Kjempe på leirføtter

Det er jammen ikke mye positivt jeg kan si om Clinterns siste regi-verk, Flags of our fathers. Historien om amerikanernes kamp mot japanerne på Iwo Jima, det udødelige bildet av flaggreisingen og soldatenes historie etterpå er vel verdt å fortelle. I teorien.

Likevel er det greit å begynne en kritikk med det positive, og det må bli rollebesetningen. Nå kan det kanskje høres negativt ut, men jeg mener det i beste mening: Skuespillerne er som en stor inside joke for krigsfilmentusiaster. I alle deler av historien tyter det ut biroller som har vært sentrale i film og TV-serier med militært tilsnitt. Klar for krigsfilmbingo!

Synd at regissøren får så lite ut av de gode skuespillerne. I en lang film er det få scener som grep meg.

Klisjé-bingo blir det kanskje ikke så lett å begi seg utpå. Clintern skal ha skryt for å prøve å gjøre noe annerledes og ambisiøst, men når det mislykkes er jeg mer tilbøyelig til å kalle det velmenende. Hopping i tid og rom mangler en fortellermessig plattform. Dermed detter den følelsemessig logikken ut av historien.

Egentlig synes jeg det meste i filmen kan deles inn to grupper: Flatt og mislykket. Ikke minst hvordan fargene på bildene er manipulert i et metallisk grått. Det er lenge siden jeg har klødd meg så mye i hodet over ganske enstemmig lovprising i anmeldelser av en film.

Her blir det en flat toer på terningen. Likevel har jeg tro på oppfølgeren, Letters from Iwo Jima, som ser konflikten fra et japansk perspektiv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: