Archive for november 24, 2006

Øl med Smith og Linklater

Noen filmskapere har blitt en slags fjern-venner opp i gjennom årene. Uansett hva jeg måtte tro om kvaliteten på prosjektene deres, så er det nærmest en plikt å se dem. Man svikter ikke en venn som spør om å bli med på premiere-fest. Man ser det som skjer, trekker frem det positive og tar en øl etterpå.

Kevin Smith og Richard Linklater er filmskapere i denne kategorien for meg.

I utgangspunktet hørtes Clerks 2 ut som om den prøvde for hardt å gjenta en gammel suksess. Debuten til Kevin Smith, en skranglete svart/hvit-sak, med hverdagsfilosofi fra latsabber og tapere, kan virke vanskelig å lage i ny tapning. Gleden er derfor stor over at filmen virker ekte, og ikke minst, er hylende morsom.

Berømthetene Kevin Smith senere hjalp til en Hollywood-tilværelse, Ben Affleck og Jason Lee, dukker opp i diskret gjesteroller. Det nærmeste vi kommer stjernerollen, Rosario Dawson, tar akkurat den plassen hun må ta for å være perfekt. Resten av filmene hviler på skuldrene til de samme amatørene som tro til for 10 år siden. Det funker bra og bidrar til at vi ser hjertet som banker i galskapen.

For Kevin Smith tenderer ofte mot det sentimentale og hverdagsfilosofien kan virke banal, men så lenge historien holder beina på jorda og tar utgangspunkt i ekte følelser er alt greit i min bok. Så hjelper det selvsagt også med velplassert, rå guttehumor.

Clerks 2 har filmhistoriens koseligste scene med eselporno, noe som brakte en amerikansk kritiker helt ut av balanse. Merkelig at han ikke så hvor tvers i gjennom moralsk Kevin Smith er i sine kruseduller om hvordan to slappfisker drar seg selv opp etter håret.

Borat var nok morsommere, men jeg har plassert Clerks 2 et par plasser høyere opp på min foreløpig 10-på-topp-liste. Den virker som en rikere komedie-opplevelse.

Derimot er jeg skuffet over Richard Linklaters A scanner darkly. Kanskje er det temaet narkotika som ikke interesserer meg noe særlig.

I en nær fremtid prøver samfunnet å utrydde narkotika-bruk. Politimenn går undercover i drakter som får dem til å se ut som hvem det måtte være. Her blir det høk-over-høk paranoia, både på grunn av etterforskingen og dårlige rusopplevelser.

Thriller-biten fenget aldri helt. Karakterene var tidvis interessante, men stort sett gikk bare skravla på turbo. Sikkert realistisk nok, men ikke særlig fengende. Skuespillerne gjorde sitt beste. Det hjelper lite når de sentrale idéene og manus ikke holder.

Animasjonsstilen kunne gjort nesten hva som helst litt spennende å se på, men jeg føler at tegnefilmen oftere var et hinder for å komme innpå hovedpersonene enn en billig utvei for spesialeffekter.

Jeg gir A scanner darkly en treer. Er jo bra at ikke alle filmer under filmfestivalen er klassikere, det hadde nesten vært litt slitsomt. Tidligere filmer fra Linklater er fortsatt like bra og jeg tar gjerne en øl med han senere.

Legg igjen en kommentar

Fransk-inspirert kinesisk kjærlighet

I 1989 var jeg på danskebåt-tur med Bamble Unge Høyre. Det var bare en ting som tok oppmerksomheten fra festingen. Hver gang vi hadde mulighet, måtte vi sjekke hvordan det gikk med de kinesiske studentene på Den Himmelske Freds Plass. Under Oslo Filmfestival ble det vist en film som fikk meg til å tenke på stundene foran TVen i ankomst hallen.

Den kinesiske landsbyjenta Yu Hong får dra inn for å studere i Beijing i 1988. Etter en periode hvor hun har problemer med å tilpasse seg, forelsker hun seg i medstudenten Zhou Wei. Vi følger dem gjennom en intens kjærlighetshistorie.

Turen går innom Den Himmelske Freds Plass, men strekker seg også videre frem til tiden etter tusenårsskiftet. Oppmerksomheten er så tydelig rettet mot karakterene at det er vanskelig å si at vi blir kjent med moderne kinesisk historie, men tidsspennet og miljøet gir nærmest et episk preg over en tett kjærlighetshistorie.

Ellers gode kinesiske filmer har irritert meg i det siste. Uansett hvordan de har startet, så har de siste minuttene tatt en krapp sving mot melodramaet. Generelt har jeg ikke noe i mot den genren, det er bare så kjedelig når den blir presset inn på tampen. Jeg var derfor svært spent på om Summer Palace, med utmerkelser fra Cannes, havnet i samme båsen.

Filmingen er vakker, men ikke-overestetisk. Kameraet vet hva det leter etter, men bruker litt tid på å fokusere på det viktigste i bildeutsnittet. Lydbildet bidrar med både lydmiksing med interessant fokus på hva som skjer i bakgrunnen, dramatisk musikk og kinesisk pop. Assosiasjonene går i retning av Reprise og fransk ny-bølge, noe jeg har sett lite av i asiatisk film tidligere.

Regissøren har etter en hastig visning i Cannes fått forbud mot å jobbe i 5 år. Grunnen kan neppe være politikk. Her er det ikke noe brennbart. Hovedpersonene er lite interessert i hva som skjer rundt dem. Sex, utroskap og rotete kjærlighet er nok vel så provoserende for puritanske sensorer.

Jeg er fristet til å si at dette er den beste fastlandskinesiske filmen jeg har sett. En sterk femmer på terningen.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere liker dette: