Indisk geisha

Å gå glipp av premieren på Don forrige uke irriterte meg så intenst, at jeg kastet meg på muligheten til å se Umrao Jaan uten å undersøke hva slags film det var på forhånd. I ettertid ser jeg at dette var helgens store Bollywood-premiere i India. I sum var den en ganske dårlig, men likevel fascinerende film.

Historien bygger på en indisk klassiker ved samme navn, noe som ville gjort meg litt skeptisk. En av de filmene som oftest blir vist som eksempel i Norge på Bollywood (ved siden av Lagaan) er Devdas, et annet eksempel på filmet litteratur. Jeg er svært lite begeistret for den. Umrao Jaan er hakket bedre.

Dette er en typisk damehistorie. En unge jente blir røvet hjemmefra og solgt til et bordell. Kurtisaner og geishaer gir imidlertid et riktigere bilde. Dans og poesi virker vel så viktig som sex. Når en av de største indiske kjekkasene kommer inn til heltinnen på hennes jomfruferd og sier «jeg er på jakt etter skjønnhet og verdighet», er det nok mange damer som sukker tungt. Karl Johan en vinternatt er det ikke!

Trusselen kommer heller ikke, som i Memoirs of a Geisha, fra indre stridigheter. Hovedkonflikten er med et fordomsfullt samfunn utenfor horehuset og svikefulle menn. Introduksjonen til dette miljøet var noe av det mest fascinerende i filmen. Troverdigheten ble imidlertid sterkt svekket av mangelen på dybde. Et bordell med tre horer og en stab med assistenter, virker temmelig tassent.

I min mest lesesultne alder smugleste jeg en del damelitteratur. Da la jeg merke til hvordan heltinnen, særlig i den historiske genren, nesten alltid ble ‘tatt med makt’ av den store kjærligheten i første del av boken. Prostitusjon ble også brukt som ambivalent fortellergrep. Det er ikke bare porno som formidler tvilsomme verdier om seksualitet.

Ser vi bort fra de politisk korrekte betenkelighetene, var det flere andre ting ved Umrao Jaan som trakk ned. De første 15 minuttene tilsvarer fordommene om hva en Bollywood-film kan være: Stiv, selvhøytidelig og absurd. Jeg var på nippet til å gjøre klar slaktofferet. Kvaliteten tok seg opp, men førsteinntrykket hang lenge igjen.

Musikalnumrene er i all hovedsak heltinnen, godt spilt av stjernen Aishwarya Rai, som synger og danser inspirert av tradisjonell musikk. Et modig og tøft valg. Til tross for godt spill, stiller dansen krav stjernen ikke klarer å leve opp til. Regissør og Rai skal ha skryt for å ha tatt sjansen, men det fungerer ikke.

Med en toer på terningen blir vel ingen fristet til å se filmen, men jeg kjedet meg ikke. Nå gleder jeg meg til Bollywood-foredrag på Cinemateket 5. desember og nyversjonen av Don dagen etter.

Litt rart forøvrig av Cinemateket å velge en helt ny versjon få hadde sett når programmet ble lagt, fremfor den klassiske originalen. Uansett, jeg har skaffet meg utgaven fra 70-tallet på DVD, så det blir en dobbeltanmeldelse i desember.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: