Når underteksten overdøver teksten

Bare for å gjenta hvilken Ibsen-nerd jeg er…

Mitt første minne om Hedda Gabler er fra en gang på 70-tallet, etter at jeg hadde spilt Peer Gynt som barneteater, før jeg hadde lest stykket. Et kulturprogram på NRK viste scener fra en ny versjon som ble satt opp. Skuespillerne spilte samtalen mellom Hedda og Thea om skoletiden i ekstremt barnslig toneleie. For å få publikum til å forstå hvor viktig barndomsminnene var, forklarte regissøren. Eller noe sånt.

Allerede da synes jeg nok regigrepet var litt banal. Ved å ta følelsene ut i det ekstreme er det enkelt å manipulere følelsene til publikum, men det gir ikke nødvendigvis en bedre inngang til forståelse. Traumeteater kalte, lett nedsettende, en skuespiller jeg kjenner effekten av hysterisk latter og gråt på scenen.

Riksteaterets Hedda Gabler har sterke innslag av dette. Hårluggescenen mellom Hedda og Thea er riktignok blant de som fungerer best. Ellers blir det mye rar stopp i handlingen, Hedda står transe og resten av ensemblet spiller ut helvetesvisjoner i blinkende lys og kvernende musikk. Subtilt er det i hvert fall ikke.

Etter slutten (veldig elegant link med litt spoiler) skjønner jeg kanskje hvor regissør Yngve Sundvor vil. I pausen tenkte jeg imidlertid at noen av mime-opptrinnene hadde fungert som øvelser i innøvingen av stykket, men ikke i den ferdige forestillingen.

Idéen kunne ha fungert hvis han hadde dempet seg noe. Mye av den samme effekten kom frem ved bruk av skjermer med projisert film i scenografien. Jeg er derfor ikke så mye mot idéen, mer at den ikke fungerte. Rytmen stoppet hele tiden opp – replikk, pause, påfunn – stykket hadde ingen flyt.

Lavleen Kaur i hovedrollen føler seg mest hjemme i regien. Replikkene avleveres naturlig, men kroppsspråket bærer for mye preg av bakgrunnen som dans. Hun flyter ubesværet gjennom scenografien, uten så mye kontakt med de andre. Kaur er talentfull, men jeg kunne godt tenkt meg å se henne i en forestilling hvor hun blir tvunget til å løsrive seg fra dansen. Tidligere i år var hun å finne i Bollywood-Ibsen.

Jørgen Langhelle ser nærmest ut til å mistrives i stykket. I starten av fremføringen jeg var på så han svært stiv ut. De andre skuespillerne innfant seg i større eller mindre grad med regissørens påfunn.

Yngve Sundvor burde ha kuttet ned på antall påfunn, og i større grad konsentrert seg om å få de til å fungere. Skuespillerne flyter i stor grad på egen rutine. Jeg er skuffet, både fordi dette var den forestillingen under Ibsen-festivalen jeg syntes så mest interessant ut og fordi ensemblet helt tydelig har evnene til å virkeliggjøre en ambisiøs tolkning av stykket.

Hedda Gabler på Riksteateret er dårlig, men på en interessant måte. Jeg kan vanskelig anbefale stykket til en tilfeldig teatergjenger, men feilgrepene er såpass talentfulle at de er verdt å få med seg.

Appendix:
Jeg liker en teaterforestilling med tilleggsmateriale. Ganske overraskende oppdaget jeg at
Ivo de Figueiredo ble intervjuet i et bokbad etterpå.
Overskriften er inspirert av Giles i TV-serien
Buffy: I believe the subtext here is rapidly becoming the text.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: