Norsk i tittel, engelsk oversettelse, japansk forfatter

På rommet mitt har jeg tre og en halv IKEA-hyller med bøker jeg har lest. I tillegg er det en god del lesestoff i Skien moren min hele tiden spør hva hun skal gjøre med. Den siste hyllen, pluss toppen av de andre, er viet ulest litteratur.

Magen blir mett før øyet. Det er vanskelig å la være å kjøpe en bok jeg er overbevist om at jeg trenger en dag, særlig når jeg snubler over et tilbud eller noe det kan bli vanskelig å finne senere. Selvsagt betyr det at rommet mitt er fullt av bøker jeg på et eller annet tidspunkt brant etter å lese.

Haruki Murakamis Norwegian Wood, for eksempel.

Absurditeten i Sauejakten vekte min interesse på begynnelsen av 90-tallet. Twin Peaks-stemningen i plottet, møtet med Japan, absurde digresjoner og de realistiske karakterene gjorde at jeg først fattet interesse for boken, deretter leste den. Avsnittet hvor hovedpersonen blir forelsket i en jente på grunn av ørene hennes leste jeg om og om igjen. Oppfølgeren Dans, dans, dans hadde noe av den samme stemningen, men var mindre engasjerende.

Trekkoppfuglen var en fyldigere leseropplevelse, med mange av de samme elementene, men med en god porsjon oppgjør med japansk kolonialisme i tillegg. Eneste skuffelse var at jeg mistet min signerte utgave på flyet til USA.

På begynnelsen av Norwegian Wood var jeg litt skuffet over mangelen på spøkelser og snakkende katter, men lesingen grep meg raskt. Kanskje gjorde den første skuffelsen at jeg skjønte hvorfor de var nødvendig i Murakamis andre bøker.

Toru Watanabe er student i Tokyo og dras mellom barndomsvennen Naoko og studiekameraten Midori. I referansene er Haruki Murakami ofte vestlig, men fortellerstemmen er unik. Vi slipper klam psykologisering. Følelser, handlinger og reaksjoner, inkluderte seksuelle, blir isteden beskrevet på en rett frem måte.

Jeg tror de andre bøkene hans også unngår å skildre tanker og forklare dem, noe vestlig samtidslitteratur ofte virker sykelig opptatt av. Isteden projiseres det irrasjonelle ut i overnaturlige vesener og hendelser.

For tiden er jeg inne i en veldig japansk periode. Manga, anime og konsollspill er noe av det morsomste jeg følger med på. I begynnelsen er det lett å tenke at det ligner på noe kjent, men nå begynner jeg å se på en del av grepene som noe fra en parallell verden.

Jentene Naoko og Midori, for eksempel, er arketyper som kunne opptrådd i en hvilken som helst harem-anime: En passiv, innadvent, tankefull og den andre aktiv, utadvent og impulsiv. I den grad det høres ut som tradisjonelle vestlige stereotyper, så vil jeg si nei, særlig fordi det ikke ligger noen moralske vurderinger i dette.

Uansett arketyper, boken kommer tett innpå karakterene. De første avsnittene beskriver en flytur nitten år etter hendelsene i boken. Sangen Norwegian Wood får hovedpersonene til å tenke tilbake. Hele fortellingen har kvaliteten til en historie han har fortalt seg selv gang på gang, for å finne ut av hva den betyr. Det og tematikken om ung kjærlighet i møte med livets realiteter, gir boken et veldig melankolsk preg.

Harukami ønsker heller ikke å samle trådene, bare fortelle hva som skjedde. De siste ordene i boken er: «Hvor var jeg nå? Jeg visste ikke. Jeg hadde ikke peiling. Hvor var det jeg var?» Ikke desto mindre er boken velkomponert og gir en deilig vemodig følelse når siste side er bladd om.

Hvis jeg nå bare får ryddet plass til mer lesing, står Haruki Murakami høyt på prioriteringslisten. Til tross for følelsen av høre fortellinger fra et annet univers, snakker bøkene hans til meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: