Svensk skole og en syk verden

Den svenske dokumentaren Vikaren utfyller Margreth Olins Ungdommens råskap perfekt. Filmen følger en ung ambisiøs lærer, Max Wejstrop, i møtet med flere klasser på en svært urolig skole i Stockholm. I frustrasjon tilkaller han sin 70 år gamle, svært strikse folkeskolelærer. I en uke får han vikariere for den unge læreren.

Den første halvtime og beskrivelsen kan få en til å tro at det hele blir en temmelig oppkonstruert affære. Heldigvis og dessverre tar virkeligheten sine egne veier.

Disiplinen til den strenge læreren fungerer svært godt i noen klasser. Overraskende godt. Han bruker flere enkle grep for å få kontakt, for eksempel noe så enkelt som å pugge navnene på alle elevene på forhånd. De fleste elevene ser ut til å stortrives med orden og klare linjer. Men det fungerer ikke like godt alle steder. Problemklasse nummer en får veteranen nærmest til å gå inn i en depresjon og si at han aldri har følt seg verre i sine 50 år i skolen.

Ingen klar moral, altså, og vanskelig å trekke klare konklusjoner. Bildene fra klassesituasjonen gir meg en langt bedre forståelse av hva som skjer i klasserommet. Jeg kan gjøre meg opp egne meninger om hvor disiplin fungerer og mislykkes, samt hvilke andre ting som kan gå på tverke.

Filmen er sett mer fra lærerens side enn Ungdommens Råskap. Merkelig nok gjør det at jeg ofte føler at jeg kommer tettere innpå elevene også. Max og de andre lærerne finner sine egne grep etter at vikaren har dratt, blant annet å oppsøke foreldrene mer direkte. Det virker svært arbeidskrevende, men ser ut til å gi fantastiske resultater.

Når jeg sier at virkeligheten dessverre tar sine egne veier, så er det fordi det virker som om regissørene mistet litt kontrollen over materialet. Som dokumentar virker den derfor ikke så formfullendt. Her har nok Margreth Olin en lettere jobb. Hun visste hva hun ville si, og redigerte deretter.

En god firer på terningen til Vikaren og hakket bedre enn Ungdommens Råskap fordi filmen kommer dypere inn i problemstillingen.

Når vi først er inne på dokumentar, så fikk jeg også med meg Life in loops. Den er en remix av Megacities, som jeg ikke har sett. Dokumentaren er klippet sammen på nytt, med noe tidligere ubrukt stoff. Musikken har kommet mer frem, også gjennom bruk av rytmisk klipp med gjentakelser og hastighetsmanipulering.

Temaet på originalmaterialet ser ut til å være å vise undersiden av verdensmetropolene Tokyo, Mexico City, New York, Moskva og Bombay. Jeg var med, inntil et visst punkt. Plutselig begynte jeg imidlertid å føle at opptakene og måten de var brukt på var spekulative og utnyttet menneskene på filmrullen.

Ganske mye slaktehus og hanekamp godtok jeg. Det er jo sånt som hender. Første følelsen av noe galt var under en lang redegjørelse fra en gatesvindler/hallik i heroinrus. Under et sex liveshow datt jeg av, men la først merke til det under neste innslag om en hentai-hektet japaner. At dette ble klippet rett over i mer uskyldig anime fan-aktiviteter, gjorde bare følelsen av at disse personene ikke burde bli vist frem på film enda sterkere.

To prikker på terningen, men kun fordi første delen fremdeles virker god og interessant. Mistanken henger imidlertid igjen om at også de delen jeg likte var litt spekulative. Mer kontekst og strengere klipping kunne gjort denne remiksen langt bedre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: