Archive for januar, 2007

Veien videre i Thailand

I morgen drar jeg på en todagers biltur i Det Gyldne Triangelet. Idéene til artikler ligger litt etter tiden til skriving. Det som er på vei er det mest hårreisende jeg noen gang har spist, Muay Thai, kokkekurs, premieren på årets store film i Thailand og den gangen jeg begynte å hikke.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Thaimat 4: Svin med eksos

Annes råd om å blåse i eksos og spise på gaten er veldig godt. På vei til et tempel, ble sulten plutselig påtrengende. Hver tiende meter er det noe mat, så her var det bare å prøve noe.

Noen traller klarer å diske opp et imponerende antall retter ut av et lite antall ingredienser, andre har kun en spesialitet. Jeg valgte en vogn av siste type, suppe sto på menyen, uten å studere altfor mye hva som ble servert.

svinshop0001

La meg begynne med det mest imponerende først. Til tross for flere minutter i suppen, inneholdt den flere biter med svineribbe med sprø svor. Det brune på toppen er et lite strø av en finhakket knasefest.

Mange vil nok bli skeptisk til resten av kjøttet, det var nemlig tilsatt etter filosofien å bruke hele dyret. Svinelever var lett å identifisere på smak og konsistens, men det var også andre typer innmat. Jeg jakter som regel etter innvoller å spise, så det var et stort pluss i min bok.

Av grønnsaker var det tilsatt salat, vårløk og selleristang. Kraften var litt som en sterkt pepret svin-i-kål kraft. Egentlig synes jeg sort pepper er litt kjedelig, selv når det er sterkt. Krydringen trakk noe ned på en god rett, men sprø ribbe i suppe kommer jeg til å se etter andre steder på turen.

Legg igjen en kommentar

En dag full av wat

En dag var det bare templer på meg. Både de store alle turistene må innom (Wat Pho og Wat Sakret med det Gyldne Fjellet) og et par mindre.

I Wat Samphraya (tror jeg det var) så det ut til jeg havnet midt i kirkekaffen. Jeg fikk forklart av en guide i Wat Pho at søndag ikke er en helligdag, men fridagen gjør det mulig med flere aktiviteter utover dagen. I en hall ble nærmere hundre munker undervist, i en annen snakket en munk til en stor forsamling lekfolk. Overalt var det matservering og salg av røkelse, bøker og ting uten noen forbindelse til religion.

I Wat Pho var det en sermoni i hovedtempelet. Guiden forklarte at det sannsynligvis var en familie, muligens fra utlandet, som hadde donert til tempelet for å arrangere den. Anledningen kunne være en bursdag eller en annen viktig anledning.

9 munker messet, samtidig som familien tente lys og røkelse. Mest fascinerende synes jeg en rull med snøre var. Først ble den rullet ut slik at alle munkene holdt i den, deretter ble den strukket tvers over tempelrommet og alteret til familien. Alle ble bundet sammen av snøret. Senere har jeg sett samme effekten i flere seremonier.

Flere turister krabbet inn tempelet, så langt frem de kunne og snudde seg mot døren for å glede en medbrakt fotograf med sitt største ‘se på meg’-feriesmil med munkene eksotisk dandert i bakgrunnen. Jeg hadde lyst til å ta et bilde av det lille meta-opptrinnet, men klart å holde meg.

På den annen side var det tydelig at munkene var på jobb. De småpratet litt underveis i ‘soloene’ og tok til seg litt å drikke underveis. På en måte forståelig, siden seremonien visstnok holdt på i tre timer.

Munken nærmest døren kan godt ha vært opplyst og full av visdom, men han hadde ikke skjønt en ting jeg lærte for lenge siden: Det er umulig å sjekke en mobiltelefon diskret.

Legg igjen en kommentar

Pling-plong med dans

Drosjene utenfor hotellet var ikke helt sikker på hvor danseteateret var, selv etter at jeg viste frem kartet. En skjønte imidlertid tegningen:

«Pling-plong» sa han mens hendene knyttet seg i ‘dancing egyptian’-positur og han skar grimaser. «You like?» Deretter lo han godt.

Klassisk thailandsk teater, Khon, består av fortellinger basert på en nasjonal variant av det hinduistiske diktet Ramayana. Her sloss helter, guder og demoner i dramatiske historier. På scenen danser utøverne i masker og kostymer. Mellom opptrinnene kommer fortellere ut for å deklamere historien og dialogen på stilisert vis.

Som fargerikt turistshow er Det Kongelige Teater en scene med kvalitet i alle ledd. Alle i truppen er ansatt av kulturdepartementet og jobber med det på heltid. Engelske tekster gjør at historien er lett å følge.

To timer kan likevel være stivt uten at interessen er på topp. Jeg fulgte historien og var imponert over presisjonen til danserne. Mer bakgrunnsinformasjon hadde sikkert vært gøy, men det var uansett greit å sette pris på forestillingen. Likevel gjespet jeg nok en del ganger under forestillingen.

Legg igjen en kommentar

Thaimat 3: Små reker på handlesenter

Å handle er kjedelig, men å se kjøpesentre er gøy.

Atlantic Monthlys reporter James Fallows fortalte hvilke mysterier han ville utforske mens han bodde i Shanghai, og blant de små var hvordan alle merkevarebutikkene i byen kunne overleve. Jeg observerte det samme som han, det var aldri en kunde der. Det er godt mulig at kjøpesentrene er mindre i Bangkok, men de er langt mer folksomme enn de jeg så i Shanghai og Beijing.

MBK er et av de mest kjente i byen, selv om det nylig har blitt bygd et muligens enda større rett over gaten. Utvalget er imponerende. Jeg hadde slått fra meg den store shoppingen i Thailand, men noen DVD-butikker fristet veldig. Jeg gikk inn i to butikker og ba ekspeditøren anbefale de to thailandske filmene de mente det var mest interessant å se. Det skal bli spennende å se hva jeg endte opp med, jeg har ikke peiling. Særlig en film med et helikopter og en demonlignende skapning med vinger glidende over en moderne storby, ser interessant ut.

Så er det selvsagt et enormt område med foodcourt, hvor det er mulig å prøve ut all verdens retter til en billig penge. Systemet med å betale på forhånd ga assosiasjoner til italienske iskremsjapper. Etter litt fundering spanderte jeg 50 baht, omtrent en tier. Pad Thaien under og en Pepsi fylte nesten opp kupongen.

Pad Thai er standardrett nummer to for meg i Thailand: Stekte nudler, bønnespirer, vårløk, kylling og reker, en mild, syrlig smak uten rennende saus, overstrødd med knasende sprø bønnespirer og peanøtter.

reker0001

Mest fascinerende for meg var bittesmå reker, på størrelse med en liten fingernegl. Tygg, tygg, og bort med dem. Ikke tenk på skallet. Tilfeldigvis oppdaget jeg det også på en annen matrett samme kveld. Det var en glassnudelsalat med malt svinekjøtt, mynte og chili. På toppen var det pyntet med en fritert variant av de samme mini-rekene. De er en virkelig fin ingrediens som både smaker og er dekorativ.

Legg igjen en kommentar

En advarsel mot Bangkok-tur

Hadde jeg lest Bangkok 8 av John Burdett på forhånd, ikke som flyreise-bok, hadde jeg nok blitt litt betenkt. Og moren min burde holdes langt unna boken.

To politimenn i Bangkok blir vitne til at en amerikansk soldat blir myrdet med en boa og en samling andre slanger. Den ene av partnerne stryker med i et redningsforsøk, dermed bestemmer den andre seg for hevn.

Ferden går gjennom horestrøk, korrupte politistyrker og utlendinger som tror de kan herje som de vil i et fattig land. Dette er ikke et fremmed miljø for helten vår. Han er nemlig sønn av en hore. Som halvt hvit og thai lever han mellom to kulturer. Han gjør sitt beste for å forklare hva som skjer for leseren og en kvinnelig FBI-agent i konstant sjokk over å leve i et fremmed land. Hun finner det vanskelig å forstå både de spirituelle og materialistiske impulsene i Thailand.

Thriller-motoren er interessant og karakterene troverdig. Styrken i boken ligger i beskrivelsen av thailandsk kultur. Boken er skrevet av en amerikaner med lang erfaring fra området. Man kan spørre seg om det hele blir litt orientalistisk, men jeg synes hvordan tankene mine ble utfordret hele tiden underveis var så morsom at jeg lar det spørsmålet ligge. Nå skal en fyr faren min kjenner som har bodd her nede i 18 år lese boken, så da kan jeg vel få en bedre vurdering av hvor korrekt den er.

Til populærkultur å være er Bangkok 8 godt skrevet. Istedenfor en cliffhanger, slutter flere kapitler med setninger som gjør at leseren overraskes og rykkes ut av flyten i historien. Ta for eksempel denne mini-novellen på to setninger om en av mennene moren til hovedpersonen hadde et lenger forhold til:

Fritz var en drittsekk moren min og jeg elsket en stund. De andre var snillere, men av en eller annen grunn klarte vi ikke å elske dem.

Forklaringen viser seg å være langt mer ambivalent enn tolkningen jeg hadde ved første gangs lesing. Og sånn er det med mye som skjer i boken. Ved første øyekast kan noe virke vakkert eller forferdelig. Men under ligger det flere lag som gjør saken mer sammensatt enn man skulle tro.

Skulle det bli laget en film av Bangkok 8, så hadde jeg gjerne sett regissøren av Babel prøve seg på en underholdende historie med mening.

Legg igjen en kommentar

Et triks til severdigheter

Tuk-tuk er Bangkoks snekker på hjul. De putrer gjennom trafikken, tar opp litt mindre plass enn en bil og er tlangt mer manøvrerbare. Lukten i neseborene er imidlertid ikke frisk sjøluft, men eksos.

tuktukute0001

Bare synd at det er så vanskelig å få en tur som er dyr nok. Et av mange forsøk på svindel i byen er nemlig å tilby en billig rundreise. «Noen drosjer og tuk-tuker forlanger flere hundre baht. Godta aldri mer enn 10 baht (2 kroner) til det tempelet. Forresten er det stengt.», kan en seriøst utseende mann påstå. De som lar seg rive med ender med å få seg en rundtur til råselgere og ytterligere forsøk på svindel. Guidebøker og hotell advarer mot en rekke triks av denne typen.

Nå er det ikke bare advarsler som har hjulpet meg til å avsløre lurendreierne. I fjor i Beijing kom jeg i snakk med to kinesiske jenter. Enden på visen var et besøk på et tehus som ble noe dyrere en jeg hadde regnet med. Det hele var så subtilt gjort at jeg etterpå nesten hadde følelsen av at besøket var min egen idé. Eller hadde vi havnet der gjennom manipulasjon?

Svaret kom noen uker senere når nøyaktig det samme skjedde i Shanghai. Da hadde jeg ærlig talt stor moro av å analysere triksene jentene brukte og kunne stoppe i tide.

Selv med guidebokens tips i bakhodet, så er det sjelden svindelen blir introdusert så rett frem som den står beskrevet. Mønsteret jeg har sett er en svært seriøs fyr som stiller noen hyggelige spørsmål, kommer med noen tillitsvekkende opplysninger om seg selv og gjerne spaserer med meg. Gjennom samtalen trekker han ut hva jeg er interessert i. Han kommer med forslag. Og tilfeldigvis så stopper vi opp ved en tuk-tuk som vet hvor jeg bør dra. Til en billig penge, selvsagt.

Det kan være morsomt å spille med når jeg har god tid, men det er irriterende å ikke få tak i skikkelig transport til et sted jeg vil. Drosje med taksameter er å foretrekke, men jeg måtte jo ta en tuk-tuk tur også. Nå har jeg tøffet et par ganger gjennom trafikken, men tror jeg kan bli bedre til å prute pris uten å havne i uføre.

Templer er det overalt, så det er som kirker i Italia, men jeg har brukt mest tid på et par andre ting i dag.

Nasjonalmuseet var en litt likegyldig samling gamle gjenstander sortert på et vis, uten at jeg helt skjønte hvordan, samt noen litt billige tablåer, hvorav under halvparten av de med interaktive elementer virket. Litt bedre enn et norsk museum, altså. Men jeg lærte en del, så det var akkurat litt bedre enn å ha kastet bort tiden.

palass0001

Palasset og tempelet til Emerald Buddhaen var derimot perfekt. Plutselig hadde hele ettermiddagen gått uten at jeg la merke til det. Grunnen er nok at alt de viste frem var i aktiv bruk. I tempelet skinte hver millimeter av gull, perlemor, velholdte planter og glinsende farger. Merkelig nok virket det ikke glorete en gang. Absolutt blant mine favoritt severdigheter noensinne. En brukbar audioguide, hadde de også, et minimum for å få tommelen opp fra meg.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: