Archive for november 20, 2006

Dobbeltgjengere og drømmer

De to siste årene har Satoshi Kon i stadig større grad blitt min favoritt blant anime-auteurene. Som alle gode regissører har han sine kjennemerker. I Paprika opptrer flere dobbeltgjengere, en kollektiv underbevissthet er høyest reell og størstedelen av filmen skjer i en drømmeverden.

Og takk og lov for det. Paprika er del av en under-genre hvor man løser mysterier ved å utforske andre folks drømmer. Problemet er at man ofte er for gjerrig med det vi egentlig sitter og venter på: Lett grøssende, surrealistisk bilder med en egen skrudd logikk.

I tenkemåte, karakterer og tilnærming er Satoshi Kon temmelig vestlig. Animasjonene holder seg på matten med en streng strek, kanskje noen ganger litt for streng, drømmetemaet tatt i betraktning. En liten apokalypse på slutten er det klareste tegnet på japansk klisjé i denne filmen.

Jeg likte filmen godt, men den avslører også noen av svakhetene til regissøren. Han er helt tydelig glad i drømmer, men virker veldig rasjonell i tilnærmingen. Her er det ikke tegn til store, totalt uforståelig landskap, som i en David Lynch-film. Alle de morsomme detaljene virker omhyggelig planlagt og uttenkt.

Et av de sentral motivene i filmen er en vakker-skummel parade som fanger flere av hovedpersonene på sin vei. Sammenligninger med mytologiske skapninger i opptog gjennom Chichiro og heksene, samt feiringene i Ghost in the shell, får Paprika til å blekne litt. Det er vanskelig å ikke sammenligne så like scener.

Til tross for kritikk, Paprika er fantasifull og engasjerende. Uansett hvor mye jeg plukker på denne filmen, så kjøper jeg den på DVD når den blir utgitt. Jeg vil gi den en svak femmer i terningkast.

Twitchs svært positive kritikk
En japansk trailer

Tidligere omtaler av Satoshi Kon på Typisk Tor Andre:
Tokyo godfathers
Perfect blue
Millenium Actress
Paranoia agent

Filmen vises på Oslo Filmfestival tirsdag 21.11.

Legg igjen en kommentar

Duellerende magikere, del 1

For det første ser traileren til The Prestige fantastisk ut. Skuespillerne Christian Bale og Michael Caine fra Batman Begins, sammen med Wolverine selv, Hugh Jackman, blir styrt av regissør Christopher Nolan.

Grunnen til at jeg plukket opp boken var imidlertid forfatteren Christopher Priest. Jeg leser ikke boken til alle filmer med bra trailere. Flere av omtalene av historiene hans har gjort meg interessert. Han skriver overnaturlige thrillere, godt forankret i realisme og psykologi.

På slutten av 1800-tallet konkurrer to magikere om å bli verdens beste. Forholdet deres kommer skjevt ut allerede i første møte. Den ene opptrer som spiritist, den andre er oppsatt på å avsløre jukset. Dermed starter en rivalisering som går på livet løs over flere ti-år. Rammehistorien forteller hvordan duellen fremdeles får konsekvenser for etterkommerne over 100 år senere.

I magiens verden er det et tabu å avsløre triks. Plottet dreier likevel rundt hvordan hovedpersonene utfører sine mest spektakulære numre. Det er ingen fare for at noen blir sure på Christopher Priest. Selv i en verden med David Blaine (som levde inne i en iskube i flere dager), vil ingen benytte seg av så ekstreme metoder som disse magikerne.

Tidlig i boken forteller den ene magikeren om en kinesisk tryllekunstner (tror vi ser han i traileren). Han utfører et fantastisk triks hvor en gullfiskbolle dukker opp fra intet i siste nummer. Under et besøk i garderoben stavrer den eksotiske tryllekunstneren seg av gårde på sine svake ben, men vil ikke røpe noe om hvordan han klarer kunstene sine.

Hovedpersonen forstår hemmeligheten. Under hele forestillingen holdes gullfiskbollen på plass mellom knærne. Prisen kineseren må betale for trikset, er å bestandig gå som en gammel mann når andre ser han.

Her synes jeg kjernen i boken ligger. De duellerende magikerne driver den samme typen selvskading, særlig psykisk, for å bli fremst i faget sitt. Og er vi ikke alle litt sånn? Vi begrenser oss selv og går lenger enn det sunt er, for å fremstå som noe litt annet enn det vi er.

Teksten er skrevet fra synsvinkelen til 4 personer. I vår tid følger vi to personer påvirket av magien. Hoveddelen av historien er dagboknotater som elegant utfyller hverandre og hjelper oss å se konflikten fra flere sider. Egentlig ser begge duellantene ut til å ville stoppe den, men fordi de ikke forstår konsekvensene av egne handlinger, spinner kommunikasjonen alltid ut av kontroll.

Det overnaturlige kryper sakte inn i historien mot slutten. Overraskelsene har heller ikke noe bø-element. Hemmelighetene blir antydet tidlig og man behøver ikke være et geni for å gjette dem. Psykologien er det som driver historien.

Ut fra omtalene av filmversjonen springer allerede flere forskjeller i øynene. Her begynner magikerne som samarbeidspartnere. Jeg tror heller ikke historien fra vår tid er med. Men det får vi ta en nærmere titt på over nyttår, når filmen har norsk premiere.

Boken er uansett vel verdt å lese. En tett psykologisk thriller, med et stenk av grøsser.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: