Ja til endringer i sykelønnsordningen

Hva jeg har lært etter denne ukens diskusjon om Regjeringens bebudede endringer i sykelønnsordningen:

  • Næringslivsorganisasjonene, LO og NHO, har begrenset makt til å påvirke sykefraværet. I den perioden avtalen om Inkluderende Arbeidsliv har virket, har man kun få enkelte suksesshistorier å henvise til. Generelt sett har utviklingen gått feil vei og partene er langt unna å oppfylle forpliktelsene de har påtatt seg.
  • Politikerne bestemmer hvilken makt næringslivsorganisasjonene har. Bestemmer regjeringen og Stortinget at en innstramning er nødvendig, blir det sånn. Det er liten grunn til å klage over LOs politiske innflytelse. Skytset må rettes mot politikerne som lar dem styre seg. Resultatet av streikene og protestene vil være en god temperaturmåling på i hvor stor grad politikerne lar seg styre av organisasjoner som ikke er gitt posisjoner gjennom åpne valg.
  • Brutaliseringen av arbeidslivet drives i særlig grad på offentlige arbeidsplasser. Det kunne vært interessant å kjørt en bredere debatt om hvorfor de arbeidsplassene med størst politisk styring og der fagforeningene er sterkest ser den største forverringen i arbeidsmiljø.
  • Alle politikere virker enig om at noe må gjøres med sykelønnsordningen. Jeg går ut i fra at regjeringen har ryggdekning i Stortingsgruppene, Bondevik-regjeringen kom med et lignende forslag i 2004 og Fremskrittpartiet maser stadig om karensdager. Det kan være greit å huske på som bakteppe til alle utspill om saken.
  • Sykelønnsordningen er med på å forme sykefraværet. Norge med verdens beste utbetalinger ligger på topp i sykefravær i verden, Sverige klarte å redusere sitt sykefravær med en innstramning.
  • Sykefraværet bør opp, mener SVer og fagforeningsmann Per Østvold. Hvis Norge ønsker flere inn i arbeidslivet, så vil det være med arbeidstagere som øker trygdeutgiftene. Dersom det er riktig, er det ulogisk å be arbeidsgiverne ta en større del av regningen.
  • Så lenge de rødgrønne førte en valgkamp med løfter i øst og vest, vil de neste tre årene hovedsaklig dreie seg om hvilke løfter som må brytes. Partiene kan like godt forberede seg på at det fortsetter ut stortingsperioden.

Hva jeg mener bør gjøres:

  • Avtalen om Inkluderende Arbeidsliv fungerer ikke. Jo før man innser det, jo bedre.
    Politikerne må ta styringen med endringene. Finansieringen av sykelønnsordningen er det beste verktøyet for å få til endringer.
  • Arbeidsgivere har liten styring med antall egenmeldinger. La derfor det offentlig betale for denne delen av sykefraværet. La arbeidstakerne bidra litt gjennom karensdag eller redusert utbetaling av sykelønn. Ærlig talt, det vil ikke hjelpe mye på det totale sykefraværet og det er godt mulig forslaget ikke er verdt bråket, men jeg mener absolutt det er riktig.
  • Antall dager arbeidsgiveren er ansvarlig for å betale sykelønn utvides tilsvarende, kanskje til og med litt ekstra. Dermed betaler bedriften i større grad kun for det de selv kan påvirke gjennom arbeidsmiljø, langtidsfraværet.
  • Det er bedre med folk som er aktive i arbeidslivet med sykefravær enn folk som er uføretrygdede. Individuelle ordninger bør oppmuntres. Jeg tror Per Østvold har noe rett i det han sier, men samtidig må det være klart at sykefraværet ligger på et høyt nivå uavhengig av dette. Konsekvensen av dette burde være at det offentlig bruker mer på sykelønn fremfor ren trygd.
  • Offentlige arbeidsplasser må ta et krafttak med arbeidsmiljøet. Istedenfor en generell avtale, bør det settes inn målrettede tiltak mot de bransjene der problemet er størst.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: