Archive for februar 22, 2007

Hysterisk eksotisk

Etter nesten tre uker uten tilgang til norske kinoer, er det mye filmseing å ta igjen. Seriøst, alt jeg ikke har sett gjør meg rastløs. Det tyder på en syklig avhengighet som ikke er helt sunn.

The last king of Scotland og Apacaypto tok jeg på en kveld. Begge henter en god del av energien fra et eksotisk miljø. Deler av filmen skrur opp intensiteten til maksimum, særlig der manuset går på tomgang, noe som gir et litt hysterisk inntrykk. Det er ikke nødvendigvis så galt, kunstig oppjagede filmer kan være bra.

Hovedpersonen i The last king of Scotland er en farlig naiv eventyrer på Afrika-tur på 70-tallet. Der lar han seg forføre av diktatoren Idi Amin og blir hans livlege. Forrest Whittaker som pappa Uganda er en verdig kandidat til Oscar. Å spille karismatisk er som å fremstille en god musiker eller et fint maleri på film, det må være troverdig for å unngå å senke historien. Her er det ingenting å klage på.

Prosessen som viser hvordan hovedpersonen lar seg lokke inn i diktatorens klamme favntak, hvordan han selger sjelen sin og oppdager sannheten om spillet han har blitt en dal av, er et blinkskudd. Både psykologisk og historisk lar jeg meg fascinere av denne delen av historien.

Løsrivelsen fra diktatoren blir mer utvendig, og derfor mindre spennende. Akkurat i denne overgangen begynner regissøren å pøse på med visuelle effekter, en kjærlighetshistorie og uspiselige voldsscener. Den visuelle oppfinnsomheten ble holdt godt i tømme tidligere i filmen. Det oppjagede tempoet i det jeg begynner å miste interessen får siste delen av The last king of Scotland til å virke ganske hysterisk.

I sum blir filmen veldig ujevn fordi den ikke finner en god måte å fortelle siste del av historien på. En sterk firer på terningen.

Mel Gibsons Apocalypto er hysterisk fra første stund. Her kan det knapt sies å være en svakhet, siden det er en bevisst måte å fortelle historien på.

En action-film fra klassisk mexikansk indianerkultur kan trygt sies å være eksotisk, kanskje noe i overkant. Knokler i nesen, kroppsmaling og utrøsking av hjerter á la Temple of Doom i økonomipakninger skriker at vi ikke er i Kansas nå. Under menneskeofringen hadde jeg følelse av å ha en bad trip. Mulig det er realistisk og jeg beundrer motet ved å bruke et så uvant miljø, men overdrivelsene ga ikke valuta for påkjenningen.

Er alt hysteriet og volden en avledningsmanøver for å skjule at vi har å gjøre med en litt kjedelig action-film? Det er en fantastisk scene midt i filmen med en jaguar, hvor miljøet virkelig utnyttes, men ellers synes jeg det meste bare var sånn passe. Mye hadde jeg vagt følelsen av å ha sett bedre før, for eksempel flukten fra overtallige forfølgere ved å hoppe ned en foss.

Apocalypto er aldri kjedelig, men jeg syntes de originale idéene ble dårlig utnyttet. Jeg ruller en treer på terningen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: