Japanerne er gale

Et av mine første møter med japansk populærkultur var Tampopo, en trailersjåfør og enkes jakt på etter de perfekte nudlene. Absurditetene gikk Monty Python en høy gang. De fleste rene humortegneseriene jeg har lest senere har vært litt for ville i nikkersen etter min smak. Nonsens er bare gøy inntil en viss grense.

Unntaket så langt er Cromartie High. Ved første øyekast virker serien temmelig jordnær. Den består av 8-siders fortellinger om en ganske normal gymnas-elev som ved en misforståelse havner på Japans verste videregående skole med de råeste bøllene du kan tenke deg.

Tegningene er langt unna store øyne og dramatiske positurer. De virker nesten litt knuslete, men det bygger ypperlig opp mot de surrealistiske elementene: Skolens smarteste elev er en gorilla, ingen tør å fortelle en robot at han ikke er et menneske og gudene må vite hvordan en fyr ved navn Freddie (som likner i foruroligende stor grad på en avdød vokalist i Queen) kommer fra.

Mort Walker, tegneren av Billy, pleide å forklare at en del av stripene hans begynte med en sprø skisse, for eksempel Generalen med en blomsterpotte på hodet. De foregående rutene måtte forklare hvordan dette kunne skje. En del av episodene av Cromartie High jobber etter samme metode. Absurditetene bygger på hverandre til en sprø, visuell sterk situasjon i siste bilde. Med 8 sider å jobbe med kan effekten bli større enn i Billy.

I tillegg til disse absurde innslagene dreier humoren seg ofte om skillet mellom hvordan hovedpersonene oppfattes og hva de egentlig tenker. Det er sikkert hysterisk i et overdrevent høflig samfunn som det japanske. Jeg ler også godt av den skulende gjenglederen alle er overbevist er klar til å eksplodere når som helst på klasseturen, men som egentlig bare sitter helt stille fordi han lett blir bilsyk.

Bifiguren Freddie signaliserer også interessen for popkultur, både japansk (forklart i et noteapparat bak i boken) og amerikansk. At serien er en parodi på 30 år gamle gymnas-manga hjelper meg lite, men særlig hentydningene til musikk er mange. Designet på pocketbøkene er temmelig elegant popart som bringer tankene i retning av Andy Warhol, Roy Lichtenstein og plakatkunst fra 70-tallet.

Tegnefilmserien ligger flere hakk under tegneserien. Store fargerike figurer hjelper ikke humoren så mye. En av mine favorittsekvenser så langt er et helt kapittel hvor elevene prøver å finne frem til navnet på en sang ved å plystre den til hverandre. Jeg kan ikke tenke meg hvordan film kan forbedre komikken. Lyd og for mye visuelt her ødelegger vitsen.

For meg var det nødvendig å lirke meg inn i tenkemåten og humoren. Etter første bok var litt i tvil om jeg skulle fortsette å kjøpe serien. Litt blaing i andre bok og en historie om hvordan robot-eleven endte opp som kjøkkenmaskin overbeviste meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: