Archive for september 24, 2006

Dyrking av egen middelmådighet

Noen ganger leser jeg ting på internett som får meg til å sette i en skoggerlatter som får alle rundt meg til å styrte til. Dagens perle ble skrevet av TV-kritiker i Salon, Heather Havrilesky. Hun var irritert over den nye serien om staben bak et TV-show, Studio 60 on the Sunset Strip:

Folk flest helbreder ikke kreft eller løper inn i brennende bygninger eller trekker folk ut av problemer med de sterke nevene sine. Folk flest utfører jobber som ikke spiller noen rolle, eller lager greier ingen leser, ser eller kjøper. Selv om folk leser, ser eller kjøper det, så liker de det ikke noe særlig, det er ikke særlig informativt eller får dem ikke til å le, eller de burde latt være å kaste bort pengene sine på det. Greiene folk flest skriver eller lager eller selger burde vært mye, mye bedre enn det er.

Og hvorfor er det ikke bedre? Fordi det er helt akseptabelt i det amerikanske samfunnet for noen yrkesutøvere å snakke og snakke og snakke om seg selv som om de betyr noe, som om de hadde den minste interesse av kvalitet, som om de ikke gjør en middelmådig jobb i jobben sin, dag etter dag, som om de ikke gjør minst mulig arbeid for mest mulig penger og prestisje.

Tidligere i høst var jeg på foredrag med Fredrik Skavlan. Med utgangspunkt i eksempler fra Først og sist fortalte han om tilstedeværelse. Noen historier om egen kjendis-status i starten var temmelig pinlig, men etter hvert ble presentasjonen underholdende. Mange i salen likte det veldig godt, men jeg satt igjen med en litt flau smak i munnen. Jeg kom til å tenke på Fredrik Skavlan når jeg leste sitatet over.

Sitatet er selvsagt generaliserende, urettferdig og kan lett analyseres i hjel, men jeg fant en befriende kjerne av sannhet i det. I en tid hvor alle ønsker å bli journalister, forfattere eller noe kreativt, er kan det likevel være en grei påminnelse. Og noen ganger ser jeg at det beskriver meg selv.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Hva slags direktør ønsker Aftenposten?

En svært streng lederartikkel i dagens Aftenposten kritiserer den anonyme skribenten operastyret for å ville ansette en ny administrerende direktør uten krav om kunstfaglig kompetanse:

[Styreleder] Solbu fremholder at operaen aldri skal komme i en situasjon der administrerende direktør overprøver de kunstneriske lederne i deres valg av repertoar. Det er en underlig uttalelse når det samtidig er slått fast at direktøren er ansvarlig for den samlede virksomheten. I tilspissede situasjoner vil det jo være topplederens simple plikt å overprøve valg tatt på lavere nivå, uansett hvilket ansvar som er delegert nedover i organisasjonen og hvor stor selvstendighet de kunstneriske lederne har til daglig.

Dette gjorde meg nysgjerrig på hva slags bakgrunn direktør Olav Mugaas i Aftenposten hadde. Mediabedrifter er også en type virksomheter hvor lederen er ansvarlig for den totale driften og hvor det redaksjonelle innholdet kan komme i konflikt med økonomiske krav.

Et intervju i Propaganda fra i fjor kunne fortelle om lederskribentens sjef over alle sjefer. Punktene på CVen før ledelsen av redaksjonell virksomhet var disponent på trykkeri og salgssjef i Norsk Data. Svarene til Olav Mugaas tyder på at noen på toppen som kan konsentrere seg om økonomi og administrasjon er en god hjelp for å skape armslag for å lage en god avis.

Nå er det godt mulig at journalister og redaksjonen i Aftenposten er skeptisk til innflytelsen til en direktør, men modellen virker godt innarbeidet i media. Grunnen er nok at man ser at det i praksis gir redaksjonen bedre muligheter til å skape. Det er ingen grunn til å tro at noe annet er tilfelle for en kunstinstitusjon. Etter min mening var Sune Nordgrens mest alvorlige feiltrinn dårlig økonomistyring av Kyss Frosken-utstillingen.

Med en administrerende direktør med fokus på økonomi og administrasjon, en dedikert opera-ansvarlig og en ny stilling som leder for ballettvirksomheten, vil den kunstneriske ledelsen i operaen bli styrket.

Det slår meg forøvrig at en del av Aftenpostens redaksjonelle holdninger på kultur virker temmelig gammelmannsaktig, mer tilpasset pensjonistleserne enn et moderne publikum. Jeg tenker da særlig på kampanjejournalistikken i forbindelse med Nasjonalmuséene.

Standpunktet i dagens lederartikkel henger igjen i gamle holdninger skribenten av en eller annen grunn ikke finner grunn til å argumentere for. Jeg håper ikke denne typen reaksjonære holdinger blir styrende for Aftenpostens kulturdekning.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: