Archive for februar 4, 2007

Thaimat 7: Chiang Mai-spesial med mer

De norske folkene jeg møter her er ganske likegyldig til thai-mat. De spiser det, men foretrekker andre typer steder. På en måte forstår jeg dem. Europeisk mat og de amerikanske kjedene er overraskende gode. Jeg pleier å nevne muligheten for å utforske den lokale matkulturen raskt, så for den første middagen i Chiang Mai ble jeg tatt med til en thai-restaurant på turiststripen.

Området var en del av det gamle Lanna-riket. Først for et par hundre år siden ble det innlemmet i Thailand. Dermed har området også sine egne mattradisjoner.

Øverst til høyre på bildet er en rett fra Chiang Mai. Den ga assosiasjoner i retning av indisk mat. Svinekjøtt lå i en karrisaus med spisskummen. Godt, men litt annerledes enn mine forventinger til thai-mat.

En annen spesialitet på menyen jeg prøvde senere var en pølse. Det meste jeg har fått i Kina og Thailand av denne typen mat er kvalmende søtt, men her var det grovt kjøtt krydret med hvitløk og chili, nærmest som en spicy falunkorv. Senere har jeg spist en variant på gaten med mye ingefær. Man kunne få den som egen rett og som kjøtt med stekt ris.

De andre rettene er standard retter man finner på mange menyer. Mild kylling med cashew-nøtter og kvernet svinekjøtt med løk, basilikum og litt chili.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Thaimat 6: Krypende mat

På vei inn til turiststripen i Chiang Mai kom det trillende en sykkel med noe snacks i et glasskap montert foran. «Her er noe for deg», sa de jeg besøkte (faren min og en av hans lokale venner).

I 8 plastikkbokser lå friterte insekter av forskjellige slag. Jeg ba om å få for 20 baht i gresshopper, type små, og larver.

insekter0001

Insektene hadde mest smak av fritering og krydder. Hvordan skal jeg beskrive det? Fete, salte peanøttskall, kanskje.

Larvene var det mer smak i. Friteringen og krydderet satt også sin preg på denne snacksen. Skal jeg prøve å beskrive følelsen, så var det en fingerledd stor leverpølse.

Jeg kommer ikke til å anstrenge meg så veldig hardt for å prøve dette igjen, selv om larvene var noe jeg kunne vende meg til å like.

maisis0001

Kylling og KFC er populært i Asia. Nå skulle man tro at denne kjeden var trygg for rare matopplevelser. Dette kommer kanskje ikke i samme klasse som å spise insekter som snacks, men jeg synes maisis var temmelig oppsiktsvekkende. Nå skal det sies at retten så ut som et lanseringstilbud, så jeg tror ikke dette er et fast innslag på thailandske matbord. Enda.

Legg igjen en kommentar

Thaimat 5: Tor Andre må hikke

Kelneren spurte hvor sterk papaya-salaten til de stekte grønnsakene skulle være. «Jeg liker sterkt krydret mat,» sa jeg. Det er som å be om den siste sigaretten (eller famous last words, som de sier på engelsk) i Thailand.Blandingen består av strimlet papaya (litt agurkaktig), gulerot, bønner, tomater, peanøtter og en litt syrlig dressing. Og chili etter smak. 5 stykker var det i porsjonen jeg fikk, og det var nok i hvert fall to for mye. Kroppen reagert rent fysisk ved hikke.

Alle grønnsakene i retten er ganske søte. Med chilien får vi den typiske sterksøtsure kombinasjonen i mye thailandsk mat.

Legg igjen en kommentar

En thailandsk heltekonge

På Thailands nasjonalmuseum var det viet mye plass til Prins Naresuan, en heltekonge som frigjorde Thailand fra Burma på 1500-tallet. Inntrykket etterpå var at dette var vel verdt en film. På kjøpesenteret oppdaget jeg at første del i en triologi om Prins Naresuan nettopp hadde hatt premiere på kino. Og de viste versjoner med engelsk teksting.

For å gi et bilde av hvor populær filmen var kan jeg nevne at det kun gikk en håndfull andre forestillinger på en kino med 8 saler . I avisen leste jeg at dette gjaldt over hele Thailand. Andre steder viste man kun Prins Naresuan.

I første del konsentrer man seg om heltens oppvekst. Burma hakker løs del etter del av Thailand og legger det under seg. Etter en krig forlanger kongen i Burma å ha prinsen i lydriket hos seg. Her lærer han det han trenger om krigerkunst, nasjonal stolthet og moralske dyder for å bli en god konge.

Jeg hadde litt følelse av en god, men noe stiv, filmatisering av Snorres Kongesagaer, full av anekdoter med fyndige poeng, men også mye politikk det var vanskelig å få med seg uten mer bakgrunnskunnskap. Så vidt jeg kan se er manuskriptet satt sammen fra mange forskjellige kilder. Tematikken er imponerende klart meislet ut. Prins Naresuan må finne middelveien mellom buddhistisk pasifisme og nødvendigheten av krig for selvstendighet, farens ettergivende godhet og Burma-kongens ubarmhjertige pragmatisme.

Så lenge fokuset var på prinsen var dette riktig sjarmerende. Kongen av Burma fremstilles som en rettferdig og dyktig råtass, altså ingen skurk, men en sammensatt person. Læremesteren er en betel-tyggende Dumbeldore med munkestav og elementer av ‘wax on, wax off’. Jeg regner med at vi treffer igjen den Draco-lignende hertugsønnen også i de neste filmene, hvor hovedpersonene har vokst opp.

Nå kunne jeg ha lyst til å foreslå kutte ned filmen atskillig fra de opprinnelige tre timene, særlig delene bestående av historie-spaghetti jeg ikke skjønner noe av og ikke ser at er nødvendig. Andre har gjort det før. Ong-Bak finnes i flere omklipte versjoner. Francis Ford Coppola har gjort dette med i hvert fall to filmer. I en av butikkene jeg ba om filmanbefalinger pekte jeg på en slik utgave, og ekspeditøren rynket misbilligende på nesen og pekte på den fulle versjonen. Den thailandske kultklassiker Tears of the black tiger er visstnok kuttet i de europeiske versjonene.

Andre del har premiere 15. februar. Selv om jeg er skeptisk til de delene av filmen som går i dybden på slag og politikk, skulle jeg gjerne sett oppfølgerne. Da regner jeg med at Prins Naresuan i større grad står i sentrum også i disse begivenhetene. og at det skaper en bedre helhet.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: