For mye Hollywood i Bollywood

Bollywood blir for mye som Hollywood, klager en indisk filmkritiker. I nye filmer blir det mye glitter og stas uten følelse og alvor, sier Shubra Gupta:

Ingen tid for refleksjon. Ingen tid til å stoppe. Bare det viktigste. Helt i synk med vår MTV-tid, hvor gjennomsnittlig lengde på en video (ett og et halvt minutt) er nok til å fortelle en full historie – fødsel, død, frelse. Selvsagt er det greit med en pust i bakken, men ikke nå. Senere. To og en halv time – gjennomsnittslengden på en underholdningsfilm – senere.

Joda, populærkulturen nærmer seg hverandre. Det gjør nok at nordmenn lettere kan sette pris på en film fra India i dag. Skal du først se en dum action-film, så gir Dhoom 2 (som kritikeren tar utgangspunkt i) vel så bra valuta for pengene som en amerikansk film.

Musikal-scenene er ikke dummere enn det vi må avfinne oss med av påtatte kjærlighetshistorier i Hollywood-produksjoner. Muskler, damer og andre effekter glitrer enda mer spektakulært enn det Jerry Bruckheimer klarer å få til. Så bør Dhoom 2 også få litt ekstra poeng for å skape et forhold mellom politi og røver som er ganske interessant, på en B-film-aktig måte.

Mens jeg så originalen av Don, Bollywood fra 1978, kom tilfeldigvis en fyr valsende inn i stuen. «Hva i all verden er det der?», lurte han storøyd på. Skillet i stil mellom USA og India var nok større for 30 år siden. La oss ta en biljakt som eksempel på en litt annen klippestil. En bil kjører fort forbi på en vei, så på en annen vei, krasjer i en bil, inn i en bakgate, krasjer i samme bil en gang til, og kjører videre. Det ser tøft ut på en litt surrealistisk måte, men det er hardt å svelge for et moderne publikum som ikke har blitt flasket opp på dette.

Filmen er en klassiker. Klarer jeg å se forbi høye sveiser, tøffe menn med propell på skjorten og avsindige tilfeldigheter for å bringe plottet videre, er det en bra film her. En tøff gangster kalt Don lurer politiet og konkurrenter. Som han sier i det han er omringet av lovens lange (men litt fomlete og korrupte) hånd: Jeg har ikke for vane å la meg arrestere. Don slipper unna de avsindigste feller. Til slutt blir han selvsagt tatt, med to tredjedeler av filmen igjen.

Hovedplottet og kjernen i filmen består nemlig i at en dobbeltgjenger overtar for gangsteren. Han er en myk, komisk fyr man vanskelig kan tenke seg som tøffing. Og her ligger filmens dramatiske og interessante kjerne. Det hjelper også at sangene kommenterer handlingen og integreres langt bedre enn i de fleste av dagens filmer. Slutten glir imidlertid ut i ganske surrealistiske action-scener igjen.

Jeg oppdaget at jeg hadde sett scener fra filmen før. I begynnelsen av året gikk en lenke til en side hvor du kunne tekste Bollywood sin seiersgang over hele verden. Et av klippene var bil som kommer kjørende inn på en øde slette. En fyr i dress, stor sløyfe og enorme solbriller stiger ut til tre truende menn (jeg fant klippet omtrent på midten, bildet av en inder med solbriller og høyt hår, men teksten antyder at dette kan endre seg).

Klippet viser ikke avslutningen hvor Don hiver en eksploderende koffert mot herremennene. Det forteller heller ikke at dette er åpningen av filmen, før rulletekstene. Hvis du er interessert, anbefaler jeg å se til Don-temaet i klippet under toner ut. Trekker man fra for en kultur som blåser i Hollywood-konvensjoner, er det en bra åpning på en film og ganske tøft.

Årets nyinnspilling av Don vil nok være lettere å svelge for et norsk publikum. Action er langt mer blankpolert. Noe av poseringen i andre indiske stuntscener finner vi her også. Regissøren elsker slow motion og motstandere som stirrer olmt på hverandre høyere enn John Woo. Første del av manuset kjører nesten litt for effektivt gjennom disposisjonen til originalen. Replikker, scener og sanger blir gjengitt, om enn med moderne regi.

Valgene på slutten understreker imidlertid bedre enn noe annet det Shubra Ghuta sier. Fred Ut kommer vel i hvert fall til å se filmen, så la meg unngå spoilere og bare si at hjertet detter litt ut av historien. I tillegg har Sharuk Khan en tendens til å prøve for hardt. I en dobbeltrolle som dette faller han i gjennom i forhold til originalens Amithab Bachchan.

De beste indiske skuespillerne har en spillestil hvor de fremstiller karakteren så tvers i gjennom rent som mulig. Følelsene ligger ikke på overflaten, der de ofte ender opp hos Sharuk Khan. De gjennomsyrer alt skuespilleren gjør. Dybden fremkommer vel så mye i forholdene til miljø og andre, som komplekse følelser og psykologi. De andre skuespillerne i filmen takler dette langt bedre enn stjernen.

Likevel, den nye Don er et fint stykke underholdning. Handlingen gjør flere interessante krumspring enn Dhoom 2.

Skal jeg summere opp med karakterer gir jeg Dhoom 2 3 på teringen, Don (2006) 4 og originalen 5 (med forbehold om rare Bollywood-konvensjoner). Dessuten vil jeg benytte anledningen til å anbefale Main Hoon Na, filmen som i følge Ghuta innledet Hollywood-trenden i indisk film. Kanskje en av de mest underholdende Bollywood-filmene jeg har sett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: