Latterlig episk

Skal jeg overbevise om at science fiction er vel verdt å bruke tid på for seriøse mennesker, ville jeg kanskje rullet frem Battlestar Galactica. Skulle jeg kost meg med å se noe om igjen fra TV-serier det siste året, ville nok valget falt på Doktor Who.

Det er så deilig med en serie som klarer å stimulere nysjerrigheten, eventyrlysten og lattermusklene i små pakker på 40 minutter. Når andre sesong pakker sammen på Dårligulvstrand på det norske Vestlandet, ligger til og med en tåre og lurer i øyenkroken. Doktor Who klarer helt fint å skape alvor uten å ty til politiske metaforer og endeløse plottråder.

Serien handler om en Tidsherre, den siste av sin rase, som reiser rundt i tid og rom i en telefonboks, i denne utgaven sammen med Rose, en Buffy fra arbeiderklassen. Hver episode skjer i et nytt miljø. Det kan være at de konfronterer en varulv, orientalske munker og dronning Victoria på et engelsk gods på 1800-tallet. Eller hjelper en gruppe romfarere strandet på en romstasjon i bane rundt et sort hull noen tusen år inn i fremtiden.

Gode frampeik om utviklingen i de neste episodene og aktiv bruk av en rik Doktor Who-mytologi gjør at eldre fans føler dybden utover ukens action.

En godt utviklet gjeng med hjelpere og sidekarakterer skaper kontinuitet og lengre linjer. Styrken i beskrivelsen av persongalleriet blir tydelig i episoden Love & Monsters. En helt ny gruppe med Doktor Who-amatørjegere etableres og bærer hele historien med kun korte gjesteopptredener av hovedpersonene. Jeg har sett det gjort i for eksempel Buffy tidligere, men aldri så dristig og vellykket.

Noe av det mest karakteristiske ved god science fiction, er at halve moroa er å finne ut hvilke regler som gjelder i den første delen av boken eller filmen. Svakheten ved en TV-serie er at det er vanskelig å bevege seg ut av det etablerte miljøet. Med reiser som spenner så vidt over tid og rom sprenges denne begrensningen. Her blir seeren stadig utfordret, i akkurat passe stor grad.

Første episode av Doktor Who ble vist for nesten 45 år siden. Skuespilleren i hovedrollen setter mye av tonen. I år ble David Tennant introdusert som doktor nummer ti. Han er en eventyrlysten inkarnasjon som bokstavelig talt ler når farer opp i ansiktet og har en endeløs rekke sidekommentarer, vitser og ironiske kommentarer. Takk og lov for mangelen på konstant alvor. Det fungerer veldig greit, men blir litt for manisk i episodene som ikke fungerer.

Av 14 episoder er det kun en skikkelig dårlig (Coronation day) og to middels. Det er synd at introduksjonen til sesongens hovedfiende, Cybermen, føles litt slapp. Men det er et mer enn godkjent nivå på helheten i sesongen. Med så stor variasjon og eksperimentlyst må man regne med noen feilsteg.

På sitt beste inneholder siste sesong episoder jeg sannsynligvis vil se om og om igjen. Favoritten min er ‘Jenta i peisen’, om et romskip noen tusen år inn i fremtiden stappfull med Madam Pompadour. Den er akkurat så rar og poetisk som beskrivelsen skulle tilsi, og langt mer forståelig. Den episke avslutningen av serien over to episoder er også ypperlig turnert. Alle de etablerte trådene blir elegant bundet sammen.

Doktor Who blir sendt tidlig på kvelden på BBC, rett etter barne-TV. Jeg er ikke tvil om at en kultur som lager så smart familieunderholdning belønnes med en smart oppvoksende generasjon.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: