Samtale med diktatorer

Det alternative blir fort en klisjé. Jeg kan knapt tenke meg noe mer typisk for uavhengig amerikansk film enn Little Miss Sunshine. En eksentrisk familie drar på helgetur for å få datteren med på en skjønnhetskonkurranse for barn. Alle er passe rare, men finner til slutt ut at så lenge familien holder sammen blir alt bra.

Filmen er solid utført med interessante skuespillere. Eneste overraskelsen er at finalen ikke blir mer pinlig enn den er.

Pinlig er derimot Friends of Kim, en dokumentar om en gjeng entusiaster fra hele verden som drar til Nord-Korea for å gå i fredsmarsj og markere solidaritet med landet. I løpet av filmen ser vi diskusjoner i gruppen og hvordan holdningene blir mer kritiske etter hvert som de reiser rundt.

I utgangspunktet var de fleste deltakerne mennesker med en solid porsjon skepsis til kapitalisme og amerikansk imperalisme. Filmen blir en slags Gymnaslærer Pedersen for en ny generasjon. At det tok mindre enn 10 dager for de vi følger å forstå hvordan støtten til et diktatur er en avsporing av engasjementet, kan vel kalles et slags fremskritt i forhold til 70-tallet.

Lederen for marsjen og nord-koreanske myndigheter klarer å produsere det ene pinlige opptrinnet etter det andre. Alt topper seg når en nordmann tyster på en medbrakt journalist, slik at han får alt materialet beslaglagt og havner i fengsel. Noen burde spore opp denne nordmannen for å høre hans versjon av saken.

Materialet burde ikke gjøre det nødvendig med kreative kryssklipp og manipulering. Jeg skjønner det kan være fristende, men ironien er klar nok uten å utbrodere. Verste synden må være å spille ‘Sweet dreams’ over den første bussturen inn i landet. Milevis med 8-felts motorvei uten en bil i sikte taler sitt tydelige språk.

Dette er ikke filmen for å få vite mer om Nord-Korea. Oppmerksomheten ligger i gjestenes reaksjoner på det de ser. Det kan være godt å bli påminnet om at fiendens fiende ikke alltid er en venn. Særlig venstresiden går stadig vekk i den fellen.

Politisk korrekt engasjement i et diktatur være like pinlig. For tre uker siden hadde Dagens Næringsliv en stor lørdagsreportasje om utenrikskomiteen på tur til Kina. Nå er det ikke helt opplagt at journalisten mente det sånn, men de jeg diskuterte den med var skjønt enig om at det var et forsøk på å drite ut de involverte politikerne.

Både dette og et tidligere møte høres ut til å ha endt med sure miner og få resultater. Nordmennene klaget over at kineserne forståelse for norske forhold, når de ba om at Stortinget styrte Nobel Fredspris komitéen. Referatene fra møtene tyder på at stortingsrepresentantene fra Norge ikke nødvendigvis hadde noen bedre forståelse for vertskapets kultur, når de blir sure for å få standardsvar på standardspørsmålene de kommer med.

Nå er det prisverdig og nødvendig å engasjere seg i menneskerettigheter. Norge skal si klart i fra gjennom offentlige kanaler. Referater fra samtalene og uttalelsene etterpå gir meg inntrykk av innenriks markering er vel så viktig som resultater.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: