Styggvakkert eventyr om krig

Ikke alle fauner er like koselige som de i Narnia. Eventyr kan være skumle underveis, selv om de som regel ender godt. I Pan’s Labyrinth møter jenta Ofelia alver og andre overnaturlige skapninger. Mange av dem kunne skremt fanden på flatmark. Monstrene fikk meg til å krype lenger ned i stolen enn demonene i Silent Hill.

Busemannen med tilhold bak veggen og under gulvet er ille nok. Langt verre er borgerkrigen i Spania på 40-tallet. Ofelia bor ute i skogen med morens nye mann, en fascistisk kaptein i brutal krig med den lokale geriljaen. Her blir alle midler tatt i bruk, noen av scenene er ekstremt frastøtende.

Det fantastiske er minst like farlig som virkeligheten, men mer poetisk. De to trådene blir spunnet sammen på en helt naturlig måte. Som i de mest vellykkede filmene avhengig av spesialeffekter, blir aldri styrken i sminke, figurer og scenografi overdøvet av datamaskinen.

Regissør Guillermo del Toro holder midt i alle effektene og voldsomhetene godt tak i historien. Karakterene lever og puster gjennom skuespillerne. Sjelden ser jeg filmer som ivaretatt alt dette på en så balansert måte. Subtiliteten i regissørens tidligere spøkelseshistorie The Devils Backbone er kombinert med det visuelle fyrverkeriet i Hellboy.

Jeg ser at årets 10-på-topp-liste vil bevege seg mye under Oslo Filmfestival, men det vil forbause meg om ikke Pan’s Labyrint havner der på slutten av 2006.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: