Archive for februar, 2007

Farlige damer

To skuespillernominasjoner var alt Notes on a scandal fikk med seg fra Oscar. Ganske naturlig. Filmen har noen av mine absolutte favoritter i hovedrollene, Kate Blanchett og Judi Dench. I en birolle finner vi Bill Nighy som imponerer like mye i komedier, dårlig fantasyog drama.

Historien om hvordan en gammel jomfru manipulerer en yngre kollega virker mer uavklart i manus og regi. Den er underholdende nok, men virker ganske skravlete og uklar i hvor den vil oppmerksomheten til publikum skal ligge.

De som satt ved siden av meg var på nippet til å kaste sjokoladepapir på lerretet hver gang Judi Dench viste ansiktet sitt. Samtidig hadde jeg følelsen at man ville publikum skulle forstå hennes motiver.

Jeg vet akkurat hva som skulle til for at jeg skulle bli mer sympatisk innstilt: Flere drepende sarkastiske kommentarer om hennes medmenneskers svakhet. Er det kuttet ut i villfarelsen om at det ville gjøre hovedpersonen mindre sympatisk? Det kan minne om når sensuren i gamle dager klippet voldsscener og endte opp med å gjøre filmen mer brutal.

Sterke skuespillerprestasjoner og omrisset av en spennende historie gir fire på terningen, men Notes on a scandal kunne ha vært svært mye bedre.

En annen vei å gå er som i Et spill for piano. Der er hovedpersonen nærmest en blank side publikum kan projisere hva de vil på. Hun forklarer aldri sine motiver.

På en måte er det en hevnthriller, selv om uretten virker ganske liten. I videoene på dette temaet jeg husker fra 80-tallet var overgrepet så grovt at alle skjønte at gjengjeldelse var nødvendig. I de tilfellene hvor litt kritikk var tilstede, var det mer om hevn virkelig hjalp.

I et spill for piano (og det gjelder vel også en film som Odlboy) får en ubetenksom handling man knapt kan ane betydde noe, enorme konsekvenser. En jente skal spille piano på en audition. En av dommerne, en kjent musiker, skriver en autograf. Dermed kommer jenten ut av spillingen. Og det var alt som skulle til for å få livet ødelagt noen år senere.

Egentlig synes jeg dette er en god vinkling på hevn. Sterke følelser skapes ofte av hvordan mennesker reagerer på små, ubetydelige handlinger. En perle begynner som et sandkorn. På samme måte kan ønsket om hevn vokse til noe helt ugjenkjennelige med utgangspunkt i noe hverdagslig.

Hevneren i Et spill for piano er den mest skremmende søte jenta på denne siden av en anime. 10 år siden innynder hun seg hos sin tidligere dommer og ødelegger hele livet hennes. Her er det ikke snakk om blodige kjøkkenkniver og oppspilte øyne. Hele planen er subtil psykologisk manipulering.

Valget av virkemidler og perspektiv svært systematisk og gjennomtenkt. Historien tikker fremover som en bombe, nesten litt for kjølig. Jeg trekker frem en femmer for denne filmen.

Legg igjen en kommentar

Likheten mellom Røkke og Ap

Mens Helge Lund ledet Aker Kværner var det stadig stridigheter med Kjell Inge Røkke, kunne Dagens Næringsliv fortelle på lørdag. Lund synes styreleder og største eier hele tiden foreslo løsninger som kun tjente hans snevre, private interesser. Bedriftens beste var lenger ned på prioriteringslisten.

Det får meg til å lure på om Statoil-sjefen har noe av samme forholdet til politikere som maser om lokalisering av hovedkontoret til det nye Hydro/Statoil og insisterer på å beholde det gamle navnet.

En hver norsk diskusjon om hvor noe skal ligge er millimetre unna korrupsjon. Få politiske diskusjoner gjør meg så motløs på vegne av demokratiet. Å fremstille lokalpolitikeres kjøpslåing som et godt eksempel på at det politiske systemet virker, blir bare pinlig.

Rødgrønne politikere liker visst at det er noe om stat og olje i navnet, uten å ha tenkt så mye gjennom det forretningsmessige. Fusjoner har en stor utfordring i å få to bedriftskulturer til å fungere i sammen. Hvis den ene parten føler seg som juniorpartner, gjør det det vanskeligere å lykkes. Å beholde Statoil-navnet er et realt ballespark til ansatte i Hydro. Et nytt firma skal finne ut av hvem de er, da er det viktig å ta skikkelig storrengjøring.

Politikerne burde bruke tiden sin på viktigere ting enn dette, for eksempel hvilken konsekvens det får for leverandører og kunder at to selskaper i denne størrelsesorden slår seg sammen.

Legg igjen en kommentar

‘Ghost rider’ på 25 ord

Kanskje den dårligste filmen jeg har sett noen gang, særlig tatt i betraktning at entusiasmen som ofte ligger bak amatørskap er pusset bort med pregløs profesjonalitet.

Legg igjen en kommentar

Nerdenes hevn

Nå begynner det å være nerd å bli for mainstream. I USA har det blitt lansert et magasin på glanset papir som stolt bærer navnet Geek Monthly. Jeg har ikke sett bladet i Narvesen enda, men kom over det på en tur til Stockholm i forrige uke.

I utgangspunktet kan det virke som et litt dristig prosjekt. Vil man frivillig bli sett med magasinet i hånden, tilbringes sannsynligvis store deler av døgnet på internett. Utfordringen blir å sette sammen en pakke med artikler som egner seg i papirformat og utfyller resten av mediamenyen til selverklærte nerder.

Her lykkes Geek Monthly bare delvis.

La oss begynne med blikkfanget. Kristen Bell fra Veronica Mars er et godt valg, en person målgruppen er interessert i uten at hun har vært overeksponert andre steder. Forrige nummers valg, Rainn Wilson, nerden fra den amerikanske utgaven av The Office, er et valg av samme type. Her kan man ikke skylde på bimbo-effekten en gang.

Bare synd at intervjuet med Kristen Bell var temmelig poengløst. De lange (eller mellomlange artiklene) var generelt temmelig slappe, både i valg av tema og utførelse. Intervjuet med Guillermo del Toro er det eneste hvor det er litt å bite i.

Småstoffet, artikler under en side, er ypperlig. Her er det nok noe kjent stoff for lesere av filmblogger og Boingboing, likevel var det nok originale vinklinger til å gjøre meg interessert. I omtalen av japansk populærkultur var det nyheter for meg, selv om det er et tema jeg følger på internett.

Et litt absurd høydepunkt var motebildene av, som tittelen sier, «hvordan roboter kler seg som neredete mennesker i en tegneseriebutikk». To sider med anmeldelser av snacks og brus finner jeg neppe så mange andre steder.

Et viktig element som mangler helt er den lange dybdeartikkelen. Eksempelet på perfekt utførelse av denne typen stoff i et magasin finnes i filmbladet Empire. Sammen med lanseringsjournalistikk, nyheter og anmeldelser er det alltid et sekssiders intervju med smarte spørsmål og en artikkel som tar for seg en genre, et fenomen eller en klassiker du ikke visste så mye om fra før.

Jeg kommer til å følge med på Geek Monthly fremover, i en litt sjokkartet rus over at vi har blitt en kjøpesterk gruppe annonsørene ønsker å kaste penger etter.

Legg igjen en kommentar

Hysterisk eksotisk

Etter nesten tre uker uten tilgang til norske kinoer, er det mye filmseing å ta igjen. Seriøst, alt jeg ikke har sett gjør meg rastløs. Det tyder på en syklig avhengighet som ikke er helt sunn.

The last king of Scotland og Apacaypto tok jeg på en kveld. Begge henter en god del av energien fra et eksotisk miljø. Deler av filmen skrur opp intensiteten til maksimum, særlig der manuset går på tomgang, noe som gir et litt hysterisk inntrykk. Det er ikke nødvendigvis så galt, kunstig oppjagede filmer kan være bra.

Hovedpersonen i The last king of Scotland er en farlig naiv eventyrer på Afrika-tur på 70-tallet. Der lar han seg forføre av diktatoren Idi Amin og blir hans livlege. Forrest Whittaker som pappa Uganda er en verdig kandidat til Oscar. Å spille karismatisk er som å fremstille en god musiker eller et fint maleri på film, det må være troverdig for å unngå å senke historien. Her er det ingenting å klage på.

Prosessen som viser hvordan hovedpersonen lar seg lokke inn i diktatorens klamme favntak, hvordan han selger sjelen sin og oppdager sannheten om spillet han har blitt en dal av, er et blinkskudd. Både psykologisk og historisk lar jeg meg fascinere av denne delen av historien.

Løsrivelsen fra diktatoren blir mer utvendig, og derfor mindre spennende. Akkurat i denne overgangen begynner regissøren å pøse på med visuelle effekter, en kjærlighetshistorie og uspiselige voldsscener. Den visuelle oppfinnsomheten ble holdt godt i tømme tidligere i filmen. Det oppjagede tempoet i det jeg begynner å miste interessen får siste delen av The last king of Scotland til å virke ganske hysterisk.

I sum blir filmen veldig ujevn fordi den ikke finner en god måte å fortelle siste del av historien på. En sterk firer på terningen.

Mel Gibsons Apocalypto er hysterisk fra første stund. Her kan det knapt sies å være en svakhet, siden det er en bevisst måte å fortelle historien på.

En action-film fra klassisk mexikansk indianerkultur kan trygt sies å være eksotisk, kanskje noe i overkant. Knokler i nesen, kroppsmaling og utrøsking av hjerter á la Temple of Doom i økonomipakninger skriker at vi ikke er i Kansas nå. Under menneskeofringen hadde jeg følelse av å ha en bad trip. Mulig det er realistisk og jeg beundrer motet ved å bruke et så uvant miljø, men overdrivelsene ga ikke valuta for påkjenningen.

Er alt hysteriet og volden en avledningsmanøver for å skjule at vi har å gjøre med en litt kjedelig action-film? Det er en fantastisk scene midt i filmen med en jaguar, hvor miljøet virkelig utnyttes, men ellers synes jeg det meste bare var sånn passe. Mye hadde jeg vagt følelsen av å ha sett bedre før, for eksempel flukten fra overtallige forfølgere ved å hoppe ned en foss.

Apocalypto er aldri kjedelig, men jeg syntes de originale idéene ble dårlig utnyttet. Jeg ruller en treer på terningen.

Legg igjen en kommentar

Stadig bedre Fandorin

Den russiske eventyreren Fandorin fortsetter sin ferd gjennom 1800-tallet, verden og genrene i Leviathan. I tredje bind må han oppklare et bestialsk massemord i Paris i løpet av en båttur på skipet i tittelen.

Mordet er nok et par hakk mer dramatisk enn Agathe Christie, men ellers virker det som om det er den klassiske engelske kriminalboken som er genren forfatteren hyller denne gangen. Vi har en fordomsfull politimann, hjulpet av en smart detektiv og et begrenset utvalg mistenkte på et avsondret luksussted. Til og med den klassiske forklaringen av hele mysteriet i salongen dukker opp to tredjedeler ut i boken, noe som burde gi signal om at alt ikke blir oppklart der.

Nå har jeg alltid syntes at Agathe Christie er litt pregløs og flat, så i Leviathan overgår hyllesten originalen. Mysteriet er svært finurlig, definitivt det mest spennende i serien om Fandorin så langt. Karakterene er interessant beskrevet, kanskje med unntak av japaneren som mest av alt virker som en samling generaliseringer av eksotiske kulturelle trekk.

B Akunin har gjort skrivearbeidet vanskeligere og morsommere for seg selv ved å skrive historien som detektiven og fire av de mistenkte. Han har samtidig unngått å bli for pretensiøs. Her får vi få gjenfortellinger av samme hendelser, historien beveger seg raskt fremover.

Det historiske miljøet er ikke så spennende denne gangen. Skipet i tittelen synes mer å peke frem mot Titanic enn å ta 1800-tallet på kornet. Noen ironiske stikk og kulturelle tankekors blir det likevel plass til.

Leviathan er underholdningsmessig den beste boken i serien så langt. Selv om jeg synes den klassiske kriminalboken kan være litt kjedelig, så har den en klar struktur. Når B Akunin henger en god røverhistorie og interessante karakterer på skjelettet, blir det gull.

Legg igjen en kommentar

Reisbrev fra Thailand

Bloggingen under reisen i Thailand ble litt mer sporadisk enn Kinaturen i fjor, men noen reisebrev ble det underveis. Enda mer ble lagt ut i uken etter at jeg kom hjem.

Her er alle artiklene jeg har skrevet samlet i en praktisk artikkel.

Opplevelser

Et triks til severdigheter, hvordan du kan bli lurt i Bangkok på en tur til Emerald Buddha tempelet og kongens palass
En dag full av wat, på strømpelesten blant Buddha, templer og munker
Bo på thaivis, mitt dagligliv i Chiang Mai
Spark og slag, på Muay Thai-kamper
Et par grader i shopping, Tor Andre går på marked
Tøff-tøff til Bangkok, 12 timer på et tog
Turist på taxitur, bil til kongestaden og Tiger Buddha

Kultur

En advarsel mot Bangkok-tur, anmeldelse av Bangkok 8 av John Burdett
Pling-plong med dans, en tur på tradisjonelt Thai danseteater
En thailandsk heltekonge, på premieren til årets store kinosuksess

Thaimat

Tom yam kum, Tor Andre begynner med å spise sin favorittsuppe og grillet blekksprut
Mataba med dessert, fylte pannekaker og iskjeks med noe søtt
Små reker på handlesenter, Tor Andre oppdager en ny ingrediens i diverse retter
Svin med eksos, sulten gnager og blir stilt på gaten i Bangkok
Tor Andre må hikke, om å ta seg noen chili for mye
Krypende mat, insekter, larver og maisis som snacks
Chiang Mai-spesial med mer, mat typisk for nord Thailand
Kokkekurs, Tor Andre lærer å lage thaimat
Veikro, spising langs veikanten på tur i Det Gyldne Triangelet
Gatemarked, småspising til shoppingen
Mer Tom Yam, et dypdykk i varianter av thaisuppe

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: