Archive for oktober 9, 2006

Katakombene under Skien 2006

Evig optimist som jeg er, setter jeg 2006 bak tittelen på posten som beskriver filmtreffet Fred Ut med flere arrangerte på lørdag. Alt var millimetre unna perfekt. Får vi et lerret neste år hvis vi legger noen kroner i kassen? Og jeg bifaller ønsket om noen pauser, selv om det fører til at vi må ofre et par innimellom filmer.

Hjorthen, gbang og The Man With The Plan har allerede beskrevet eventementet. Jeg prøvde å snike meg unna med en kommentar, men det ble ikke godtatt. Så her kommer mine innspill på filmene:

Rififi var en herlig retro, fransk kuppfilm fra 1955. Fantastisk fint å se alarmer med vekkerklokke i. Jeg begynner å bli lei av laserutløste sikkerhetssystemer. Første akt skisserer opp fire hovedpersoner akkurat nok til at jeg bryr meg, andre akten er et nøye utført kupp (med en lang sekvens stumfilm) og i siste akt går alt til helvete. Jeg likte denne veldig godt og var gledelig overrasket over spredningen i programmet over tid og rom.

Who killed Cock Robin? var en spenstig Disney-film før alt fra konsernet var helt striglet. Her var det femme fatale-fugler, politivold og et tvilsomt rettssystem.

Great Yokai War var en japansk utgave av Den Endeløse Historien (måtte jo finne en ny vri på sammenligningene med Spirited Away, som kanskje er mer korrekt). Ambisjonene oversteg effektbudsjettet ganske ofte, men oppfinnsomhet og et godt øye for det visuelle oppveide. De fleste latterbrølene var nok intendentert av regissøren og til tider var den japanske eventyrverden temmelig skummel, langt over hva norske barn forventes å tåle på kino.

Tor og Kristus var ganske morsom og hadde mange kjente fjes for en gammel Skiensgutt som har ferdes i noe av samme miljøet som regissøren.

His Girl Friday er en klassisk screwball-komedie. Jeg har allerede skrytt en del av disse filmene som etter min mening setter dagens romantiske komedier i et dårlig lys.

Aphex Twin og Windowlicker var litt under pizza-bestilling men det så ganske uappettittelig ut rett før spising.

Omkara har jeg omtalt tidligere.

Boondocks leser jeg fast i Aftenposten med stor glede (bare synd at de ligger noen år etter, vitser om Planet of the Apes virker litt gammeldags). Tegnefilmen var vel så relevant og morsom, og overraskende anime i stilen.

Kveldens høydepunkt var uten tvil camp-perlen Danger: Diabolik. Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne… En superhelt lurer alle trill rundt og gjør det ene kuppet etter det andre, først og fremst for å imponere en berte han henger med. De har seg blant annet i en haug pund-sedler. Husk å vask hendene etter å ha tatt i penger, du vet aldri hvor de har vært. Av en eller annen grunn insisterer Diabolik hele tiden å går rundt i tettsittende svarte skinnklær, utenom når han har sex. Alt er pakket inn i dekadent, psykedelisk scenografi, kostymer og musikk. Jeg gir denne min høyeste karakter, den må kjøpes på DVD.

Mitt eget bidrag til programmet, Voices of a distant star, fikk en mer positiv mottakelse enn jeg hadde håpet på.

Jeg er en virkelig stor fan av koreansk film. Avslutningen på kvelden, Attack the Gas Station, viser hvordan de som regel klarer å jobbe mot forventinger og konvensjoner. Fire ungdommer angriper en bensinstasjon, og det er egentlig hele handlingen. Over dette enkle temaet spinner regissøren en rekke improvisasjoner. Jeg gjorde mitt beste for å vekke folk fra snorking rundt meg med høye latterbrøl med ujevne mellomrom, men når jeg så opp var det få våkne ansikter å se. Kanskje jeg duppet noen minutter selv også.

Takk til alle for en morsom ettermiddag/kveld/natt.

Legg igjen en kommentar

Gjøre seg dummere

På slutten av 80-tallet var jeg så mye av en politisk nerd at jeg leste referat fra Stortinget. Den største vekkeren var Carl I. Hagen. Trykt på papir hang ikke retorikken logisk i hop. Talene og replikkene var tilnærmet usammenhengende. Jeg tviler ikke på at de som satt i salen var imponert, men for meg var illusjonen brutt.

Alle, selv politiske motstandere sier at Carl I. Hagen, er så flink. Etter å ha lest han på trykk har jeg fått et filter installert i øyne og ører. Ofte under intervjuer i avis har jeg tenkt at journalistene har vært snille i redigeringen. Under TV-opptredener har det vært lett å se triksene han bruker.

Jeg kom til å tenke på dette mens jeg leste Simen Sætres artikkel i Morgenbladet om Martine Aurdals bok om Siv Jensen. Han tar for seg hvordan Fremskrittspartiets politikere jukser i møte med journalister. Først og fremst virker han skuffet over at Ny Tids journalist lar seg blende av en dreven politiker.

«Jeg liker henne bedre enn jeg hadde trodd,» sier den kjente feministen (jeg snakker om Aurdal), og Siv Jensen er «så dyktig at hun burde vært med i et annet parti.» Underforstått, mennesker som mener noe helt annet, er vanskelig å like og dumme.

Norsk debatt hadde nok blitt bedre hvis denne typen fordommer hadde blitt skrelt bort. Martine Aurdals synspunkter hadde vært langt mer interessant om han ikke hadde vært så forbauset over å finne likandes og smarte mennesker i Fremskrittspartiet.

Det burde være nok å gå løs på i et møte med Siv Jensen, men det var kanskje ikke oppdraget til forfatteren…?

Mest irriterende for meg med Fremskrittspartiets leder er at hun ofte skrur til meningene sine litt mer enn jeg føler hun selv føler seg komfortabel med. Ofte føler jeg at hun gjør seg enklere enn hun er. Det er langt verre enn å være dum, for det er selvvalgt.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere liker dette: