Utforskning av elektroniske verdener

En viktig grunn til lavere oppdateringshastighet på bloggen min er dataspill. Etter flere års pause gjør en Playstation 2 at noen timer går til trykking på håndkontorller. Så la meg ta en oppsummering av spill jeg har rundet eller lagt til side så langt.

Grand Theft Auto er ganske enkelt ikke min greie. Det er fantastisk å kunne utforske en stor verden i flere forskjellige kjøretøy, men ingenting skjer før du trykker på en knapp for å sette i gang et oppdrag. Da gjelds det å fumle seg frem til de rette knappene de neste minuttene, så er det oppdraget over. Historien er temmelig primitiv. Det hjalp ikke at utgaven jeg spilte, Vice City, hadde oppdragene i en svært lite pedagogisk rekkefølge.

Jeg trodde det å ikke like Grand Theft Auto var som å ikke ville ha tomat og ost på pizzaen. Her om dagen hvisket jeg til en kamerat, litt pinlig berørt, som om det gjaldt en kjønnssykdom, at jeg synes spillet var dønn kjedelig. Han hadde heller aldri skjønt hva greia var med dette spillet. Så det er lagt til side, og det skal mye til for at jeg prøver noe annet spill i serien.

Kingdom Hearts har også sine store svakheter, men det besto den viktigste testen. Jeg satt klistret til spillet i 50 timer før jeg hadde kjempet min siste kamp. Egentlig er det litt skummelt med japanske rollespill. Klokken som tikker ubønnhørlig fremover avslører akkurat hvor mye tid jeg kaster bort på det.

Det var variasjonen som trakk meg tilbake. I Kingdom Hearts reiser du gjennom et 12 Disney-verdener. Filmsnutter inn i mellom spillingen avslører at alt som kan krype og gå av skurker fra like mange Disney-filmer (inkludert A Nightmare Before Christmas) motarbeider ferden din gjennom verden. Oppgaver og teknikker for å løse dem skifter hele tiden. Men akkurat hva den store trusselen var og de store linjene i historien var det vanskelig å få tak. Det var nysgjerrigheten om hva som befant seg bak neste runde som gjorde at jeg fortsatte.

Kingdom Hearts sviktet også ved at det ble litt vel mye plattformspill til tider. Ofte var det mer interessant å finne en ekstra trylledrikk på en høy plattform enn å bringe hovedhistorien fremover. Jeg brukte tid på å lage de optimale karakterene, men med unntak av sluttkampen var det bare å trykke i vei. Den strategiske utfordringen var ikke stor nok.

Noen flere ganger var det nødvendig å prøve seg frem flere ganger i Final Fantasy X, så det føltes som en større utfordring. Kampsystemet hadde et utall av muligheter. Sakte, men sikkert ble mulighetene avslørt. Jeg tror faktisk den siste leksjonen skjedde rundt 30 timer inn i spillet. Måten nye elementer blir introdusert på gjør at et komplisert spill aldri virker uoversiktlig.

Historien og karakterene er dype og interessante. Et eksempel er hvordan introduksjonsfilmen viser en scene mot slutten av spillet. Musikk og hendelser bygger opp til dette øyeblikket. Det gjør at personene glir under huden og påvirker meg følelsesmessig, på samme måte som i en god film eller bok. De som mener spill er overflatisk, burde ta en titt på et av de beste japanske rollespillene.

Nå trekkes det hele litt for langt noen ganger, med filmer som aldri blir ferdig. Det føles ofte som langt mer enn det som er nødvendig. En annen pris spilleren ofte betaler for en god historie er et lineært spill, der det er små muligheter for å velge vei gjennom verdenen. Final Fantasy X virker rett som en linjal, men mot slutten åpnes verden for masse ekstra utforskning. Jeg fant ut at kampen mot hovedskurken var for vanskelig, og måtte snu for å lete etter kraftigere våpen. Da oppdaget jeg at spillet faktisk ga flere valgmuligheter midtveis i spillet enn jeg hadde skjønt.

Stort sett klarte jeg meg uten spillguide i Final Fantasy, men jeg bet i det sure eplet mot slutten. Da oppdaget jeg at noen av de kraftigste våpnene krevde utrolig kjedelig spilling for å lykkes. En gjenstand krevde for eksempel at jeg hoppet unna et lyn 200 ganger, noe som var en rutinehandling som ville tatt flere timer. Greit at mye av det man gjør i et rollespill er enkelt og kjedelig hvis man ikke er engasjert i historien, men der går grensen for meg. Heldigvis var det mulig å klare seg gjennom sluttkampen på andre forsøk uten alt ekstrautstyret.

Jeg elsker utforskning i spill, å stadig brette ut mer av en verden. Derfor er rollespill en favoritt. I Final Fantasy X blir til og med utvikling av rollefiguren en utforskning i en labyrint av karakterforbedringer, full av veivalg og opplåsing av dører som gir mer styrke eller en ny trylleformel.

Et absolutt fantastisk spill, kun et par hakk unna perfekt. 75 timer gikk med før siste monster var nedkjempet. Jeg gleder meg til tolveren som er like rundt hjørnet.

Andre spill jeg fremdeles holder på med og ikke føler meg klar til å skrive om: Buzz, Singstar, Guitar Hero, We Love Katamari og Xenosaga II.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: