Archive for september, 2006

‘Snakes on a plane’ på 25 ord

Kino er sosialt. Rette mennesker i salen gjør ‘dårlig med vilje’-filmen til god underholdning. Så treffsikker i humoren og overdrivelsene at DVDen kan duge.

Legg igjen en kommentar

Dansk krovert serverer bursdagsmiddag

Nye folk har flyttet inn i kunstnerkollektivet i Bærum, blant annet en dansker med godt håndlag om matlagingen. Jeg så frem til bursdagsmiddagen i anledning 40-års jubileet flere dager i forveien.

På tallerkenen ligger et stort stykke skinkestek av nakken. På fleskebiten nederst til høyre var ikke bare svoren sprø, hele fettlaget knaset lystelig under tyggingen. En skje rødkål hører med.

Høydepunktet til slutt. Det brune på potetene er ikke saus. Potetene er glasert med et lag sukker og smør. Denne formen for søtpotet prøvde jeg for første gang og det var svært vellykket.

Under oppkjøringen til den store festen på lørdag blir nok artiklene mine færre og kortere på bloggen.

Legg igjen en kommentar

Syngende mobiltelefoner

Det er ikke så ofte jeg skriver om NetCom og jobben, men de nye reklamefilmene i musikal-stil fra 50-tallet er vel verdt en titt. Jeg er stor fan av genren og premieren i stor sal i går resulterte i et lykkelig smil om munnen. Regissør er Harald Zwart.

Legg igjen en kommentar

Fargerikt romskip

En amerikansk førsteklassing viser sunne interesser ved å sende en tegning av romskipet Serenity til NASA.

Longfellow_Serenity-browse

Legg igjen en kommentar

Dyrking av egen middelmådighet

Noen ganger leser jeg ting på internett som får meg til å sette i en skoggerlatter som får alle rundt meg til å styrte til. Dagens perle ble skrevet av TV-kritiker i Salon, Heather Havrilesky. Hun var irritert over den nye serien om staben bak et TV-show, Studio 60 on the Sunset Strip:

Folk flest helbreder ikke kreft eller løper inn i brennende bygninger eller trekker folk ut av problemer med de sterke nevene sine. Folk flest utfører jobber som ikke spiller noen rolle, eller lager greier ingen leser, ser eller kjøper. Selv om folk leser, ser eller kjøper det, så liker de det ikke noe særlig, det er ikke særlig informativt eller får dem ikke til å le, eller de burde latt være å kaste bort pengene sine på det. Greiene folk flest skriver eller lager eller selger burde vært mye, mye bedre enn det er.

Og hvorfor er det ikke bedre? Fordi det er helt akseptabelt i det amerikanske samfunnet for noen yrkesutøvere å snakke og snakke og snakke om seg selv som om de betyr noe, som om de hadde den minste interesse av kvalitet, som om de ikke gjør en middelmådig jobb i jobben sin, dag etter dag, som om de ikke gjør minst mulig arbeid for mest mulig penger og prestisje.

Tidligere i høst var jeg på foredrag med Fredrik Skavlan. Med utgangspunkt i eksempler fra Først og sist fortalte han om tilstedeværelse. Noen historier om egen kjendis-status i starten var temmelig pinlig, men etter hvert ble presentasjonen underholdende. Mange i salen likte det veldig godt, men jeg satt igjen med en litt flau smak i munnen. Jeg kom til å tenke på Fredrik Skavlan når jeg leste sitatet over.

Sitatet er selvsagt generaliserende, urettferdig og kan lett analyseres i hjel, men jeg fant en befriende kjerne av sannhet i det. I en tid hvor alle ønsker å bli journalister, forfattere eller noe kreativt, er kan det likevel være en grei påminnelse. Og noen ganger ser jeg at det beskriver meg selv.

Legg igjen en kommentar

Hva slags direktør ønsker Aftenposten?

En svært streng lederartikkel i dagens Aftenposten kritiserer den anonyme skribenten operastyret for å ville ansette en ny administrerende direktør uten krav om kunstfaglig kompetanse:

[Styreleder] Solbu fremholder at operaen aldri skal komme i en situasjon der administrerende direktør overprøver de kunstneriske lederne i deres valg av repertoar. Det er en underlig uttalelse når det samtidig er slått fast at direktøren er ansvarlig for den samlede virksomheten. I tilspissede situasjoner vil det jo være topplederens simple plikt å overprøve valg tatt på lavere nivå, uansett hvilket ansvar som er delegert nedover i organisasjonen og hvor stor selvstendighet de kunstneriske lederne har til daglig.

Dette gjorde meg nysgjerrig på hva slags bakgrunn direktør Olav Mugaas i Aftenposten hadde. Mediabedrifter er også en type virksomheter hvor lederen er ansvarlig for den totale driften og hvor det redaksjonelle innholdet kan komme i konflikt med økonomiske krav.

Et intervju i Propaganda fra i fjor kunne fortelle om lederskribentens sjef over alle sjefer. Punktene på CVen før ledelsen av redaksjonell virksomhet var disponent på trykkeri og salgssjef i Norsk Data. Svarene til Olav Mugaas tyder på at noen på toppen som kan konsentrere seg om økonomi og administrasjon er en god hjelp for å skape armslag for å lage en god avis.

Nå er det godt mulig at journalister og redaksjonen i Aftenposten er skeptisk til innflytelsen til en direktør, men modellen virker godt innarbeidet i media. Grunnen er nok at man ser at det i praksis gir redaksjonen bedre muligheter til å skape. Det er ingen grunn til å tro at noe annet er tilfelle for en kunstinstitusjon. Etter min mening var Sune Nordgrens mest alvorlige feiltrinn dårlig økonomistyring av Kyss Frosken-utstillingen.

Med en administrerende direktør med fokus på økonomi og administrasjon, en dedikert opera-ansvarlig og en ny stilling som leder for ballettvirksomheten, vil den kunstneriske ledelsen i operaen bli styrket.

Det slår meg forøvrig at en del av Aftenpostens redaksjonelle holdninger på kultur virker temmelig gammelmannsaktig, mer tilpasset pensjonistleserne enn et moderne publikum. Jeg tenker da særlig på kampanjejournalistikken i forbindelse med Nasjonalmuséene.

Standpunktet i dagens lederartikkel henger igjen i gamle holdninger skribenten av en eller annen grunn ikke finner grunn til å argumentere for. Jeg håper ikke denne typen reaksjonære holdinger blir styrende for Aftenpostens kulturdekning.

Legg igjen en kommentar

Når forsket de på deg også

Å sitte i salen under et seminar om aktiv mediedeltakelse var en snodig opplevelse. En undersøkelse om hvorfor mediebedrifter satser på kommentarer fra leserne og SMS, en annen om hvem som deltar og deretter litt om blogging og Mess-TV gir meg alle samme følelse. De har forsket på meg.

Jeg hadde noe av samme følelse på en konferanse i vår om fremtidens kino. De fleste i salen var folk som jobbet med film og kino. De hadde sine egne synspunkter på publikums ønsker, som i liten grad stemte særlig overens med ønskene til de jeg kjenner. Og enda mindre med mine prioriteringer. Innspillene fra brukerne som satt i salen så ut til å prelle litt av på deltakerne.

Nå må jeg si at seminaret arrangert av forskningsprosjektet Participation and Play ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved Universitet i Oslo var ypperlig arrangert. Å ta ut resultatene sine til et større publikum på denne måten er forbilledelig.

Analysen av motivasjonen media har for å åpne for publikumsdeltakelse var mest grundig og interessant. Forskerne stilte åpne spørsmål til 56 deltakere for å avdekke hvorfor de ønsket å satse på dette. Deretter ble svarene gruppert og analysert. Her er listen som ble presentert i noe jeg oppfattet som tilnærmet prioritert rekkefølge:

  1. Økt lojalitet fra brukerne
  2. Nye inntjeningsmuligheter
  3. Innovasjon
  4. Merkevarebygging, særlig mot unge
  5. Økt kildetilfang, media ønsker seg nye stemmer
  6. Umiddelbar respons fra brukerne
  7. Politisk legitimering
  8. Døgndrift
  9. Demokratisering, selv om man ofte ser at de mest idealistiske blir skuffet
  10. Publikums forventning og behov for deltakelse

De fleste av deltakerne så ut til å være blant informantene til denne undersøkelsen og ingen protesterte på konklusjonene. Ut fra hvordan jeg ser at blogging, SMS og andre virkemidler blir brukt, stemmer dette godt.

Den tilsvarende undersøkelsen om publikum virket langt tynnere. Tallene var fra 2004, utvalget var lite og den eneste konklusjonen som virket sikker var at ungdom var mest aktive på SMS. Ikke akkurat noe sjokk.

Sekvensen om blogging virket også fjernt fra norsk hverdag. Det ble lagt mest vekt på den mer idealistiske visjonen om bloggernes utfordring for tradisjonell media. Eksemplene var engelskspråkelig, hovedsaklig amerikanske. Innsikten i hva som var interessant blogging var god nok, men å konsentrere seg kun om dette er å ikke se skogen for bare et tre.

Å trekke frem disse sakene er en undervurdering av blogging. Mengden mennesker som gjør dette daglig, bredden i tema og leserantallet på alle de ubetydelig bloggene samlet er vel så interessant som de store toppene. Diskusjonen i norsk bloggosfære om egen betydning virker å ha beveget seg flere hakk forbi dette stadiet.

Jeg ser for meg at fokuset til forskningen og interessen på publikumsmedvirkning i stor grad er styrt av medias og forskernes egeninteresse. Det er forståelig, men jeg tror det kan gjøre det vanskelig å skjønne driverne for folks deltakelse, hvor veien går videre og hva de må gjøre for å engasjere publikum igjen.

Legg igjen en kommentar

Alle konspirasjoners mor

«Kom og se på dette», sa noen til meg. På skjermen var det bildet av noe som så ut som en brann i World Trade Center. Alle rundt skjermen hadde lest eller hørt forskjellige rykter.

Min første innskytelse var at det måtte være en bløff. Noen måtte ha manipulert bildet og spredt det for å lure folk. Slikt skjer da bare ganske enkelt ikke.

Hadde jeg fortsatt å leve i min første innskytelse, basert på følelser og fordommer, kunne jeg i dag ha vært talsmann for en eller annen konspirasjonsteori. Det er menneskelig å trekke seg tilbake til enkle innskytelser når man blir utsatt for et sjokk. Men det er ikke særlig lurt.

De første bildene i United 93 minte meg på de første ukene og månedene etter 11. september 2001. Filmen starter på flyplassen Newark, i Sopranos-land rett utenfor New York. Passasjerene går ombord på flyet som om noen timer styrter i et jorde. Noen få uker etter terrorangrepene var dette en flyplass jeg jevnlig pendlet innom under en jobb i North Carolina.

Filtrert gjennom norsk media og fordommer i USA er det vanskelig å skjønne stemningen den høsten. Folk var direkte og personlig redde. Tilbake i Norge følte jeg at nordmenn knapt forsto dette. Noen ganger lurer jeg på om amerikanere er like fremmede for oss som kinesere.

Dette skulle jo liksom være en slags filmkritikk også, så la meg si at United 93 er opprivende og god. Alt er observert på avstand. Ingen personer blir karakterer vi kan identifisere oss med, men alle blir virkelige mennesker med egen handlingsmønstre.

Grunnen til at den hever seg fra godt laget til god ligger i hva regissøren velger å vise. Så snart flyet er på rullebanen avtegner det seg et klart mønster. Mye handler om kommunikasjon, ofte mangelen på dette.

På bakken ser vi hvordan flyveledere prøver å tolke uklare signaler om hva som er i ferd med å skje. viktig informasjon blir utsatt for hviskeleken. Det militære svever helt i det uvisse. Verken autorisasjon eller materiell blir klart til å settes inn i et svar på angrepene.

Konspirasjonsteoretikeren lever i en perfekt verden. USA er stor og mektig og må derfor ha full kontroll over hele sitt apparat av penger, personell og politisk makt. Når apparatet ikke er perfekte, blir det mistenkelig. Derfor blir feil informasjon et bevis på at noe muffens skjedde. Siden USA ikke oppfører seg i henhold til fordommene, må det være noe galt.

Makten er, dessverre og heldigvis, like menneskelig som jeg var i de første sekundene etter bildet av Twin Towers. Rasjonalitet detter sammen og kaos oppstår. Konspirasjonsteorier er derfor ekstremt naive i sin tro på skyggeorganisasjoner som ikke kan gjøre feil. Derfor virker det riktig at de blir tilbakevist i Skepsis, som ellers skriver om overtro og moderne heksedoktorer.

United 93 viderefører tematikken om kommunikasjon inne på flyet. Før aksjonen virker terroristene usikre, fordi signalet om å sette i gang blir utsatt av lederen deres.

Etter at de har tatt over flyet deler passasjerene seg inn i tre atskilte grupper: Terrorister, passasjerer og flybetjening. Først når de to siste begynner å samarbeide, løsner den fastlåste situasjonen. Selv ikke da ligner handlingene på heltemot, det er et nødvendig kaos som tvinger seg fram. De som skulle ha kontrollen ser vettskremt på, uten noen sjanse til å vite hva som er i ferd med å skje og hva de skal gjøre.

Å se på grunnen til at ville teorier oppstår er et godt utgangspunkt for å tilbakevise dem. United 93 er mer enn en dokumentasjon av hva som skjedde og langt unna søtsuppa Oliver Stone ser ut til å ha laget om de samme hendelsene.

Ikke bare er den en av årets beste filmer, jeg tror den vil vokse når hendelsen 9. september 2001 kommer mer på avstand.

Legg igjen en kommentar

Film-jazz i Fargo-land

Noen ganger er det godt å se en regissør og en gjeng skuespillere bare ha det gøy sammen. Kunst behøver ikke alltid å være lidelse. Det må være lov å like jobben man gjør.

Regissør Robert Altman er mesteren på området. Han samler en stor gjeng med opplagte skuespillere, ensemblet er viktigere enn stjernene, og lar dem leke seg gjennom flere parallelle historier. Alvor og humor blandes godt. Tradisjonell Hollywood-dramaturgi nærmest nulles ut i prosessen. Resultatet er noe som ligner på film-jazz.

I A Prairie Home Companion følger vi en sending til et nærmest antikvarisk radioshow (som fortsatt går for fulle mugger i virkeligheten). Et nytt firma har overtatt radiostasjonen og har bestemt seg for å legge ned programmet. Filmen følger, nærmest i real-time, den siste sendingen. I et par timer synger artister gamle sanger og forteller flaue vitser.

Stjerner, nye og gamle, koser seg med stoffet. Deltagerne i det virkelige radio-programmet er også med, blant annet en av de høyest profilerte norsk-amerikanerne i USA, Garrison Keillor. Vitser om Ole, sanger sunget på norsk (høres litt dansk ut) og sponsing fra den lokale spekesild-produsenten vitner om røttene i en velkjent kultur.

Her er det fullt mulig å bare lene seg tilbake og nyte elegansen. Jeg vil sannsynligvis aldri høre programmet eller innrømme å like de enkle sangene, men et miljø godt beskrevet er morsomt å følge uavhengig av den slags estetiske vurderinger.

Litt alvor ligger også under. Døden lurer i korridorene og deltagerne forholder seg til en tapt gullalder. Spørsmålet om hvorfor dumme vitser er så morsomme og befriende, fungerer som en bra kontrast til tungsinnet. Jeg føler at kritikken av storkapitalen som vil meie ned det lille og rare er en mindre del av filmen.

A Prairie Home Companion fungerer litt som syltet ingefær for meg – en liten, vellykket sak hører med og som renser ganen frem til neste film jeg skal se. Den er underholdende, seriøs og vellaget, men jeg finner det vanskelig å plassere den på en skala for sammen med mye av det andre som vises på kinolerretet.

Legg igjen en kommentar

Myter om u-hjelp

En ypperlig omtale av en håndfull nye bøker om virkningen av u-hjelp er ført i pennen av en engasjert Nicholas Kristof i siste utgave av The New York Review of Books. Artikkelforfatteren har gjennom sin faste spalte i New York Times blant annet arbeidet utrettelig for å holde verdens fokus på Darfur.

Omtalen og bøkene tar knekken på to myter om bistand: At den hjelper og at den ikke hjelper. Motsetningsfylte sannheter er som regel de beste.

Anekdotiske eksempler om idiotiske prosjekter er viktig å få frem, men ikke som bevis på at u-hjelpen kan kuttes dramatisk. Det er lærestykker for å finne bedre måter å bruke midlene på. Eksemplene på at riktig innsats hjelper er også imponerende.

Alt for ofte er diskusjonen om mer penger ødeleggende for å gjøre bistand bedre. Som en av de omtalte forfatterne, William Easterly, sier om denne gjengangeren i den offentlige debatten:

Det virker merkelig at byråkrater og politikere ønsker å fokusere på innsatsmidlene – den totale pengemengden brukt. Hollywood-produsenten av Catwoman, som vant flere priser for dårligste film i 2004, ville ikke våge å insistere ovenfor publikum at filmen ikke var så dårlig fordi de hadde investert $ 100 millioner i å lage den. Vi kan bare forstå fokuset på mengden bistand som en refleksjon av den sykdom at i bistand er det de rike som betaler billetten, men slipper å se filmen.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: