Blendet av kostymer og etikette

Kina gikk mann av huse for å se Curse of the golden flower, mens amerikanske kritikere og fans har vært temmelig lunkne. Når jeg reagerte kraftigste følelsemessige enn på aldri så lenge, måtte jeg analysere hva grunnen kunne være.

Når jeg har vært på reisefot en stund, særlig alene, virker som regel en film, bok eller bilde mye sterkere på meg. Det skal ikke så veldig mye til før jeg ‘får noe i øyet’. Og jeg så altså Curse of the golden flower på en av Bangkoks ypperlige kinoer, før jeg tok turen mot Norge. På den annen side, verken filmen jeg så en uke før eller noen timer senere gjorde like stort inntrykk.

Under Tang-dynastiet har keiseren og stesønnen i flere år kjempet mot invasjoner fra naboer. Nå er de på vei tilbake til hoffet. Keiserinnen forakter mannen sin, men elsker (på forskjellig måter) sønnene. Hjemkomsten fører til at den guddommelige familien tørner sammen i intriger av giftmord, opprør og incest. Med genren tragedie i bakhodet er det knapt noen spoiler å røpe at blodet flommer i enorme mengder den siste halvtimen.

Det er lett å stirre seg blind på det overveldende visuelle inntrykket. Der man kunne klart seg med tre farger på et kostyme, brukes et tyvetalls. En slåsskamp kunne vært spennende med 10 soldater, men da slenger regissør Yimou Zhang heller på 10.000.

Alt er litt stivt, som en gammeldags oppsetning av MacBeth. Spillestilen virker imidlertid svært bevisst. Handlingen foregår ved et hoff hvor tusenvis av mennesker jobber hver dag for å sikre at etikette blir fulgt. Da burde det knapt være overraskende at dialogen er høystemt.

Isolert kunne dette vært kritikk, men her er det en klar sammenheng. Noe av meningen i filmen for meg blir hvordan enkle menneskelige følelser utløser enorme krefter som fører til at tusenvis av menneskers liv går tapt. Selv i et samfunn med stor velstand og sivilisasjon fører menneskelig begjær til katastrofer. Når tragedien har skjedd, tar det bare fem minutter for makten å rydde opp som om ingenting har skjedd og fortsette som før.

I et kinesisk samfunn som fremdeles har stor tro på planlegging og kollektive systemer for å tøyle individet, oppfatter jeg dette som en klar kritikk. Kinas promotering av lyskesparket Curse of the golden flower blir nesten komisk når ganske uskyldige filmer jevnlig blir stoppet av sensuren.

Motoren i filmen er en godt sammenskrudd historie som svært effektivt disponerer intrigene. Jeg er svak for god dramaturgi, og når den blir pakket inn i visuell vellyst er jeg solgt. I motsetning til den ypperlige Hero og den mer likegyldige House of flying daggers er dette knapt en actionfilm, dramaet er viktigere, men det som er av slåssing er godt og oppfinnsomt utført.

Konklusjonen på alt dette blir en sekser på terningen. Det overdådige kan bli for blendende, men sørg bare for å ha blikket festet litt til siden for alt det fargesprakende.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: