Guttakveld på 80-tallet

Tiden var igjen inne for en DVD-kveld med tvilsomme spenningsfilmer og real mat.

Menyen besto av hjemmelaget, grov potetstappe og et bredt utvalg pølser fra Sverige og slakteren på Torshov: Bratwürst, Kolbasz (ungarsk paprikapølse), Kielbaska (polsk krydderpølse), kreolsk pølse og en type med lammekjøtt.

Peter disket opp med en interessant dessertkreasjon. Rom og cola i en bolle med to svømmende kuler vaniljeis overstrødd med kokos.

Filmmenyen holdt seg til 80-tallet. Verten syntes en del av filmene gikk litt tregt i forhold til dagens filmer. Selv var jeg i den syvende nostalgi-himmelen.

Alle var enig om at Miami Vice TV-piloten fra 1984 var bedre enn årets utgave. Entusiasmen strakk seg fra lykkelig utrop om hvor tøft det var til opplagt ironiske komplimenter. Forskjellen har nok å gjøre med hvor intenst forhold man hadde til detektimen som fredagstradisjon.

Jeg ble gledelig overrasket over Jimmy Smits i åpningsbildene fra Miami. Samtalen med Crockett om en gravid kone førte mistanken i retning av en tidlig og tragisk død. Ganske riktig. Det er den melankolske stemningen jeg husker best, og den var det mye av, fra de første minutten.

Første del av piloten viser alderstegn med stiv dialog, opplagte vendinger og klisjéer i hopetall. Likevel husker jeg Miami Vice som første gang jeg ble bevisst på hvor bra TV kan være. Kommentarene til Crockett holder fremdeles, bildene av biler og båter er kjempetøffe og episoden viser følelser som ikke hadde vært sett på kopekassen i noen særlig grad tidligere. Det er utrolig hvor mye jeg kjente igjen av en 20 år gammel TV-episode.

Sjefen spilt av Edward James Olmos (sist sett som kaptein i Battlestar Galactica) var savnet i piloten. Det kopparrede trynet hans hadde gitt noen kvisetraumer i oppveksten, men vi er over dem nå.

Tegn på at vi var på 80-tallet: Verdens tøffeste musikksamling på kassett, endeløse variasjoner av t-skjorte og jakke i pastellfarger, og en politidame som velvillig leverte filmer og sjekket datamaskinen mot en middag og litt het sex på seilbåten til Crockett.

Etter et Nietschze-sitat og noe svulstig musikk ropte noen ut «Jævla nazi-film!» mot Conan. Zen anarkismen til våpen-fan og regissør John Milius er knapt politisk korrekt. Han sammenligner noen av de senere bildene fra Thulsa Dooms tempel med Leni Riefenstahl.

Produsenten beskriver i en dokumentar på to-disksutgaven en tidlig versjon av manuset skrevet av Oliver Stone som Dantes Inferno, helvete på jord. Etter flere runder med vask er det fremdeles nok vold og sex i Conan til at Time oppsummerte omtalen sin i 1982 med at det var som Star Wars laget av en psykotisk person.

Alt bidrar bare til at filmen fremdeles virker frisk og original. Spesialeffektene er få. En litt stiv kjempeslange og tegnede demoner ødelegger lite, fordi hovedvekten ligger på håndfast, solid håndverk innen scenografi, modeller, kostymer og gjenstander som maler frem verden. Rene actionscener er bedre enn det meste som kommer fra Hollywood i dag.

Historien om barbaren mot magikeren var opprinnelig tenkt som en serie. Eneste oppfølgeren fansen endte opp med var en tam oppfølger med dårlige effekter. Så la oss derfor glede oss over den første Conan-filmen og fastslå at alle gutter egentlig ønsker å bli som han. For å avslutte med et Djengis Khan-inspirert sitat han bruker i begynnelsen av filmen for å beskrive hva den ultimate lykken er:

To crush your enemies, see them driven before you and hear the lamentation of their women.

Dressed to kill er nesten for bra til å vises i denne sammenhengen, men den fyller sleaze-kvoten.

Brian de Palma var en av de første regissørene jeg merket meg i oppveksten. Som vanlig starter filmen hans med en seksuell fantasi og voyeurisme spiller en stor rolle senere filmen. Han har ofte blitt beskyldt for å være en kvinne-hater.

Mest iøyenfallende er imidlertid hvordan han bygger opp spenning i en thriller om et brutalt barberknivmord. I flere lange sekvenser ser vi hvordan oppmerksomheten til karakterene vandrer, noen ganger over ubetydelige opptrinn, andre ganger til informasjon som senere vil bli vesentlig. Er ikke anklagen anti-feminisme, så er det Hitchcock-etterligner.

Jeg skvatt skikkelig et par ganger og krympet meg i sofaen flere ganger. Hvis latter er det eneste sikre tegnet på at en komedie er morsom, så er vel det en indikasjon på at thrilleren virker.

Denne filmen jeg ikke har sett siden begynnelsen av 80-tallet var et svært hyggelig gjensyn. Femme Fatale ble vist en gang tidligere på guttakveld, Carrie i DVD-hyllen min fortjener et gjensyn og jeg gleder meg allerede til Black Dahlia.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: