Archive for oktober, 2006

‘The Departed’ på 25 ord

Bra skuespillere. Bollywoodversjonen av Infernal Affairs: Bruker tre kvarter på det originalen gjorde på tre minutter. Eleganse og eksistensialisme byttet ut med blod, banning, babbel.

Legg igjen en kommentar

Balladen om Typisk Tor Andre

Andreas oppfordret et knippe blogger til å skrive det som i superhelt-vokabularet ville bli kalt en origin story, historien bak bloggen.

Så hadde jeg endelig fått en brukbar datamaskin og skikkelig internett-forbindelse igjen.

Årene fra 2001 – 2003 var vandreårene mine. Etter litt utmatthet av å jobbe i Funcom, tok jeg en permisjon. Alle abonnement ble avsluttet og kredittkortregninger betalt ned. Siste lønning og feriepenger ble brukt til en åpen tur til Italia.

Vel hjemme i Norge og i arbeid gikk turen ganske snart til et års tjenesteopphold i USA. Etter returen i 2003 gjorde ny jobb og dårligere lønn at installasjon av bredbånd ble utsatt. Analog linje og gammel datamaskin fristet ikke til egne kreative prosjekter.

I juni 2004 ble andre i huset sponset av jobben for å legge inn bredbånd. Nå var tiden kanskje inne til å finne på noe. Som jeg skrev samme dag linjen ble lagt inn: «Jeg begynner forsiktig med en blog og ser hvor stor tålmodighet jeg har til å oppdatere den jevnlig…» Blogg med en g, hvilken amatør.

På 80-tallet, alltid på farten med en eske floppy-disker under armen, fantaserte jeg mye om BBS og MUD. På begynnelsen av 90-tallet leste jeg Wired og var teoretisk internett-fan. Når jeg begynte på Funcom i 1995 ble det fort noen sene kveldsstunder med Netscape.

Mitt første egne prosjekt startet først opp rundt 2000. I noen måneder oppdaterte jeg ivrig siden leser.no med anmeldelser av bøker, tips til leseforeninger og dikt. Alt for fort møtte jeg veggen, og det hadde uansett vært vanskelig å følge opp prosjektet på reise.

I noen uker i 2002 skrev jeg bloggen Too Serious på Salon. Idéen var å skrive om film og TV jeg så i USA som kunne interessere venner og andre nordmenn. Likevel skrev jeg på engelsk, noe som ga et større publikum. Den gjorde det ganske bra de første ukene, men jeg stoppet når det kom noen krav om betaling. Jeg vet at i hvert fall en av de som fortsatt kommenterer jevnlig her leste de to snes artiklene jeg publiserte der.

Idéen med 25-ords anmeldelsene kommer fra en engelsk filmblogg (som jeg ikke husker navnet på, den postet sjeldnere og sjeldnere til den stoppet opp). Vi kommenterte og leste en del på hverandres sider under min korte, intense bloggperiode i 2002.

Svakheten ved begge de tidligere prosjektene var sannsynligvis avgrensningen i tema, derfor bestemte jeg meg for at Typisk Tor Andre skulle handle om akkurat det jeg var interessert i den dagen.

Navnet kommer fra arbeidet mitt i NetCom. Det første året jobbet jeg i Forhandlerservice. Gruppen registrerte blant annet nye bedriftsavtaler og der kom jeg over et firma som het Typisk og et eller annet navn. Jeg syntes det var et fantastisk morsomt navn og brukte idéen som tittel på denne bloggen.

Så det er balladen om Typisk Tor Andre, en historie uten noen stor finale eller naturlig avslutning i overskuelig fremtid.

Legg igjen en kommentar

Norsk i tittel, engelsk oversettelse, japansk forfatter

På rommet mitt har jeg tre og en halv IKEA-hyller med bøker jeg har lest. I tillegg er det en god del lesestoff i Skien moren min hele tiden spør hva hun skal gjøre med. Den siste hyllen, pluss toppen av de andre, er viet ulest litteratur.

Magen blir mett før øyet. Det er vanskelig å la være å kjøpe en bok jeg er overbevist om at jeg trenger en dag, særlig når jeg snubler over et tilbud eller noe det kan bli vanskelig å finne senere. Selvsagt betyr det at rommet mitt er fullt av bøker jeg på et eller annet tidspunkt brant etter å lese.

Haruki Murakamis Norwegian Wood, for eksempel.

Absurditeten i Sauejakten vekte min interesse på begynnelsen av 90-tallet. Twin Peaks-stemningen i plottet, møtet med Japan, absurde digresjoner og de realistiske karakterene gjorde at jeg først fattet interesse for boken, deretter leste den. Avsnittet hvor hovedpersonen blir forelsket i en jente på grunn av ørene hennes leste jeg om og om igjen. Oppfølgeren Dans, dans, dans hadde noe av den samme stemningen, men var mindre engasjerende.

Trekkoppfuglen var en fyldigere leseropplevelse, med mange av de samme elementene, men med en god porsjon oppgjør med japansk kolonialisme i tillegg. Eneste skuffelse var at jeg mistet min signerte utgave på flyet til USA.

På begynnelsen av Norwegian Wood var jeg litt skuffet over mangelen på spøkelser og snakkende katter, men lesingen grep meg raskt. Kanskje gjorde den første skuffelsen at jeg skjønte hvorfor de var nødvendig i Murakamis andre bøker.

Toru Watanabe er student i Tokyo og dras mellom barndomsvennen Naoko og studiekameraten Midori. I referansene er Haruki Murakami ofte vestlig, men fortellerstemmen er unik. Vi slipper klam psykologisering. Følelser, handlinger og reaksjoner, inkluderte seksuelle, blir isteden beskrevet på en rett frem måte.

Jeg tror de andre bøkene hans også unngår å skildre tanker og forklare dem, noe vestlig samtidslitteratur ofte virker sykelig opptatt av. Isteden projiseres det irrasjonelle ut i overnaturlige vesener og hendelser.

For tiden er jeg inne i en veldig japansk periode. Manga, anime og konsollspill er noe av det morsomste jeg følger med på. I begynnelsen er det lett å tenke at det ligner på noe kjent, men nå begynner jeg å se på en del av grepene som noe fra en parallell verden.

Jentene Naoko og Midori, for eksempel, er arketyper som kunne opptrådd i en hvilken som helst harem-anime: En passiv, innadvent, tankefull og den andre aktiv, utadvent og impulsiv. I den grad det høres ut som tradisjonelle vestlige stereotyper, så vil jeg si nei, særlig fordi det ikke ligger noen moralske vurderinger i dette.

Uansett arketyper, boken kommer tett innpå karakterene. De første avsnittene beskriver en flytur nitten år etter hendelsene i boken. Sangen Norwegian Wood får hovedpersonene til å tenke tilbake. Hele fortellingen har kvaliteten til en historie han har fortalt seg selv gang på gang, for å finne ut av hva den betyr. Det og tematikken om ung kjærlighet i møte med livets realiteter, gir boken et veldig melankolsk preg.

Harukami ønsker heller ikke å samle trådene, bare fortelle hva som skjedde. De siste ordene i boken er: «Hvor var jeg nå? Jeg visste ikke. Jeg hadde ikke peiling. Hvor var det jeg var?» Ikke desto mindre er boken velkomponert og gir en deilig vemodig følelse når siste side er bladd om.

Hvis jeg nå bare får ryddet plass til mer lesing, står Haruki Murakami høyt på prioriteringslisten. Til tross for følelsen av høre fortellinger fra et annet univers, snakker bøkene hans til meg.

Legg igjen en kommentar

Drømmen om Stephanie

Ta en romantisk komedie. Ribb den for alle tåpelige klisjéer og flaue vitser, slik at bare strukturen blir igjen. Deretter får du en fantasifull kunstner til å tegne fabeldyr, fantasibyer og kruseduller inn i disposisjonen. Resultatet kan bli noe sånt som The Science of Sleep.

Stephane flytter inn ved siden av Stephanie. Etter litt fomling blir det i det minste klart for publikum at de er som skapt for hverandre. Begge er kreative og finner tonen så snart de begynner å lage en båt med skog inni. Problemet er bare at Stephane lever så totalt i sin egen drømmeverden at det er vanskelig å holde kontakten med andre. Ofte tyter fantasien over i virkeligheten.

Jeg hadde forventet en frodig versjon av Amelie fra regissøren av Eternal sunshine of the spotless mind. Spørsmålet var hvor mye av den forrige filmen hans som var manusforfatterens fortjeneste? Minus Charlie Kaufman ble det nok mindre hjerne, mer hjerte og intuisjon. Ganske riktig.

Overraskelsen var hvor god komisk timing Michel Gondry har. Fra første drøm lo jeg så tårene sprutet. Muligens kom de høyeste hikstene i salen fra meg, men det pleier de å gjøre. Etter å ha sett traileren og mens jeg skriver nå ler jeg nesten konstant på grunn av bildene fra filmen. Ærlig talt, andres drømmer er som regel dønn kjedelig, men ikke her.

Kjærlighetskomplikasjonene føles ekte, til tross for alle løyene. Slutten er på en måte lykkelig, men egentlig også litt vemodig.

En stor del av æren for godfølelsen tilfaller skuespillerne. Gael García Bernal klarer å finne balansen mellom ekte følelser og komikk, og spiller det akkurat så stort som nødvendig. Charlotte Gainsbourg konsentrer seg om å få oss til å tro på at personene ville kunne gå i gjennom en komplisert forelskelse og lykkes godt.

Makan, det var en solid godbit i kinosalen. The science of sleep vaker helt i øvre del av filmlisten min i år, så det betyr en sterk femmer som nærmer seg en sekser.

Legg igjen en kommentar

Kamp om Wii-kontrollen

Dataspill kan som regel spilles med små bevegelser, men de fleste har vel opplevd at kontrolleren og kroppen i intense situasjoner kastes rundt mer enn nødvendig. Med Nintendo Wii blir bevegelsene nødvendig. De fleste spill styres nemlig ved at det sjekker hvordan kontrollen er plassert i rommet.

Siste post på programmet i en konferanse om spill og simuleringer i opplæring i går var en demonstrasjon av konsollen med ordinær lanseringsdato 8. desember. Konsollen viser nok hva som er i ferd med å komme på spillfronten: Produkter laget for en langt bredere målgruppe, gir mulighet for lettere underholdning og mer innovative kontrollmetoder. Stadig flere oppdager at spill er mer lærerike enn de trodde.

Sammen med Nintendo Wii følger en håndkontroll for hver hånd (det vil si for en person) og en pakke enkle sportsspill. Det er mer av selskapsspill-varianten enn noe du setter deg ned med i flere dager.

Jeg prøvde tennisen. Her var det bare å daske den virtuelle ballen. Det var temmelig intuitivt, men føltes litt unøyaktig på første forsøk. Det kreves nok litt prøving og feiling før man får full kontroll på det som skjer på skjermen.

Zelda: Twilight Princess, en av de mest kjente rollespill-seriene, ble demonstrert. Det vi fikk se var et minispill hvor Link fisket fra en båt. Spilleren kastet bokstavelige talt snøret ut, deretter ble kontrollene for høyre og venstre hånd brukt for å sveive inn fisken. Slurv kunne gjøre at fisken glapp.

Overflaten av vannet var imponerende naturtro. Antall polygoner virket ganske lavt, men gode overflater og effektiv animasjon gjorde at spillet så godt ut. Nintendo har tatt valget å ikke lage den teknisk mest imponerende plattformen, og konsentrert seg om gode spill, innovative kontroller og lav pris. Som tidligere sagt, et valg jeg bifaller.

Bildet viser også hvordan hele pakken ser ut med en maskin det går an å være bekjent av å ha i stua, full håndkontroll og en sensor som må plasseres i brysthøyde. Den siste biten gjør at bevegelsene på kontrollene registreres ti meter fra TVen. Og for de som lurer på det, store deler av spillet styres også på tradisjonell måte.

Jeg er absolutt fristet av Nintendo Wii, i motsetning til XBox 360 og PS3. Den virker underholdende på en riktig måte til en pris som er satt på et overkommelig nivå, selv ved lansering. Bakoverkompatibilitet og mulighet for å laste ned gamle Nintendo-spill, gjør pakken enda mer fristende.

Legg igjen en kommentar

En murstein i veggen

Forventinger er farlig. De beste filmopplevelsen er når jeg er litt skeptisk, men så viser det seg å være noe bra. Kanskje er det derfor Brick fremstår som en litt skuffende film. Mange kritikere jeg pleier å være enig med holder den veldig høyt. For all del, den er bra og regissør Rian Johnson er et kjempetalent, men jeg er skeptisk.

Brandon, en moralsk einstøing som leser Camus bak skolen i lunsjen, er overbeskyttende ovenfor eksen Emily. Hun har rotet seg borti noen tvilsomme miljøer etter at de slo opp for to måneder siden. I åpningsbildene finner Brandon henne død i en grøft. Ganske snart blir han kastet ut i en jakt på morderne hvor han må konfrontere en Tolkien-inspirert lokal narko-kingpin, en bølle i Skippern-kostyme, en drama queen, en elegant overklassejente og en overlærer som vil at helten skal tyste.

Idéen er risikabel, men blir brakt ganske vellykket i havn. Særlig har dialogen, en egen oppfunnet slang, fått mye positiv omtale. Jeg synes det er alt for lite av den. Film noir pleier ikke være morsom, men full av dialog du smiler av fordi den er smart. Det synes jeg mangler ganske totalt i Brick. All verdens merkelige ord kan ikke erstatte smartness. Oppbyggingen av historien og konfrontasjonene virker også temmelig tilfeldig.

Mye av filmingen er frisk og forseggjort. Men det er som om regissøren under klippingen ikke hadde det materialet han trenger. Forklaringen kom i et intervju på Filmspotting. Han hadde nettopp sett mye Sergio Leone-filmer og ønsket å filme lange takninger. I klippingen oppdaget han det ikke fungerte, og måtte derfor lage en mye friskere rytme. Det gir en følelse av en film som ikke helt visste hvor den ville under deler av produksjonen.

Jeg vil likevel anbefale Brick. Hadde jeg oppdaget den før alle andre, hadde jeg sikkert skrytt fælt av den. Når situasjonen først er som den er vil jeg si at Brick er en ypperlig demonstrasjon av et interessant talent som har fått mye film ut av et stramt budsjett.

Legg igjen en kommentar

Overlevde

rafting1

På bursdagen min hadde jeg en liten lek for å koble bordkavalerer. Hver person fikk en lapp med noe en annen hadde gjort. Så var det om å gjøre å finne hverandre. Noen spor var litt kjedelig, andre ganske gode utgangspunkt for konversasjon. Sporet for å finne meg var ‘hadde raftet for tre uker siden’.

Dette er ikke akkurat noe folk flest forbinder med meg. Når riktig person kom til mitt område av rommet, ble spørsmålet først rettet til personen til venstre. Deretter gled blikket forbi ansiktet mitt, og ble rettet til personen til høyre.

Uansett, her er et bilde av meg i raftingens største stryk. Jeg sitter helt til venstre i båten. Dette er et av de få bildene hvor jeg ikke kryper sammen i bunn av båten, har øynene lukket eller stirrer desperat ut i luften. Men det var jo ganske friskt og moro, da.

Legg igjen en kommentar

Påholden hyllest til broccoli

Nå er det min tur i Nordstaffet, hvor norske web-skribenter utfordrer hverandre. Her er hva Iversen ville at Typisk Tor Andre skulle skrive om: Han skal få lov til å skrive om sitt forhold til broccoli. Bokstaven “G” kan dessverre ikke brukes mer enn én gang i hele teksten, og det er jo litt kjipt siden Tor Andre må skrive minst 250 ord. Lur også inn ordene “sexy”, “vannflaske” og “Chuck Norris”.

George Bush senior proklamerte fornøyd etter å ha blitt president i USA, at nå var det slutt på broccoli i Det Hvite Hus. Det er synd når lederen av den frie verden setter et sånt eksempel for barn med aversjon for mat med eksotisk utseende.

Rart hva man kan bli vant med. Ta en titt på en broccoli-kvast med friske øyne. Utseendet, spesielt toppen, hadde passet bra som dekorasjon i en science fiction-film fra 70-tallet produsert av Dino de Laurentis. Helt på sin plass at barn, ja selv en amerikansk president, tviler på om maten er spisendes.

Kanskje er det smaken noen ikke liker. Problematisk å definere akkurat hva det er. Min påstand om at broccoli smaker som litt bitter blomkål møtte motstand under research til denne artikkelen.

Broccoli er helt OK i min bok, med noen unntak:

  • Bestemor-kokt mat, helt vassen, er uakseptabelt. All smaken koker bort i kålen. Tilbehør til varm mat skal ikke være så bløt at den kan helles på vannflaske.
  • Moren min sjokkerte i en samtale denne uken ved å innrømme at hun brukte frossen broccoli. Hva er vitsen? Kuttes den opp i så små biter som i disse posene, er den like enkel å tilberede i fersk tilstand.
  • Broccoli hører ikke hjemme i kinesisk mat eller wok. Aftenposten snakket om kinesisk broccoli i en matoppskrift, men det er noe helt annet. I mine reisebrev fra Kina ble ordet mini kinakål brukte om dette, så det har en helt annen kvalitet.

Dessverre er det min plikt å si at broccoli er inne i en lite sexy fase av sin karriere. Mer etablert dyrket mat, som andre matrøtter, er inne i hver sine renessanser med puréer, fritterte varianter, samt som annet tilbehør. Eller hvem ville trodd at potet skulle endt opp som pølsebod-mat for 30 år siden? Broccoli havner neppe i samme posisjon på restaurant eller snack food-steder, selv ostebakt eller med hvitløkssmør.

Over de siste tredve årene er karrieren til broccoli litt som den til Chuck Norris. På starten av 80-tallet var han litt eksotisk, et friskt pust for action-entusiaster (litt som Tony Jaa nå). Mot 90-tallet inneholdt filmene hans mindre av særtrekkene ved skuespilleren, som talentet for kampsport.

Nå finnes det sikkert de som tror at han fikk karrieren sin på TV. Vi er så vant til Chuck Norris at det ikke er lett å se hans unike kvaliteter. Han er blitt en pop-kulturell vits, en punch-line i en stand up-rutine, på linje med David Hasslehoff.

For en som har vokst opp på 70-tallet er det fascinerende å fastslå at broccoli knapt fantes her i landet for bare tredve år siden. Nå er den blant det første man tenker på som tilbehør til biffen.

Så broccoli er helt OK, mer eksotisk enn de fleste tenker over, men knapt noe det er lett å like.

Neste utfordring går til fehodeode. Jeg (endelig kan jeg bruke det ordet igjen!) har prøvd å fundere på en oppgave som utfordrer holdningene hans til konspirasjonsteorier rundt 9. september, men har endt opp med noe litt annet: Hva er en rimelig reaksjon for et samfunn på et enkeltstående angrep rettet mot sivile som resulterer i nesten 3.000 døde, enten det skjer i USA, Norge eller et annet land.

Legg igjen en kommentar

Gilde-minister på glattisen

Min gode venn Terje Riis-Johansen rører litt i landbruksgryta igjen. Han gjør stort sett hva som er mulig for å hjelpe norske samvirkebedrifter som Gilde, Prior og Tine, samme pokker hva resultatet er for norske forbrukere. Nå justerer han en lov for å hindre utenlandske bedrifter å konkurrere med norske.

Egentlig er hele saken en nyttig påminnelse om at raske kursjusteringer og resolutt styring på glatt føre ofte ender i grøften. I 2005 ble det iverksatt en lov (vedtatt for syv år siden) som gjør det mulig å føre norske råvarer ut av landet, for deretter å ta dem bearbeidet tilbake tollfritt.

Målet var nok å få avsetning for norske jordbruksprodukter. Det gikk veldig bra, men så ble altså Gilde-ministeren overrasket over at noen dansker også spaserte inn døren de hadde åpnet. For det var jo bare meningen at gode nordmenn skulle få komme inn.

Resultatet av Riis-Johansens nye lovforslag blir mindre konkurranse og utvalg, sannsynligvis høyere pris. Spørsmålet er bare om ikke den nye endringen også får sine uforutsette konsekvenser. Norge er fremdeles på glattisen, og det er ikke sikkert et rykk i rattet bringer saken i land.

Tidligere handelsminister Odd Erik Enoksen var skeptisk til forslaget. Grunnen er at EU har begynt å rasle med sablene. En ting er å lage ordninger for å støtte norsk landbruk. Noe annet er å målrettet lage en lov som forskjellsbehandler bedrifter fra forskjellige land. Det lukter aggressivt angrep i innledningsfasen til en handelskrig.

Å stå utenfor EU har allerede kostet Norge mye i laksesaken. Selv en EU-skeptisk politiker ser nok at Norge har lite å tjene på ypping på dette området. Sjansen for tap er store.

En nyttårsaften for noen år siden ga meg en mer personlig forståelse for absurditeten i norsk landbrukspolitikk. Jeg hadde planlagt å bruke noe fersk parmesan til middagen. I alle butikken fikk jeg beskjed om at de var utsolgt. Først om noen måneder kom det inn noe nytt. Grunnen var at kvoten for utenlandsk ost var brukt opp i år.

Hvordan politikere og bønder tror vi setter større pris på kvalitetsmat ved å tvinge oss til å kjøpe frysetørret pulverost, er en gåte for meg.

Enda mer absurd er rettferdiggjøringen av å tillate fusjonen Gilde og Prior. De selger nemlig ikke produkter som konkurrerer med hverandre, påstås det fra regjeringen. Så hvis du skal på hyttetur og kjøper kalkunpølser fra Prior på lørdag, kan du variere med noe helt annet, Wiener fra Gilde, på søndag. Eller er du lei av å spise røkt skinke på brødskiven til frokost, kan du skeie ut med noe helt annet, røkt kalkunpålegg.

Forbrukerne hadde tjent på friere handel mellom Norge og Danmark. Like alvorlig er det at Norge er i ferd med å miste all troverdighet i spørsmålet om internasjonal handel. Det blir vanskelig å ta regjeringen seriøst i internasjonale forhandlinger når de hele tiden vikler seg inn i bindingene til samvirkekapitalistene. Argumentene henger bare ikke på greip.

Legg igjen en kommentar

Samtale med diktatorer

Det alternative blir fort en klisjé. Jeg kan knapt tenke meg noe mer typisk for uavhengig amerikansk film enn Little Miss Sunshine. En eksentrisk familie drar på helgetur for å få datteren med på en skjønnhetskonkurranse for barn. Alle er passe rare, men finner til slutt ut at så lenge familien holder sammen blir alt bra.

Filmen er solid utført med interessante skuespillere. Eneste overraskelsen er at finalen ikke blir mer pinlig enn den er.

Pinlig er derimot Friends of Kim, en dokumentar om en gjeng entusiaster fra hele verden som drar til Nord-Korea for å gå i fredsmarsj og markere solidaritet med landet. I løpet av filmen ser vi diskusjoner i gruppen og hvordan holdningene blir mer kritiske etter hvert som de reiser rundt.

I utgangspunktet var de fleste deltakerne mennesker med en solid porsjon skepsis til kapitalisme og amerikansk imperalisme. Filmen blir en slags Gymnaslærer Pedersen for en ny generasjon. At det tok mindre enn 10 dager for de vi følger å forstå hvordan støtten til et diktatur er en avsporing av engasjementet, kan vel kalles et slags fremskritt i forhold til 70-tallet.

Lederen for marsjen og nord-koreanske myndigheter klarer å produsere det ene pinlige opptrinnet etter det andre. Alt topper seg når en nordmann tyster på en medbrakt journalist, slik at han får alt materialet beslaglagt og havner i fengsel. Noen burde spore opp denne nordmannen for å høre hans versjon av saken.

Materialet burde ikke gjøre det nødvendig med kreative kryssklipp og manipulering. Jeg skjønner det kan være fristende, men ironien er klar nok uten å utbrodere. Verste synden må være å spille ‘Sweet dreams’ over den første bussturen inn i landet. Milevis med 8-felts motorvei uten en bil i sikte taler sitt tydelige språk.

Dette er ikke filmen for å få vite mer om Nord-Korea. Oppmerksomheten ligger i gjestenes reaksjoner på det de ser. Det kan være godt å bli påminnet om at fiendens fiende ikke alltid er en venn. Særlig venstresiden går stadig vekk i den fellen.

Politisk korrekt engasjement i et diktatur være like pinlig. For tre uker siden hadde Dagens Næringsliv en stor lørdagsreportasje om utenrikskomiteen på tur til Kina. Nå er det ikke helt opplagt at journalisten mente det sånn, men de jeg diskuterte den med var skjønt enig om at det var et forsøk på å drite ut de involverte politikerne.

Både dette og et tidligere møte høres ut til å ha endt med sure miner og få resultater. Nordmennene klaget over at kineserne forståelse for norske forhold, når de ba om at Stortinget styrte Nobel Fredspris komitéen. Referatene fra møtene tyder på at stortingsrepresentantene fra Norge ikke nødvendigvis hadde noen bedre forståelse for vertskapets kultur, når de blir sure for å få standardsvar på standardspørsmålene de kommer med.

Nå er det prisverdig og nødvendig å engasjere seg i menneskerettigheter. Norge skal si klart i fra gjennom offentlige kanaler. Referater fra samtalene og uttalelsene etterpå gir meg inntrykk av innenriks markering er vel så viktig som resultater.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: