Den frie vilje

Man utsetter seg for en viss risiko ved å gå på Troll-i-eske på Cinemateket. Du betaler for en overraskelsesfilm som enda ikke har hatt premiere. Det kan være en Hollywood extravaganza eller obskurt verk fra et land du aldri har hørt om.

Denne søndagen fikk vi høre at det var en lang film, og ganske riktig, jeg endte opp med å måtte ta drosje hjem. Problemet var at de første minuttene var en rå voldtekt uten forsøk på å antyde. Det var helt forferdelig. Og jeg visste ikke noe om filmen på forhånd og hvordan den ville fortsette de neste tre timene.

For noen år siden skrev (i fri gjengivelse) Harold Bloom at han med alderen var blitt mindre interessert i bøker med tragisk utgang. De måtte være jævlig gode for å kompensere for de negative følelsene. Jeg følger egentlig samme teori selv når jeg velger filmer. Ikke at jeg forholder meg moralsk til vold på film, det er bare ikke alt det er nødvendig å utsette seg for. Det kan kanskje være vanskelig å forstå utfra noen av de tingene jeg liker, ikke desto mindre…

Etter de første minuttene av Der Freie Wille blir vi kjent med voldtektsmannen etter ti år i fengsel. Han prøver å etablere et liv utenfor murene i et kollektiv. Han får jobb og jammen finner han en jente han klarer å kommunisere med også. Spørsmålet er bare om en vilje til å lykkes og gode forutsetninger er nok for å skape et nytt liv.

Genistreken i filmen er at hovedpersonen ikke møter noen urettferdig motstand. Historien gjør heller ikke noe forsøk på å forklare gjerningen. Alt er opp til han.

Påkjenningen i åpningen er helt nødvendig for å få meg til å ane realiteten av det han hadde gjort, hvis ikke hadde hovedpersonen blitt for sympatisk. Som historiefortelling er det lett å se logikken.

Skuespillerne er ubehagelig gode. Første gangen hovedpersonen er i en klesbutikk på egen hånd, ser jeg hvordan han soner ut fordi det er en vanskelig sosial situasjon. Reaksjoner er naturlig og irrasjonelle, og følelsene spiller tydelig på ansiktet til hovedpersonene. Det er en sånn film som gjør det tydelig hvor overflatisk mye filmskuespilleri er.

Tre timer av en tilnærmet sosialrealistisk film om en voldtektsforbryter gikk uten en titt på klokken. Det i seg selv er imponerende. Likevel, var dette verdt påkjenningen? Jeg er så ambivalent at jeg ikke gir karakter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: