Archive for desember, 2006

‘Illusjonisten’ på 25 ord

Stumfilm i farger. Et snev av Harlequin. Trylledrama i langt mer gjennomført stil enn Prestige. Mer et korttriks enn store effekter og veiving med armene.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Latterlig episk

Skal jeg overbevise om at science fiction er vel verdt å bruke tid på for seriøse mennesker, ville jeg kanskje rullet frem Battlestar Galactica. Skulle jeg kost meg med å se noe om igjen fra TV-serier det siste året, ville nok valget falt på Doktor Who.

Det er så deilig med en serie som klarer å stimulere nysjerrigheten, eventyrlysten og lattermusklene i små pakker på 40 minutter. Når andre sesong pakker sammen på Dårligulvstrand på det norske Vestlandet, ligger til og med en tåre og lurer i øyenkroken. Doktor Who klarer helt fint å skape alvor uten å ty til politiske metaforer og endeløse plottråder.

Serien handler om en Tidsherre, den siste av sin rase, som reiser rundt i tid og rom i en telefonboks, i denne utgaven sammen med Rose, en Buffy fra arbeiderklassen. Hver episode skjer i et nytt miljø. Det kan være at de konfronterer en varulv, orientalske munker og dronning Victoria på et engelsk gods på 1800-tallet. Eller hjelper en gruppe romfarere strandet på en romstasjon i bane rundt et sort hull noen tusen år inn i fremtiden.

Gode frampeik om utviklingen i de neste episodene og aktiv bruk av en rik Doktor Who-mytologi gjør at eldre fans føler dybden utover ukens action.

En godt utviklet gjeng med hjelpere og sidekarakterer skaper kontinuitet og lengre linjer. Styrken i beskrivelsen av persongalleriet blir tydelig i episoden Love & Monsters. En helt ny gruppe med Doktor Who-amatørjegere etableres og bærer hele historien med kun korte gjesteopptredener av hovedpersonene. Jeg har sett det gjort i for eksempel Buffy tidligere, men aldri så dristig og vellykket.

Noe av det mest karakteristiske ved god science fiction, er at halve moroa er å finne ut hvilke regler som gjelder i den første delen av boken eller filmen. Svakheten ved en TV-serie er at det er vanskelig å bevege seg ut av det etablerte miljøet. Med reiser som spenner så vidt over tid og rom sprenges denne begrensningen. Her blir seeren stadig utfordret, i akkurat passe stor grad.

Første episode av Doktor Who ble vist for nesten 45 år siden. Skuespilleren i hovedrollen setter mye av tonen. I år ble David Tennant introdusert som doktor nummer ti. Han er en eventyrlysten inkarnasjon som bokstavelig talt ler når farer opp i ansiktet og har en endeløs rekke sidekommentarer, vitser og ironiske kommentarer. Takk og lov for mangelen på konstant alvor. Det fungerer veldig greit, men blir litt for manisk i episodene som ikke fungerer.

Av 14 episoder er det kun en skikkelig dårlig (Coronation day) og to middels. Det er synd at introduksjonen til sesongens hovedfiende, Cybermen, føles litt slapp. Men det er et mer enn godkjent nivå på helheten i sesongen. Med så stor variasjon og eksperimentlyst må man regne med noen feilsteg.

På sitt beste inneholder siste sesong episoder jeg sannsynligvis vil se om og om igjen. Favoritten min er ‘Jenta i peisen’, om et romskip noen tusen år inn i fremtiden stappfull med Madam Pompadour. Den er akkurat så rar og poetisk som beskrivelsen skulle tilsi, og langt mer forståelig. Den episke avslutningen av serien over to episoder er også ypperlig turnert. Alle de etablerte trådene blir elegant bundet sammen.

Doktor Who blir sendt tidlig på kvelden på BBC, rett etter barne-TV. Jeg er ikke tvil om at en kultur som lager så smart familieunderholdning belønnes med en smart oppvoksende generasjon.

Legg igjen en kommentar

For mye Hollywood i Bollywood

Bollywood blir for mye som Hollywood, klager en indisk filmkritiker. I nye filmer blir det mye glitter og stas uten følelse og alvor, sier Shubra Gupta:

Ingen tid for refleksjon. Ingen tid til å stoppe. Bare det viktigste. Helt i synk med vår MTV-tid, hvor gjennomsnittlig lengde på en video (ett og et halvt minutt) er nok til å fortelle en full historie – fødsel, død, frelse. Selvsagt er det greit med en pust i bakken, men ikke nå. Senere. To og en halv time – gjennomsnittslengden på en underholdningsfilm – senere.

Joda, populærkulturen nærmer seg hverandre. Det gjør nok at nordmenn lettere kan sette pris på en film fra India i dag. Skal du først se en dum action-film, så gir Dhoom 2 (som kritikeren tar utgangspunkt i) vel så bra valuta for pengene som en amerikansk film.

Musikal-scenene er ikke dummere enn det vi må avfinne oss med av påtatte kjærlighetshistorier i Hollywood-produksjoner. Muskler, damer og andre effekter glitrer enda mer spektakulært enn det Jerry Bruckheimer klarer å få til. Så bør Dhoom 2 også få litt ekstra poeng for å skape et forhold mellom politi og røver som er ganske interessant, på en B-film-aktig måte.

Mens jeg så originalen av Don, Bollywood fra 1978, kom tilfeldigvis en fyr valsende inn i stuen. «Hva i all verden er det der?», lurte han storøyd på. Skillet i stil mellom USA og India var nok større for 30 år siden. La oss ta en biljakt som eksempel på en litt annen klippestil. En bil kjører fort forbi på en vei, så på en annen vei, krasjer i en bil, inn i en bakgate, krasjer i samme bil en gang til, og kjører videre. Det ser tøft ut på en litt surrealistisk måte, men det er hardt å svelge for et moderne publikum som ikke har blitt flasket opp på dette.

Filmen er en klassiker. Klarer jeg å se forbi høye sveiser, tøffe menn med propell på skjorten og avsindige tilfeldigheter for å bringe plottet videre, er det en bra film her. En tøff gangster kalt Don lurer politiet og konkurrenter. Som han sier i det han er omringet av lovens lange (men litt fomlete og korrupte) hånd: Jeg har ikke for vane å la meg arrestere. Don slipper unna de avsindigste feller. Til slutt blir han selvsagt tatt, med to tredjedeler av filmen igjen.

Hovedplottet og kjernen i filmen består nemlig i at en dobbeltgjenger overtar for gangsteren. Han er en myk, komisk fyr man vanskelig kan tenke seg som tøffing. Og her ligger filmens dramatiske og interessante kjerne. Det hjelper også at sangene kommenterer handlingen og integreres langt bedre enn i de fleste av dagens filmer. Slutten glir imidlertid ut i ganske surrealistiske action-scener igjen.

Jeg oppdaget at jeg hadde sett scener fra filmen før. I begynnelsen av året gikk en lenke til en side hvor du kunne tekste Bollywood sin seiersgang over hele verden. Et av klippene var bil som kommer kjørende inn på en øde slette. En fyr i dress, stor sløyfe og enorme solbriller stiger ut til tre truende menn (jeg fant klippet omtrent på midten, bildet av en inder med solbriller og høyt hår, men teksten antyder at dette kan endre seg).

Klippet viser ikke avslutningen hvor Don hiver en eksploderende koffert mot herremennene. Det forteller heller ikke at dette er åpningen av filmen, før rulletekstene. Hvis du er interessert, anbefaler jeg å se til Don-temaet i klippet under toner ut. Trekker man fra for en kultur som blåser i Hollywood-konvensjoner, er det en bra åpning på en film og ganske tøft.

Årets nyinnspilling av Don vil nok være lettere å svelge for et norsk publikum. Action er langt mer blankpolert. Noe av poseringen i andre indiske stuntscener finner vi her også. Regissøren elsker slow motion og motstandere som stirrer olmt på hverandre høyere enn John Woo. Første del av manuset kjører nesten litt for effektivt gjennom disposisjonen til originalen. Replikker, scener og sanger blir gjengitt, om enn med moderne regi.

Valgene på slutten understreker imidlertid bedre enn noe annet det Shubra Ghuta sier. Fred Ut kommer vel i hvert fall til å se filmen, så la meg unngå spoilere og bare si at hjertet detter litt ut av historien. I tillegg har Sharuk Khan en tendens til å prøve for hardt. I en dobbeltrolle som dette faller han i gjennom i forhold til originalens Amithab Bachchan.

De beste indiske skuespillerne har en spillestil hvor de fremstiller karakteren så tvers i gjennom rent som mulig. Følelsene ligger ikke på overflaten, der de ofte ender opp hos Sharuk Khan. De gjennomsyrer alt skuespilleren gjør. Dybden fremkommer vel så mye i forholdene til miljø og andre, som komplekse følelser og psykologi. De andre skuespillerne i filmen takler dette langt bedre enn stjernen.

Likevel, den nye Don er et fint stykke underholdning. Handlingen gjør flere interessante krumspring enn Dhoom 2.

Skal jeg summere opp med karakterer gir jeg Dhoom 2 3 på teringen, Don (2006) 4 og originalen 5 (med forbehold om rare Bollywood-konvensjoner). Dessuten vil jeg benytte anledningen til å anbefale Main Hoon Na, filmen som i følge Ghuta innledet Hollywood-trenden i indisk film. Kanskje en av de mest underholdende Bollywood-filmene jeg har sett.

Legg igjen en kommentar

Handlingslammet flertall

Terskelen for å kalle noe en reform, begynner å bli rimelig lav. Suppa regjeringen har presentert om regionene er en så liten endring, at den neppe kan skape rom for det lokale selvstyre jeg så for meg tidlig i arbeidet.

De fleste delene av regjeringens politikk virker svært lite ambisiøs. Gjønnes-utvalget ga en gylden anledning til å gjøre noe med Statskirken. Nå virker det som om kampen fra de rødgrønne konsentrer seg om å beholde den mest mulig som den er. Eierskapsmeldingen ble heller ikke store greiene og kun symbolpolitikk ble igjen av endringene i sykelønn.

Siden jeg ikke var blant dem som stemte på de rødgrønne burde jeg kanskje være fornøyd med handlingslammelsen. Kommentatorene i pressen påstår at grunnen er all energien som blir brukt på indre stridigheter. Dermed viser mitt ønske fra i fjor om styringsdyktige flertallsregjeringer å være feil.

En skumlere mulighet er at regjeringens arbeid illustrer det svært begrensede styringsrommet politikerne har i dag. Mellom samfunnets konservative tendenser, redselen for å gjøre noe som skaper bråk og handlingslammelse, er kun sterk retorikk mulig. Å gjennomføre store reformer er vanskeligere.

Legg igjen en kommentar

Duellerende magikere, del 2

Omtale av boken filmen The prestige bygger på finnes i del 1.

To magikere begynner med vennlig rivalisering, men etter en fatal ulykke blir det en dødelig kamp om å bli best. De bytter på å være Londons mest omtalte magiker, samtidig som de saboterer hverandre på stadig farligere vis. Til slutt ender det med et mord og en rettssak.

Eller på en måte starter The Prestige der. Historien hopper frem og tilbake i tid, sprer rikelig ut med spor til tilskueren om forklaringen på mysteriene og er forbilledelig klar. Særlig tatt i betraktning at hele filmen en stor gåte: Hvordan utfører rivalene tryllekunstene sine og hva sier det om dem?

Jeg begynner å få mistanke om at en god del av suksessen til regissøren Christopher Nolan skyldes manusforfatter og bror Jonathan. Omarbeidingen av manuset er modig og vellykket i hva som kuttes og endres. For at en film skal være trofast mot kildematerialet, må den endre det på riktig måte.

Skuespillerlaget er godt satt sammen. David Bowie som eksentrisk vitenskapsmann er et vellykket sjansespill. Resten av gjengen gjør også en god innsats. Teknisk er alt solid, men heller ikke mer. Noen virtuos film er The prestige ikke.

Svakhetene i manuset kommer frem først mot slutten. I boken er hemmelighetene en sakte striptease. Du aner ganske tidlig svaret, men er likevel spent på hva som skjer. Til tross for mange spor i filmen, er den mer konstruert for å overraske tilskueren. Forklaringen blir trukket ut og det blir for mye «hepp!» på slutten.

The prestige er solid, smart underholdning. Hvis avsløringene hadde kommet litt mer naturlig eller regien hadde vært mer elegant, hadde filmen vært en femmer. Nå stopper terningen på en sympatisk firer.

Filmen har norsk kinopremiere 12. januar 2007.

Legg igjen en kommentar

Bra dataspill og dårlig norsk TV

Resultatet fra IQ-tester har steget, år etter år, siden man begynte å utføre disse målingene. Det har vært kamuflert gjennom jevnlige justeringer av poengsummen, men psykologen James R. Flynn har påvist denne påfallende utviklingen i sitt arbeid.

TV, dataspill og populærkultur kan være grunnen til den positive utviklingen, påstår Steven Johnson i boken Everything bad is good for you.

Jeg (og alle nerder med meg) synes påstanden om hvor utviklende all ‘søpla’ vi konsumerer er, virker temmelig opplagt. Stephen Johnson går i gjennom kompleksiteten i nyere spill, film og TV-serier. Ikke bare gjelder dybden i populærkulturen unntakene. Selv dagens søppel ville bli regnet som utfordrende for få år siden.

Etter å ha tatt opp spilling etter noen års pause, synes jeg kanskje denne underholdningen har nådd et platå i kompleksitet. Utviklingen skjer mer i presentasjonen, grafikken, enn hva man gjør i spillet. Som Wired-redaktør Chris Anderson sier om det nye Gear of wars: En forhåndsbestemt skytebane på skinner. Det spilte jeg med dårligere grafikk på Commodore 64 på 80-tallet.

TV er derimot inne i en gullalder. Drama-serier fra USA har en stadig større fortellermessig og sosial kompleksitet, og hvert år blir selv de gjennomsnittlig produksjonene stadig mer interessante. Tiden en TV-serie får til å bygge opp personer og situasjoner, skaper en dybde de fleste filmer bare kan drømme om. Interessen erfarne filmskuespillere og regissører vier mediumet, viser hvor attraktivt det er blitt å skape for kopekassen for ambisiøse kunstnere.

Everthing bad is good for you er en utfordring til all som foretrekker å snakke om vold og forfall i media, fremfor hvor interessant populærkulturen er. Men hva har boken å by på for oss som allerede er klar over dette? Argumentene er amerikansk satt på spissen og tar sørgelig lite hensyn til hvordan den oppvoksende generasjonen får en langt bredere forståelse for bredden i kulturer gjennom anime og world musikk.

Steven Johnson gir noen nye modeller for å forstå populærkultur bedre. Kapittelet om TV gjorde meg for eksempel oppmerksom på hvor primitive norske drama-serier på TV er i forhold til det meste fra USA. Historiefortellingen, karakterene og de sosiale nettverkene ligger 10 – 20 år etter. resten av verden.

Norge er fremdeles langt unna det uttalte målet om å vinne en Emmy innen 2007. Jeg har følelsen av at målet om kvalitet ofte kommer i veien for å se og forstå et moderne TV-språk nabolandene våre har vært bedre til å plukke opp. Mye av det NRK og TV2 har produsert virker som dårlige kopier av kjente utenlandske konsepter, for eksempel Etaten og Ved kongens bord.

Så ikke la deg lure av de som vil fortelle deg hva som er bra for deg. Norsk TV produserer fremdeles tynn suppe de påstår er norsk gourmet-føde. Følg instinktene. Ofte tar kvalitetens apostler feil og du har rett.

Legg igjen en kommentar

Gammeldags 6-timersdag

Fagforeninger i Norge roter fremdeles rundt med 6-timersdagen, til tross for forskning som viser at den ikke gir de ønskede resultatene. Jeg er ikke særlig overrasket. Frankrike innførte for flere år siden en arbeidstidsreduksjon ned mot 7-timersdagen, uten noen særlig effekt. Utviklingen har vel heller vært negativ når det gjelder utviklingen i arbeidsmarkedet.

I argumentasjonen vi har hørt virker det som om alle med arbeid i Norge er småbarnsforeldre. Med 40 år i løpet av et arbeidsliv, kanskje mer typisk 50 år i fremtiden, er det lett å forstå at behovene endrer seg. En normalarbeidsdag vil passe de færreste.

Min første innskytelse om arbeidstidsreduksjon er, må jeg hvis det gjennomføres eller får jeg lov til å jobbe mer? Jeg har nok av interesser å bruke tiden min på, men liker jobben også. Lystfølelse ved å jobbe er ikke alle forunt, men hvorfor må jeg tilpasse min måte å jobbe på til en sliten industriarbeider?

Best Buy (en slags amerikansk Elkjøp) velger en annen løsning. De hiver alle krav om kjernetid på kontoret over bord. Hva du leverer er det eneste som betyr noe, ikke hvor lenge du har stemplet inn. Denne tankegangen oppfyller bedre enn kortere arbeidsdag kravet om fleksibilitet .

Her ser vi også resultatene LO ønsker å oppnå med 6-timersdagen: Økt produktivitet og trivsel, samt færre som slutter. Forsøkene startet i 2003 og er nå rullet ut til 60 % på hovedkontoret. Mer radikalt blir det når de planlegger å overføre så mye som mulig av filosofien til butikkene sine. Så her er det snakk om en strategi, ikke et uforpliktende forsøk.

Egentlig er ikke 6-timersdagen så radikalt. Det er en utvikling av eksisterende tankegang rundt arbeidstid basert på nasjonale tariffavtaler. Egentlig virker både 6-, 7- og 8-timersdagen mer tilpasset fagforeningenes krav om nasjonale tariffavtaler enn folks ønske om fleksibilitet. LO er så krampeaktig opphengt i tariffavtaler at de tidligere i år ofret en grundig gjennomgang i likelønnskommisjonen av alle sider ved lønnsfastsettelsen i Norge.

Når forskningen nå antyder at 6-timersdagen er en dårlig idé, er det på tide å samle inn alle kortene og stokke på nytt. Da må også hellige kyr som sentrale tariffavtaler revurderes.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: