Archive for november, 2006

En forandret kvinne

Sammenligninger er en rask, billig utvei i omtaler av film. Etter å ha sett Time tenkte jeg litt i retning av Hitchcock, men samtidig er det ikke nødvendigvis en bra beskrivelse på det andre han har laget (Vår, sommer, høst, vinter… vår og Bin-jip). Plutselig slo en bedre regissør å sammenligne han med ned i meg, Brian DePalma.

Kim Ki-duk liker å provosere, å trykke på noen knapper for å få publikum til å reagere. Som en annen koreansk regissør nylig sa i et intervju, etter å ha slått fast at kollegaen var bedre likt i utlandet enn hjemme: «Men det er spesielt kvinner som hater [han].» Så lenge historien ikke blir for ekstrem og det hele balanseres med litt poesi er det greit, men hans kalde blikk kan fort gjøre en film for ubehagelig.

Seh-hee er ekstremt sjalu, overbevist om at kjæresten Ji-woo er lei av henne. Hun forlater brått kjæresten og det tidligere livet sitt uten noen forklaring, og tar i all hemmelighet en plastisk operasjon.

Etter et halvt år i ensomhet oppsøker en ukjent kvinne Ji-woo og innleder et forhold. Kanskje det er noe kjent med henne…?

Halvveis ut i filmen når historien til det punktet jeg kunne forutse. Frem dit hadde Kim Ki-duk systematisk og med adskillig eleganse utforsket skjønnhet og parforhold gjennom kameralinsen. Jeg hadde på veien dit både småledd over elgant konstruerte situasjoner, smågrøsset litt og snudd meg vekk fra operasjonsscener.

Virkelig imponerende ble det i andre del. Historien ble skrudd til enda et par hakk når kjæresten begynte å reagere. Thriller-elementet forsvant, men det ble boret enda dypere i moderne forhold og følelsesliv. Både et asiatisk perspektiv og regissørens klare blikk gjorde at plastiske operasjoner ble mer av et verktøy for å utforske personene i filmen enn et tema i seg selv.

Kim Ki-duk er virkelig i støtet og fan-skaren er i ferd med å bli så stor i Norge at Time får vanlig kinodistribusjon fra andre juledag.

Jeg er langt mer lunken, eller i hvert fall usikker, på The Peter Pan Formula. Egentlig er følelsen min noe av det samme som for Samaritan girl av Kim Ki-duk og Sympathy for Mr Vengeance. Jeg er fascinert, men klarer ikke å bli særlig entusiastisk. Jeg får bare ikke tak på den. Så det betyr at regissøren fremdeles er på radaren min, men at det ikke blir noe DVD-innkjøp eller helhjertet anbefaling.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Kjøre automobil og se televisjon

Er jeg gammeldags og velger unødvendig tungvinte løsninger på internett?

Det kom som et sjokk hvor enkelt det egentlig er å få opp en side du har navnet på. Skriv inn navnet på avisen eller nettstedet og trykk enter. Explorer søker overraskende ofte opp riktig adresse. Glem www og forvirringen rundt om endingen er com, no, org eller net.

Oppdagelsen ble utløst av en artikkel om at det mest vanlige søkeordet på Google var Yahoo. Forfatteren er ikke overrasket. Adresselinje og søkefelt er samme greia for svært mange brukere. Microsoft tok for lenge siden konsekvensen av dette og gjorde adresselinjen om til søkefelt ved ugyldig url.

De enfoldige skal arve jorden. Og kanskje er det like greit. Automobil og televisjon er mer korrekte ord, men bil og TV duger vel like godt. Likevel, ønsket om å skrive en full adresse er nærmest sveiset fast i fingrene mine.

Kanskje er ønsket om å skrive en full adresse siste rest av den gamle kommandolinjen. Jeg er så gammel at jeg husker datamaskiner uten Windows og grafisk brukergrensesnitt. Til og med skrivemaskintastatur og hullkort har jeg vært borti. Alt måtte ordnes gjennom kryptiske kommandoer. De råeste nerdene lengter til og med tilbake til de dagene.

Sånn sett er det rart hvordan browseren har stått på stedet hvil i ti år. Fremdeles skriver vi inn rare, uforståelig adresser for å komme dit vi vil. I beste fall klikker vi på et bokmerke. Selv hvis jeg søker opp en side fra adresselinjen, virker det som en gammeldags metode.

Dette lille trikset var en øyeåpner for meg. Plutselig så jeg at brukergrensesnittet i en browser og hvordan jeg surfer, knapt har utviklet seg siden første lille tur på internett for godt over et ti-år siden.

Legg igjen en kommentar

Bare underholdning: Agenter og rockejenter

God underholdning er ikke noe å spøke med. Enkelt er det i hvert fall ikke, hvis man skal dømme etter all møkka som blir spredd utover en intetanende befolkning. Så i dag skal det dreie seg om to veldreide stykker underholdning.

Først vil jeg gjøre unna to andre filmer under Oslo Filmfestival. The whispering of the gods kan best oppsummeres i to ord og litt tegnsetting: Hva pokker…!?! Og ikke på en positiv måte. En slags nietzchiansk helt tramper rundt på en katolsk institusjon og deltar i det ene absurde opptrinnet etter det andre. Fornedrelse, vold og sex slenges på i bøtter og spann.

Rennaissance var jeg skeptisk til på forhånd, og den falt ikke i smak. Bylandskapet, et Paris i fremtiden bygget i flere lag av gammel og futuristisk arkitektur, var steinbra. Dialogen trakk særlig ned, men jeg ble generelt utålmodig. Etter diskusjonene jeg hadde med noen venner og gbang etterpå, kan det hende at dårlig engelsk oversettelse og dubbing kan ha mye av skylden for det negative inntrykket, men jeg var ikke så veldig imponert.

Er det noe mer å si om James Bond i Casino Royale-tapning? Alle har latt et veritabelt skur av godord hagle over en enkel action-film. Ja, jeg synes det er litt mer å si om hva som gjør den så vellykket.

Hvis bare flere filmer som ‘bare’ er underholding kunne brukt litt mer tid på manus. Ta scenen mange kritikere siterer. James Bond spør etter en drink og bartenderen spør om den skal være «shaken or stirred». «Ser det ut som om jeg bryr meg», svarer agenten.

Denne enkle replikken skjuler flere lag. Den er en ironisk kommentar til tidligere filmer har gjort dette kravet til en klisjé. Daniel Craig forteller at noe har det skjedd noe nytt med serien. Men ikke minst sier det noe om James Bonds følelsemessige reaksjon i en gitt situasjon og at det velpolerte hos han forsvinner under press. Manus, regi og skuespiller bidrar til dybde i en kort replikk.

Resten av manus gjør det samme. Den første dialogen med Bond-jenten Vesper er noe av det morsomste siden Double Indemnity. Kjærlighetsscene er riktignok nærmere Star Wars: Attack of the Clones, men ellers er alt hakket over godt håndverk.

Actionscene er mer enn ekstragavante opptrinn, de beskriver karakterene. Den første jakten gjennom en byggeplass er en kamp med en mann langt kjappere, sterkere og dyktigere enn James Bond. Agenten vinner likevel gjennom å være mer handlekraftig, brutal og å bruke det som er for hånden. Den er også en interessant symmetri til finalen, den eneste kampen med hauger av motstandere. Alt annet er nærmest dueller.

Casino Royale er veldig bra, og det har med langt mer enn Daniel Craig i hovedrollen å gjøre.

Nana er en film for jenter i tenårene. Jeg er nesten litt pinlig berørt over å innrømme det, men jeg likte den ekstremt godt. Er det noen Hollywood-film i samme kategorien fra de siste årene som når Nana til støvleskaftene? Ikke blant de jeg har sett. Eller, jo, kanskje Bring it on.

To jenter, begge ved navn Nana, havner tilfeldigvis ved siden av hverandre på toget til Tokyo. Den ene er konform, sprudlende og elegant, den andre selvstendig, innadvendt og rockete. Ved en tilfeldighet ender de opp i samme leilighet. Heldigvis går det mer harmonisk for seg enn i Byens Beste Bosted, til tross for mye såpeopera.

For la oss slå fast at dette på mange måter er en glatt kjærlighetshistorie med melodrama i bøtter og spann. Alt foregår i en litt kunstig verden hvor hver enkelt karakter defineres ut fra en nøye designet klesstil. Jeg visste knapt at det fantes så mange varianter av korte skjørt med Pippi Langstrømpe-holdere i sort og rødt som Rocke-Nana viser frem.

Timingen og hvordan det hele er skrudd i sammen gjør det likevel til smart underholdning. Egentlig synes jeg historien er sunnere i holdningene sammenlignet med mye jente-fortellinger i vestlig populærkultur. Oppgaven til begge Nanaene er egentlig å løsrive seg fra ungdomsforelskelsen og finne ut hva som virkelig er viktig i livet. Ingen prins å leve lykkelig med alle sine dager her, nei. Så får vi se hva som skjer i oppfølgeren.

Jeg har holdt meg unna Shojo (for jenter) manga og anime, men ble svært nysgjerrig etter å ha sett Nana. Det er noe av den beste underholdningen jeg har sett i år.

Legg igjen en kommentar

Øl med Smith og Linklater

Noen filmskapere har blitt en slags fjern-venner opp i gjennom årene. Uansett hva jeg måtte tro om kvaliteten på prosjektene deres, så er det nærmest en plikt å se dem. Man svikter ikke en venn som spør om å bli med på premiere-fest. Man ser det som skjer, trekker frem det positive og tar en øl etterpå.

Kevin Smith og Richard Linklater er filmskapere i denne kategorien for meg.

I utgangspunktet hørtes Clerks 2 ut som om den prøvde for hardt å gjenta en gammel suksess. Debuten til Kevin Smith, en skranglete svart/hvit-sak, med hverdagsfilosofi fra latsabber og tapere, kan virke vanskelig å lage i ny tapning. Gleden er derfor stor over at filmen virker ekte, og ikke minst, er hylende morsom.

Berømthetene Kevin Smith senere hjalp til en Hollywood-tilværelse, Ben Affleck og Jason Lee, dukker opp i diskret gjesteroller. Det nærmeste vi kommer stjernerollen, Rosario Dawson, tar akkurat den plassen hun må ta for å være perfekt. Resten av filmene hviler på skuldrene til de samme amatørene som tro til for 10 år siden. Det funker bra og bidrar til at vi ser hjertet som banker i galskapen.

For Kevin Smith tenderer ofte mot det sentimentale og hverdagsfilosofien kan virke banal, men så lenge historien holder beina på jorda og tar utgangspunkt i ekte følelser er alt greit i min bok. Så hjelper det selvsagt også med velplassert, rå guttehumor.

Clerks 2 har filmhistoriens koseligste scene med eselporno, noe som brakte en amerikansk kritiker helt ut av balanse. Merkelig at han ikke så hvor tvers i gjennom moralsk Kevin Smith er i sine kruseduller om hvordan to slappfisker drar seg selv opp etter håret.

Borat var nok morsommere, men jeg har plassert Clerks 2 et par plasser høyere opp på min foreløpig 10-på-topp-liste. Den virker som en rikere komedie-opplevelse.

Derimot er jeg skuffet over Richard Linklaters A scanner darkly. Kanskje er det temaet narkotika som ikke interesserer meg noe særlig.

I en nær fremtid prøver samfunnet å utrydde narkotika-bruk. Politimenn går undercover i drakter som får dem til å se ut som hvem det måtte være. Her blir det høk-over-høk paranoia, både på grunn av etterforskingen og dårlige rusopplevelser.

Thriller-biten fenget aldri helt. Karakterene var tidvis interessante, men stort sett gikk bare skravla på turbo. Sikkert realistisk nok, men ikke særlig fengende. Skuespillerne gjorde sitt beste. Det hjelper lite når de sentrale idéene og manus ikke holder.

Animasjonsstilen kunne gjort nesten hva som helst litt spennende å se på, men jeg føler at tegnefilmen oftere var et hinder for å komme innpå hovedpersonene enn en billig utvei for spesialeffekter.

Jeg gir A scanner darkly en treer. Er jo bra at ikke alle filmer under filmfestivalen er klassikere, det hadde nesten vært litt slitsomt. Tidligere filmer fra Linklater er fortsatt like bra og jeg tar gjerne en øl med han senere.

Legg igjen en kommentar

Fransk-inspirert kinesisk kjærlighet

I 1989 var jeg på danskebåt-tur med Bamble Unge Høyre. Det var bare en ting som tok oppmerksomheten fra festingen. Hver gang vi hadde mulighet, måtte vi sjekke hvordan det gikk med de kinesiske studentene på Den Himmelske Freds Plass. Under Oslo Filmfestival ble det vist en film som fikk meg til å tenke på stundene foran TVen i ankomst hallen.

Den kinesiske landsbyjenta Yu Hong får dra inn for å studere i Beijing i 1988. Etter en periode hvor hun har problemer med å tilpasse seg, forelsker hun seg i medstudenten Zhou Wei. Vi følger dem gjennom en intens kjærlighetshistorie.

Turen går innom Den Himmelske Freds Plass, men strekker seg også videre frem til tiden etter tusenårsskiftet. Oppmerksomheten er så tydelig rettet mot karakterene at det er vanskelig å si at vi blir kjent med moderne kinesisk historie, men tidsspennet og miljøet gir nærmest et episk preg over en tett kjærlighetshistorie.

Ellers gode kinesiske filmer har irritert meg i det siste. Uansett hvordan de har startet, så har de siste minuttene tatt en krapp sving mot melodramaet. Generelt har jeg ikke noe i mot den genren, det er bare så kjedelig når den blir presset inn på tampen. Jeg var derfor svært spent på om Summer Palace, med utmerkelser fra Cannes, havnet i samme båsen.

Filmingen er vakker, men ikke-overestetisk. Kameraet vet hva det leter etter, men bruker litt tid på å fokusere på det viktigste i bildeutsnittet. Lydbildet bidrar med både lydmiksing med interessant fokus på hva som skjer i bakgrunnen, dramatisk musikk og kinesisk pop. Assosiasjonene går i retning av Reprise og fransk ny-bølge, noe jeg har sett lite av i asiatisk film tidligere.

Regissøren har etter en hastig visning i Cannes fått forbud mot å jobbe i 5 år. Grunnen kan neppe være politikk. Her er det ikke noe brennbart. Hovedpersonene er lite interessert i hva som skjer rundt dem. Sex, utroskap og rotete kjærlighet er nok vel så provoserende for puritanske sensorer.

Jeg er fristet til å si at dette er den beste fastlandskinesiske filmen jeg har sett. En sterk femmer på terningen.

Legg igjen en kommentar

Svensk skole og en syk verden

Den svenske dokumentaren Vikaren utfyller Margreth Olins Ungdommens råskap perfekt. Filmen følger en ung ambisiøs lærer, Max Wejstrop, i møtet med flere klasser på en svært urolig skole i Stockholm. I frustrasjon tilkaller han sin 70 år gamle, svært strikse folkeskolelærer. I en uke får han vikariere for den unge læreren.

Den første halvtime og beskrivelsen kan få en til å tro at det hele blir en temmelig oppkonstruert affære. Heldigvis og dessverre tar virkeligheten sine egne veier.

Disiplinen til den strenge læreren fungerer svært godt i noen klasser. Overraskende godt. Han bruker flere enkle grep for å få kontakt, for eksempel noe så enkelt som å pugge navnene på alle elevene på forhånd. De fleste elevene ser ut til å stortrives med orden og klare linjer. Men det fungerer ikke like godt alle steder. Problemklasse nummer en får veteranen nærmest til å gå inn i en depresjon og si at han aldri har følt seg verre i sine 50 år i skolen.

Ingen klar moral, altså, og vanskelig å trekke klare konklusjoner. Bildene fra klassesituasjonen gir meg en langt bedre forståelse av hva som skjer i klasserommet. Jeg kan gjøre meg opp egne meninger om hvor disiplin fungerer og mislykkes, samt hvilke andre ting som kan gå på tverke.

Filmen er sett mer fra lærerens side enn Ungdommens Råskap. Merkelig nok gjør det at jeg ofte føler at jeg kommer tettere innpå elevene også. Max og de andre lærerne finner sine egne grep etter at vikaren har dratt, blant annet å oppsøke foreldrene mer direkte. Det virker svært arbeidskrevende, men ser ut til å gi fantastiske resultater.

Når jeg sier at virkeligheten dessverre tar sine egne veier, så er det fordi det virker som om regissørene mistet litt kontrollen over materialet. Som dokumentar virker den derfor ikke så formfullendt. Her har nok Margreth Olin en lettere jobb. Hun visste hva hun ville si, og redigerte deretter.

En god firer på terningen til Vikaren og hakket bedre enn Ungdommens Råskap fordi filmen kommer dypere inn i problemstillingen.

Når vi først er inne på dokumentar, så fikk jeg også med meg Life in loops. Den er en remix av Megacities, som jeg ikke har sett. Dokumentaren er klippet sammen på nytt, med noe tidligere ubrukt stoff. Musikken har kommet mer frem, også gjennom bruk av rytmisk klipp med gjentakelser og hastighetsmanipulering.

Temaet på originalmaterialet ser ut til å være å vise undersiden av verdensmetropolene Tokyo, Mexico City, New York, Moskva og Bombay. Jeg var med, inntil et visst punkt. Plutselig begynte jeg imidlertid å føle at opptakene og måten de var brukt på var spekulative og utnyttet menneskene på filmrullen.

Ganske mye slaktehus og hanekamp godtok jeg. Det er jo sånt som hender. Første følelsen av noe galt var under en lang redegjørelse fra en gatesvindler/hallik i heroinrus. Under et sex liveshow datt jeg av, men la først merke til det under neste innslag om en hentai-hektet japaner. At dette ble klippet rett over i mer uskyldig anime fan-aktiviteter, gjorde bare følelsen av at disse personene ikke burde bli vist frem på film enda sterkere.

To prikker på terningen, men kun fordi første delen fremdeles virker god og interessant. Mistanken henger imidlertid igjen om at også de delen jeg likte var litt spekulative. Mer kontekst og strengere klipping kunne gjort denne remiksen langt bedre.

Legg igjen en kommentar

Gjør kunden bedre

Tiden er forbi der den bedriften som pumpet mest reklame ut i massemedia bare kunne lene seg tilbake og vente på at pengene rant inn. En av mine favoritter blant fagbloggene, Creating passionate users, bruker mye tid på å fortelle hvordan lidenskapelige kunder skapes gjennom god opplæring, i den videste tolkningen av ordet.

For et år siden fortalte jeg om et internt opplæringsprosjekt jeg hadde jobbet med på NetCom, hvor kundesenteret og forhandlere ble lært opp i bruk av mobildata gjennom historiefortelling, spill og opplevelsesbasert læring. Nå har jeg lyst til å fortelle litt om aktiviteter jeg jobber med (sammen med Mintra) hvor målet er å få NetComs kunder til å ta i bruk tjenester de allerede har mer effektivt.

På NetComs hjemmesider har vi det siste drøye året lagt ut en del animasjonsfilmer. Målet er å vise hvordan tjenester fungerer i praksis og, helt konkret, hvordan de brukes. Noen ligger ganske nær reklame, som den for Trådløs Familie. Andre demonstrer gratistjenester, som pcSMS (lenke til filmene ligger i bildet til høyre på siden jeg lenker til).

Mest moro har jeg nok hatt med å utvikle filmen(e) for NetRefill, en tjeneste for kontantkort og YoungTalk hvor det er mulig å fylle opp direkte fra mobilen eller internett. Målet er at filmen er litt interessant å se på, samtidig som tilskueren sitter igjen med noe nyttig. I NetRefill-filmen har jeg prøvd å bruke noe av min filmentusiasme for å lage bra opplæring.

I disse eksemplene ligger opplæringen litt langt unna produktet. Drømmen er å sy instruksjonene helt inn i tjenesten. Og det har vi klart med opplæringen for Trådløs Bedrift som ble lagt ut denne uken.

Når du klikker på hjelp-knappen i brukergrensesnittet for å administrere sentralbordet til bedriften, får du tilgang til en serie med filmer og en elektronisk brukerveiledning. Brukerveiledningen dukker opp i et lite vindu som alltid ligger øverst, selv når brukeren begynner å klikke rundt i brukergrensesnittet.

NetCom har sett at hvor fornøyd kunden er med løsningen avhenger av hvor mye ikke bare superbrukeren kan, men hvor mye hver enkelt mobilbruker skjønner av hvordan Trådløs Bedrift virker. Da blir det viktig å gjøre opplæring lett tilgjengelig.

Noen av filmene forklarer hva Trådløs Bedrift er, andre gir opplæring i effektiv bruk av telefonen og noen går i dybden på oppsettet av automatisk sentralbord. Alt er tilgjengelig direkte i brukergrensesnittet, der tvilen om hvordan noe skal utføres oppstår, men kan også sendes ut i mail eller lenkes til fra bedriftens intranett.

Før folk kjøper pøser man på med glansede fargebrosjyrer, dyre reklamefilmer, utdeling av effekter og kundemøter. Etter kjøpet følger det ofte bare med en sort/hvit brukerveiledning med teknisk språk og kjedelige bilder. Idéen med opplæringen i Trådløs Bedrift er å bruke mer ressurser på hvordan bedriften kan hjelpe allerede betalende kunde å bruke systemet de har kjøpt mer effektivt.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: