Archive for januar 11, 2007

Den frie vilje

Man utsetter seg for en viss risiko ved å gå på Troll-i-eske på Cinemateket. Du betaler for en overraskelsesfilm som enda ikke har hatt premiere. Det kan være en Hollywood extravaganza eller obskurt verk fra et land du aldri har hørt om.

Denne søndagen fikk vi høre at det var en lang film, og ganske riktig, jeg endte opp med å måtte ta drosje hjem. Problemet var at de første minuttene var en rå voldtekt uten forsøk på å antyde. Det var helt forferdelig. Og jeg visste ikke noe om filmen på forhånd og hvordan den ville fortsette de neste tre timene.

For noen år siden skrev (i fri gjengivelse) Harold Bloom at han med alderen var blitt mindre interessert i bøker med tragisk utgang. De måtte være jævlig gode for å kompensere for de negative følelsene. Jeg følger egentlig samme teori selv når jeg velger filmer. Ikke at jeg forholder meg moralsk til vold på film, det er bare ikke alt det er nødvendig å utsette seg for. Det kan kanskje være vanskelig å forstå utfra noen av de tingene jeg liker, ikke desto mindre…

Etter de første minuttene av Der Freie Wille blir vi kjent med voldtektsmannen etter ti år i fengsel. Han prøver å etablere et liv utenfor murene i et kollektiv. Han får jobb og jammen finner han en jente han klarer å kommunisere med også. Spørsmålet er bare om en vilje til å lykkes og gode forutsetninger er nok for å skape et nytt liv.

Genistreken i filmen er at hovedpersonen ikke møter noen urettferdig motstand. Historien gjør heller ikke noe forsøk på å forklare gjerningen. Alt er opp til han.

Påkjenningen i åpningen er helt nødvendig for å få meg til å ane realiteten av det han hadde gjort, hvis ikke hadde hovedpersonen blitt for sympatisk. Som historiefortelling er det lett å se logikken.

Skuespillerne er ubehagelig gode. Første gangen hovedpersonen er i en klesbutikk på egen hånd, ser jeg hvordan han soner ut fordi det er en vanskelig sosial situasjon. Reaksjoner er naturlig og irrasjonelle, og følelsene spiller tydelig på ansiktet til hovedpersonene. Det er en sånn film som gjør det tydelig hvor overflatisk mye filmskuespilleri er.

Tre timer av en tilnærmet sosialrealistisk film om en voldtektsforbryter gikk uten en titt på klokken. Det i seg selv er imponerende. Likevel, var dette verdt påkjenningen? Jeg er så ambivalent at jeg ikke gir karakter.

Legg igjen en kommentar

Kjempe på leirføtter

Det er jammen ikke mye positivt jeg kan si om Clinterns siste regi-verk, Flags of our fathers. Historien om amerikanernes kamp mot japanerne på Iwo Jima, det udødelige bildet av flaggreisingen og soldatenes historie etterpå er vel verdt å fortelle. I teorien.

Likevel er det greit å begynne en kritikk med det positive, og det må bli rollebesetningen. Nå kan det kanskje høres negativt ut, men jeg mener det i beste mening: Skuespillerne er som en stor inside joke for krigsfilmentusiaster. I alle deler av historien tyter det ut biroller som har vært sentrale i film og TV-serier med militært tilsnitt. Klar for krigsfilmbingo!

Synd at regissøren får så lite ut av de gode skuespillerne. I en lang film er det få scener som grep meg.

Klisjé-bingo blir det kanskje ikke så lett å begi seg utpå. Clintern skal ha skryt for å prøve å gjøre noe annerledes og ambisiøst, men når det mislykkes er jeg mer tilbøyelig til å kalle det velmenende. Hopping i tid og rom mangler en fortellermessig plattform. Dermed detter den følelsemessig logikken ut av historien.

Egentlig synes jeg det meste i filmen kan deles inn to grupper: Flatt og mislykket. Ikke minst hvordan fargene på bildene er manipulert i et metallisk grått. Det er lenge siden jeg har klødd meg så mye i hodet over ganske enstemmig lovprising i anmeldelser av en film.

Her blir det en flat toer på terningen. Likevel har jeg tro på oppfølgeren, Letters from Iwo Jima, som ser konflikten fra et japansk perspektiv.

Legg igjen en kommentar

Utvasket verden

Kinoåret 2007 begynner godt, med en film som med stor sannsynlighet vil dukke opp på neste års favorittliste.

I Menneskenes barn er verden sliten, som en kurv med farget tøy vasket for mange ganger med blekemiddel. Alt håp har forsvunnet etter at ingen klarer å få barn lenger. England holder så vidt ut mot en ellers kaotisk verden som banker på. Hovedpersonen, en tidligere politisk idealist, blir bedt av en opprørsbevegelse om å utføre et oppdrag.

Filmen er basert på en bok av kriminalforfatteren P. D. James. Jeg synes å huske for noen år siden at hun sa at dette ikke var science fiction, det er bare dagens verden sett reflektert i et tivolispeil. Jeg har alltid trodd det var definisjonen på science fiction. Uansett, navnet skjemmer ingen.

Hele filmen maler frem en detaljert og troverdig verden. Det usagte er vel så viktig som det forklarte. Folkevandring, krig, politikk og falsk mediahysteri blir hintet til, uten noen påtrengende pekefinger.

Gjennomgående er stemningen trykkende, men jammen klarer filmen å få frem humor, særlig i møtene med Michael Caine, og noen av de beste action-sekvensene jeg har sett på en stund. De er ofte skutt i lange, kompliserte takninger. Mest imponerende er kanskje finalen hvor hovedpersonene havner i skuddlinjen mellom politiet og opprørerne. Jammen er det mulig å blåse liv i klisjeen om bilen som ikke starter i et knipetak også.

Regissøren Alfonso Cuarón er vel verdt å undersøke videre. Han har laget den beste Harry Potter-filmen og fin film om meksikanske tenåringsgutter på biltur. Little Princess og en moderne versjon av Great Expectations er ypperlig og ektefølt underholdning. Dette har i sannhet vært et bra år for de tre amigos.

Menneskenes barn hadde vært med på listen over filmåret 2006 hvis det ikke var for min sendrektighet i julen. Eneste minuset å melde er at gleden over å besøke Tate Modern blir litt mindre etter å ha sett det som et fascistisk kunstslott.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: