Bo på thaivis

Faren min samarbeider med et skredderverksted i Chiang Mai, derfor bor han der flere måneder deler i året. Huset han leier er stort og bygd på tradisjonelt vis med mye uteareal og en andre etasje bygd på påler. En del ting bærer preg av at huset har vært en restaurant: En gedigen fontene, stolpene ser ut som trestammer og toalettbåser i første etasjen.

Huset ligger staselig til i gangavstand fra sentrum og byens største kjøpesenter. Flyplassen er bare noen minutter unna. Herligheten koster 2000 norske kroner i måneden, en uoverkommelig pris for de fleste her nede, særlig tatt i betraktning et krav om depositum for et år.

Chiang Mai har et svært konsentrert sentrum innenfor en gammel bymur og vollgrav. Tuk-tuker og det nordmennene kalte rødbiler bringer oss enkelt rundt til alle steder.

Rødbilene er en form for halv-kollektiv transport man finner flere steder i verden. Jeg så det i alle halvstore byer i Thailand. Du stopper en truck med plass til 10 samarbeidsvillige mennesker. Sjåføren vurderer om dit du skal er på en rute som bestemmes av passasjerene plukket opp så langt. Deretter betaler du en (forholdsvis) fast pris på 3 – 4 kroner.

Som provinshovedstad får Chiang Mai en stor mengde arbeidssøkende fra landsbyene i nord. Søndag var jeg med den katolske menigheten i byen, ledelsen for skredderverkstedet er aktive der, for å levere ris til landsbyer med fattige, interne immigranter. I sentrum går stort sett alt i handel og vandel. Det var godt å også se noe av baksiden av service på alle bauger og kanter til en billig penge.

Ellers var det lett å komme inn i en behagelig rytme. Jeg hadde det så bedagelig at jeg knapt gjorde noe særlig av de vanlige turistgreiene jeg pleier å gjøre, som å se på templer. På dagen gjorde vi noe sight-seeing. På kvelden var det først middag, deretter litt øldrikking, før kvelden ofte ble avsluttet med massasje.

Jeg hadde aldri trodd det på forhånd, men billig thai-massasje er kanskje noe av det jeg kommer til å savne mest. I Oslo avslutter jeg ofte kvelden med en kake på Dela de Luca eller en kebab. I Chiang Mai får jeg en times massasje for en lavere pris.

For et par år siden fikk jeg min første massasje. Det var en litt sånn new age-aktig dame med dempet belysning, stearinlys og røkelse. Ikke følte jeg at det tok noe særlig eller var nyttig. Selv den dårligste massasjen i Thailand var langt bedre.

I Kina i fjor vanket jeg med temmelig massasjeskeptiske folk. Dessuten gjorde en brekt lilletå på bedringens vei meg skeptisk til å overlate føttene mine til fremmede.

Hull-i-veggen spising er best i Thailand, og jeg har god erfaring med på-gaten massasje. Faren min hadde fulgt en massør som startet for seg selv etter å ha jobbet på et sted lenger ned i gaten. I begge tilfeller sto det 5 stoler i et portrom. Min faste massør var Noni, en råtass som klarte å finne akkurat de punktene som trengte å bli stimulert i ryggen og benene.

Det siste jeg gjorde før jeg dro fra Bangkok var en fot massasje, og etter 18 timer i fly og på flyplasser skrek bena mine etter litt stell igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: