Liv ute av kontroll

Flere enn Se og Hør-lesende royalister burde fatte interesse for The Queen, et drama om hvordan det engelske kongehuset reagerte på Dianas død. Nyvalgt statsminister Tony Blair representerer et mer moderne perspektiv på det engelske samfunnet, men at han noen år senere mister kontakten med den politiske stemningen gir historien en ekstra omdreining med ironi.

Uansett handling, setting og karakterer, en god forfatter og regissør klarer å gjøre en film relevant ved å angripe filmen fra den rette vinkelen. The Queen klarer å undersøke tradisjoner, følelser og hvordan det er å leve i krysningspunktet mellom dem. Ved å skape empati med hovedpersonene hos tilskueren, gir filmskaperne oss mulighet til å utforske egne holdninger.

Hver replikk og skift i stemningen blir godt ivaretatt av regissør og skuespillere. I utgangspunktet virker det som en ganske rett-fram film som forteller historien håndverksmessig godt. Bruken av dokumentar-klipp og små visuelle perspektivforskyvninger (for eksempel et flatt, forvridd landskap, en unaturlig stort hode i profil, en famlende hånd) understreker stemningen.

Her er en film som stadig har dukket opp i tankene etter at jeg så den, så jeg ruller en femmer og sier det opplagte: Helen Mirren fortjener en Oscar i rollen som Dronning Elisabeth. Premieren er denne fredagen.

Den perfekte oppfølgingen hadde vært Marie Antoinette, den siste filmen til Sophia Coppola. Temaet med en kongelig person stengt inne i en litt kunstig verden, Versaille rett før revolusjonen, hadde skapt grunnlaget for en perfekt dobbeltomtale.

Kanskje er ikke Stranger than fiction et dårlig utgangspunkt, likevel. I The Queen blir det antydet at Dronning Elisabeth tok over en vanskelig stilling i ung alder. Hun ble kastet ut i en vanskelig situasjon hun ikke selv hadde kontroll over.

Harold Crick er i en svært ubehagelig situasjon han prøver å få kontroll over. I mange år har han levd et svært velordnet, men litt kjedelig liv. Når en stemme inne i hodet hans begynner å kjøre et kommentarspor på hva han gjør, er det irriterende. Direkte skummelt blir det når stemmen proklamerer at han snart vil dø.

Dustin Hoffman er virkelig i ferd med å stagnere. Ille nok at han er med i en Kappahl-reklame. Rollen hans her som litteraturprofessor ligner veldig på han eksistensialistiske detektiv i I heart Huckabees. Alle karakterene er temmelig nedlatende klisjeer: En forknytt skatteinnkrever, en nevrotisk forfatter og en frisinnet, radikal baker.

Det er ikke noe motstand i filmen. Jeg ler passe mye og føler meg ganske smart på grunn av den post-moderne vrien. Alt er gjort med upåklagelig teknisk finesse. Særlig de skisseaktige skjemaene og krusedullene som reflekterer hovedpersonens rasjonelle tenkemåte, var artig. Men i motsetning til The Queen var alt glemt i løpet av noen minutter.

Overflatiskheten blir særlig irriterende fordi jeg synes filmen later som om den er smart og sier noe viktig. I heart Huckabees hadde i det minste noe lett hysterisk og anarkistisk over seg.

Cinemataket skal ha skryt for å ha skaffet en film til Oslo før USA-premiere. Filmen falt i gjennom for meg så snart jeg gjennomskuet det selvtilfredse tonen, men en treer på terningen signaliserer at mange av dem som rynker på nesen over Jackass og Borat vil kunne få mer ut av filmen. Premiere andre juledag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: