Archive for mars, 2007

Politikk til sang og dans

Stortingsrepresentant Inga-Marte Thorkildsen fra SV var ikke imponert over teaterstykket Høyre-mannen Olemic Thommesen debuterte med denne uken.

– Typisk en konservativ politiker å lage noe så rasjonelt, uttaler SV-representanten. Bare sang og dans engasjerer hele mennesket. Jeg ønsket å lage noe som setter følelsene i sving.

Etter å ha sett generalprøven på hennes musikal Politikk (med undertittelen Idealisme), kan jeg bekrefte at publikum vil få en opplevelse de vil le og gråte av.

Den Norske Opera har allerede meldt sin interesse for å sette opp Thorkildsens verk på en av de mindre scenene i den nye operaen i Bjørvika. Stein Winge vil regissere. Han har tenkt at rollene skal besettes av dverger, arrangere loppesirkus i pausen og la scenografien bestå av 50.000 pingpong-baller.

Musikalen henter elementer fra en lang rekke genre. For å gi et inntrykk av hva publikum kan forvente seg, vil jeg gjerne gi noen smakebiter på hva Stortingspolitikerne har klart å få til så langt.

Prologen er satt 20 år inn i fremtiden. En eldre kvinnelig statsminister fra SV skal overlate stolen til en nyvalgt leder for Høyre. Stemningen er melankolsk, tenk åpningsscenen i Phantom of the opera. Kvinnen ser tilbake på et liv i politisk virke som startet optimistisk, men endte i desillusjon. Musikken er Tomorrow fra Annie, men sunget i moll og med mye dissonans i arrangementet. Det må sies å være et kupp å få Gro Harlem Brundtland til å besøke gamlelandet for denne rollen.

Ganske snart hopper vi til vår egen tid. En frisk SV-jente med fletter og et blidt oppsyn synger en typisk side 20-sang om sine drømmer på vei inn på Stortinget. Kostymet minner vagt om Belle i Skjønnheten og udyret. Så er da også melodien fra åpningen av denne Disney-filmen. Inga-Marte Thorkildsen har valgt å ta denne rollen selv, men ryktet sier at mange i partiet var ivrig på å få denne muligheten.

Fristelser dukker opp på alle kanter. Hovedpersonen synger duetter med politikere fra de fleste partier. Høydepunktene er ’Jeg vil ha en blå ballong’ med Høyre-siden og ’Gøy på landet’ med Senterpartiet. RV er representert med en hoffnarr hvor det musikalske materialet er ganske svakt, men til gjengjeld er den komiske effekten fantastisk. Stein Winge har uttalt at denne rollen inspirerte han til dverg-utgaven til operaen.

Kveldens høydepunkt står imidlertid Siv Jensen for. Med hes, sexy stemme fremfører hun fengselsvokterens sang fra Chicago, ”When your’re good to mama’, til en jublende sal.

Media er representert på fiffig vis med et kor som kommenterer handlingen helt samstemt. Dansingen deres ble litt marsjaktig, der ingen stikker seg ut og skaper kontraster. Regien gjør at det ofte var vanskelig å følge med på hva hovedpersonene og media gjør samtidig, særlig fordi koret ofte overdøver de langt mer interessante soloene.

Hele musikalen er en advarsel om å ta idealismen seriøst. SV-jenten med flettene motstår alle politiske fristelser og unngår derfor å bli den desillusjonerte statsministeren fra prologen. Sluttnummeret er en mer lykkelig fremtid der Gro Harlem Brundtland, som den eldre versjonen av hovedpersonen, rister løs i et heidundrende Bollywood-nummer med alle som har stått på scenen. En forfriskende avslutning, som prøver litt for hardt å være sånn passe etnisk.

I sum viser alle deltakerne en imponerende entusiasme, selv om det skorter en del på gjennomføringsevnen. Det skal bli spennende å se hva Stein Winge og Den Norske Operaen klarer å gjøre med materialet.

Presentasjonen var et svar på følgende Nordstafettutfordring fra ½ lærer: Lag en minimusikal med navnet Politikk. Jeg lot meg rive litt med, så det er vel bare dvergene som er mini. Ble ikke en libretto 25 ord akkurat.Cathrine er at hun skal forklare forskjellen på hunde- og kattemennesker.

Min utfordring til

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Tegneserie-estetikk

Ikke bare er tegneserier kilemateriale for filmer, jeg synes hele estetikken gjennomsyrer flere filmer nå. For noen kan dette oppfattes negativt, som noe flatt og overflatisk, men jeg synes det gir muligheter for andre tilnærminger. I denne artikkelen tar jeg for meg 300, The fountain og Vertigo-tegneserien Testament.

Reaksjonene på 300 var forutsigbare. Allerede de første trailerne varslet en visuell slående film. For de som har bladd i gjennom kildematerialet burde det være klart at albumet ikke legger så mye vekt på dialog og dybde. Diverse trollignende krigere, en bøddel med økser for armer og granatkastende trollmenn er ytterligere spor på at vi ikke har med det ultimate realistiske sandaleposet å gjøre.

Holdningen i noen kritikker om at alle filmer må ha en solid historie virker gammeldags og småborgelig. Litt som om å bli skuffet over en oppsetning av Peer Gynt uten Griegs musikk malende i bakgrunnen.

Ideologien synes jeg også kan legges på hyllen. En leder fra en arrogant, dekadent nasjon som sender tusenvis av slaver foran seg i et feilslått krigseventyr høres mer ut som George Bush enn Midt-Østens nasjoner. En liten gjeng fanatiske krigere som trosser landets politiske ledelse for å kjempe mot en overmakt for fremmedartede æresbegreper ligner mer på Al-Qaeda enn Vesten.

Nå tror jeg ikke det nødvendigvis er den endelige tolkningen av 300, men den er vel så godt belagt som all mumling om orientalisme og proto-fascisme. Så la oss legge det på hylla.

300 levde opp til mine forventinger om visuelt slående macho-action. Alt er så ekstremt at det må regnes som en seier at filmen ikke opplevdes som mer cheesy enn den var. Mange av slagscenene fikk frem både de strategiske virkemidlene spartanerne brukte og enkeltstående slåsskamper.

Riktignok hadde jeg følelse av i noen av slow motion-sekvensene at det var spesial effekt-guttene som sto for logikken, men det fungerte bedre enn det meste som går på kino. Diskusjonen om hubris kan forklare alle taktiske feilgrep Xerxes gjorde underveis strakk seg over et par øl og en nachos-tallerken etter kinoen.

Terningen stopper imidlertid på en svak femmer. I tillegg til svakhetene over satt jeg igjen med følelsen at 300 bare så vidt levde opp til hypen.

The Fountain dreier seg først og fremst om å formidle en enkel handling visuelt for å gi maksimum følelsemessig ettervirkning i seeren. Jeg satt igjen med følelsen av å ha lest en effektiv tegneserie for voksne. Det, mer enn kildematerialet til 300, fikk meg til å assosiere til tegneserier.

Historien kan oppsummeres enkelt: En mann har problemer med å godta at konen hans dør av kreft. Alt annet, en conquestiador for 500 år siden og et romskip langt inne i fremtiden, er kun med for å illustrere denne svært enkle handlingen. Lyssetting, scenografi og valg av fysiske spesialeffekter fremfor datagrafikk skaper et friskt visuelt uttrykk.

Filmen har fått mye juling. Filmkritikere på festivaler har gått ut og besøket på kino var svært dårlig. Jeg har følelsen at mangelen på en ‘viktig’ historie er noe av grunnen til skepsisen. Men igjen, alle filmer behøver da ikke å være bygget opp etter aristoteliske fortellergrep. Vi snakker om et audiovisuelt uttrykk, hvor manus kun er et av mange mulige verktøy for å oppnå den ønskede effekten.

Jeg velger å støtte mindretallet som hyller filmen, til tross for at jeg ikke synes regissør Darren Aronofskys genierklærte Requiem for a dream var verdt den følelsesmessige påkjenningen den utsatte tilskueren for. The fountain får en sekser og svever i toppen av min liste for årets beste, men jeg er klar over at mange vil være uenig med meg.

Tegneserien jeg tenkte på etter The fountain var Testament av Douglas Rushkoff. Forfatteren har sagt at han ser Bibelen som et open source-prosjekt, og det er startpunktet for manuset.

Tre tråder vever seg inn i hverandre i løpet av de første 12 numrene. Første Mosebok gjenfortelles tett opp til teksten. Nytt materiale bygger stort sett på andre jødiske kilder og religionsforskning. Deretter følger vi en gjeng opprørere i en realistisk beskrevet dystopi noen år inn i fremtiden. Noen guder utenfor tid og rom (og tegneserierutene) manipulerer hendelsene etter sin egen agenda.

Alt er gjort med overbevisning, uten at det noen gang blir new age-aktig. Jeg er en stor fan av Gammel Testamentet og Douglass Rushkoff klarer å gi historiene all den tyngden kristne har prøvd å vaske ut av stoffet. I samling nummer 2 har forfatteren lagt inn et kommentarspor til alle kapitlene der han belegger sin tolkning med Bibel-tekster og forskning.

Blandingen gjør nok at flyten i historien og det følelsemessige ofres for det intellektuelle aspektet. Jeg liker imidlertid godt vekten på idéer. Resten er det lett for leseren å spinne ut på egen hånd. Design og farger lever opp til de store temaene, men tegningene kan til tider virke litt knuslete.

Sjelden har jeg følelsen av å ha lært så mye av å lese en tegneserie. Superhelter er Testament ikke, men det er ypperlig intellektuell underholdning.

Legg igjen en kommentar

Drøye filmer

Nå som exploitation ikke bare kommer tilbake, men gjør sitt inntog på respektable kinoer, er det på tide å finne et norsk ord for det. Tradisjonelt defineres det som filmer med en i overkant stor mengde vold og sex. Noen vil si at de appellerer til menneskenes laveste instinkter. Etter å ha sett Crank i helgen, vil jeg si at de er temmelig drøye.

Det elementet er imidlertid bare overflaten. Jeg lar stadig vekk være å se filmer fordi de høres for voldsomme ut. Apacalypto synes jeg var i overkant, for eksempel. Det interessante ligger i at de i tillegg til voldsomhetene må lene seg på et par store idéer og energi for kompensere for lave budsjetter. Drøye filmer blir en slags populærkulturens dogmefilm.

Nå er vel ikke Crank en direkte exploitation film, men den har noen av kjennetegnene. Den enkle idéen er en leiemorder med en gift innabords som gjør at han kun holder seg i live hvis adrenalinet konstant pumper. Han må slåss, ta ville sjanser og pule, hvis ikke eksploderer hjertet. Og han må jo få tatt voldsom hevn før han dør.

Resultatet er 85 minutter med hektisk action. Noen spektakulære krasjscener i et kjøpesenter klarere ikke å skjule at pengemengden var begrenset. Så lenge dataanimasjon erstattes med oppfinnsomhet er jeg glad til. Subtilt er neppe rette adjektivet, men det fører til drøye scener du neppe har sett på film før.

En solid anti-helt er en forutsetning for å lykkes under slike omstendigheter og Jason Statham leverer varene. Jeg har tidligere likt han svært godt i første Transporter film, og han gjør sjelden en dårlig jobb. Hadde vi levd på 80-tallet, hadde Statham vært større enn han er.

Med få unntak betyr oppjaget klipping en regissør som ikke vet hvor kameraet skal plasseres. I Crank virker MTV-stilen naturlig på grunn av sinnstilstanden til hovedpersonen. Tospannet bak kameraet vet hva de gjør.

Noe mesterverk er Crank ikke, men vel verdt å leie på en kveld for gutta (eller sammen med action-entusiaster). Til å være en film uten kinodistribusjon får den usedvanlig mye reklame på TV om dagen. En drøy firer på terningen.

Japan er i en egen kategori, litt bortenfor exploitation. Det drøye, mer voksne elementet, er nok noe av det som tiltrakk de vestlige pioner-fansen: «Dette er i hvert fall ikke Disney eller den lille muldvarpen.»

I England kom det nettopp ut en boks med det distributøren påsto var de viktigste animene. I tillegg til Akira og Ghost in the shell, var Ninja Scroll en del av pakken. Jeg har hørt mye om denne historiske action-filmen og var svært spent når DVDen ble sprettet forrige helg.

Den vandrende krigeren Jubei snubler over en konfrontasjon mellom en ninja-klan og en gjeng med 8 svært bisarre demoner. Eneste overlevende på menneskesiden er kvinnen Kagero. En utsending fra keiseren presser Jubei til å hjelpe til i konflikten.

Filmen utvikler seg snart til en serie dueller, det tar ikke mange minuttene mellom hver kamp. Forholdet mellom de tre anti-heltene skisseres nok til å holde på interessen til seerne, men uten at jeg rekker å savne slåssingen. Hver kamp er nøye gjennomtenkt, jeg føler at seeren blir forklart de strategiske utfordringene og løsningene.

Tegnefilm gjør at alt kan gjøres ekstremt drøyt. I starten ble det nesten for mye av det gode for meg. Tidspunktet da jeg besluttet meg for å følge med på ferden var når en demon-sexscene i ettertid viste seg å være nødvendig for plottet. Direkte smakfullt kan det imidlertid ikke sies å være.

For ti år siden var nok det faktum at filmen var å få tak i vel så viktig som kvaliteten for suksess i vesten. Jeg klarer ikke helt å se at Ninja Scroll fortjener klassikerstempelet, så den får en livlig treer på terningen. Men den måtte jo sees siden den omtales så ofte.

Legg igjen en kommentar

‘Blodsbånd’ på 25 ord

For første gang: Mer søtsuppe og mindre action hadde gitt bedre fokus på det viktige i historien. Gjerne mer fra solid filmmaker med gode samarbeidspartnere.

Legg igjen en kommentar

Utvasket verdenskrig på kino

Andre verdenskrig er fremdeles interessant, men jeg håper trenden med å vaske ut fargene gir seg. Brev fra Iwo Jima, Flags of our fathers og The good german manipulerer alle bildene i en grad som har gjort meg oppmerksom på hvor trendy dette er.

På 70-mm festival i januar på Cinemateket så jeg South Pacific. Musikken og historien var fantastisk, men overforbruk av fargefilter (noe som sikkert ble sett på som dristig og moderne når den ble laget) fikk en ellers frisk film til å virke gammeldags. Jeg frykter at samme skjebne vil ramme en del av dagens kinoproduksjoner som bruker vettløs digital fargemanipulering.

The good german er på tryggest grunn i så måte. Den er en sort/hvitt-film basert på en bok i talløse gråsjatteringer. Det er som om regissør Stephen Soderbergh bestandig har hatt lyst til å lage en ny-innspilling av Den tredje mann. Teknikken, musikken, fotografering og klipping er laget i klassisk Hollywood-stil. Kjenner av film noir og klassikerne vet at det kunne bli svært ambivalent.

Innholdet er imidlertid oppdatert. Dokumentariske opptak fra et Berlin i ruiner og en rett fram holdning til sex og vold river publikum ut av de nostalgiske følelsene. Ofte føler jeg at kontrasten mellom hyllesten til en forgangen stil og fortellingen blir for sterk til at filmen blir effektiv. Både et mer moderne thriller-uttrykk eller en klarere klassikerstil hadde nok vært bedre, noe burde i hvert fall vært gjort for å få form og innhold til å fungere bedre sammen.

Kate Blanchett er den som best finner balansen mellom en forgangen stil og å gjøre filmen mer realistisk. Hun seiler opp til å bli en stadig klarere favoritt på skuespillersiden. George Clooney virker i utgangspunktet som god rollebesetning, men han klarer ikke å fylle ut karakteren.

Stephen Soderbergh er langt mer interessant når han mislykkes enn de fleste vellykkede filmmakere. Jeg finner det vanskelig å anbefale The good german til noen som bare går på kino av og til. Selv filmentusiaster vil neppe la seg rive med, men de vil sette pris på en regissør som behersker den kommersielle filmen, men ofte velger å utfordre seg selv og publikum med noe helt annet.

Jeg var svært skuffet over Flags of our father, men hadde likevel stor tro Brev fra Iwo Jima. De ble langt på vei innfridd. Historien om den menige japanske soldat som snubler seg gjennom alle høydepunktene i det store slaget med amerikanerne og hans øverstkommanderende, er langt mer interessant og godt fortalt enn førstefilmen i tospannet.

Clint Eastwood forteller en mer rett frem historie her, noe som er forfriskende etter de forvirrede tilbakeblikkene i Flags of our father. Håndverkeren Eastwood behersket rett og slett ikke teknikken for postmodern fortellerteknikk. I Brev fra Iwo Jama er alt behagelig og dyktig fortalt.

Jeg har et klart forbehold på manus-siden. Filmen blir ofte anstrengende didaktisk. Har man vist en dum japansk offiser, må man vise en snill litt senere. Paul Haggis får skylden. Han sto blant annet bak fjorårets Oscar-vinner, Crash, en film jeg synes var latterlig anstrengt i forsøket på å vise alle sider av historien.

I tillegg synes jeg fortsatt at den utvaskede fargebruken er helt forfeilet, med unntak av noen scener hvor rød flammer skaper interessante visuelle effekter. Det virker uansett ikke særlig gjennom tenkt.

En svak femmer blir det likevel på Clintern. Så han får kanskje satse på Mel Gibson-strategien for å lykkes fremover, ja til undertekster.

Brev fra Iwo Jima går på kino nå. The good german har norsk premiere 20.04.

Legg igjen en kommentar

Buffy gjenoppstår og annet fra Joss

Joss Whedon har en spesiell plass i min popkulturelle bevissthet. I disse dager, hvor Buffy på TV feirer 10-år jubileum og oppsummeringer for hva serien har betydd dukker opp på nettet, kan det være morsomt å se hva han driver med for tiden.

Dessverre har spekulasjonene om Wonder Woman-filmen stoppet etter at Whedon fikk fyken. Det ser ikke ut til at Joel Silver og han helt fant tonen på hva manuset skulle handle om. Nå steller han med filmen Goners , men tegneserier er det som har fått mest oppmerksomhet de siste månedene.

Nyheten om en sesong 8 av Buffy i hefter, administrert som en TV-serie med Joss Whedon i rollene som produsent og forfatter, med god hjelp av noen av de beste skribentene i bransjen er høyst uvanlig. Tegneserier bygget på TV er slett ikke uvanlig, men dette er vel første gang det har vært laget en så offisiell utvikling av en karakter på denne måten. Men fyren har jo klart det umulige før: Å gjøre en TV-serie kansellert etter en halv sesong om til full spillefilm.

Jeg har de siste årene sluttet å kjøpe tegneserier i hefteform. Samlinger i bøker fungerer som et filter for at titlene er verdt å lese. Jeg er blitt for gammel til å løpe i butikken hver tirsdag for å være sikker på å få med meg alt det nye og kule. Unntaket blir Buffy sesong 8. Her er jeg for utålmodig til å vente på samlingene.

Joss Whedon har allerede bevist at han kan levere varene. Debuten Fray holdt seg i samme universet som Buffy, men noen hundre år inn i fremtiden. Melaka livnærer seg som tyv og blir svært overrasket når hun blir informert om at hennes oppgave i livet er å beskytte de uskyldige. Ikke så rart, da det ikke akkurat er en bibliotekar som veileder henne.

Historien inneholder all humoren, handlingen og overraskelsene Buffy-fans er kjent med, alt jordet av troverdige karakterer det er lett å investere i. Jeg er imponert over hvordan Whedon gir tegneren plass til å fortelle historien, rutene er ikke overbelastet av tenkebobler eller monologer. Det grafiske blir løst ypperlig, i en naturlig og actionfylt strek som ikke tar for mye oppmerksomhet.

Det eneste stedet jeg synes det svikter litt, er mot slutten av serien, hvor den store konfrontasjonen skjer. Da blir det for mye spektakkel. Men ellers er det en svært imponerende debut det er vel verdt å sjekke ut. Stemningen er gjenkjennbar, men miljøet er så annerledes at Fray føles friskt.

Ganske snart rekrutterte Marvel Joss Whedon til å skrive X-men. En tittel spesielt laget til disse historiene, Astonishing X-men (ikke gitt ut i Norge), tok heltene til toppen av bestselgerlistene. I disse dager kom den tredje boken ut. Jeg har tidligere omtalt de to første samlingene.

Stemningen minner meg fremdeles om heltenes storhetstid på 80-tallet. I denne runden er det Hellfire Club som gjenoppstår. Historien truer med å bryte sammen under vekten av tidligere kontinuitet. Til alt overmål krasjer plot fra de to tidligere bøkene inn i handlingen. Og boken slutter, skuffende nok, med en gedigen cliffhanger som ikke blir løst.

Utforskningen av karakterene gjør likevel samlingen vel verdt å lese. Særlig har Joss Whedons favoritt Kitty Pryde fått mye fortjent oppmerksomhet, både dramatisk og humoristisk. Endelig blir det til noe med henne og Colossus, to helter som har kastet lange blikk etter hverandre i nærmere 30 år. Wolverine og The Beast får også vist seg fra nye sider.

Tegneren John Cassidy er godt likt i fan-kretser. Tegningene hans av karakterer er utrolige og bidrar til en ekstra dimensjon til handlingen. Det har imidlertid begynt å irritere meg at bakgrunnene hans ikke helt står i stil til de hyperrealistiske menneskene. Miljøet består av mange ensfargede vegger, noe som gir et tomt preg.

Den tredje Astonishing X-men samlingen Torn er derfor et hakk ned i forhold til de første bøkene, men vel verdt å lese for de som likte starten på denne fortellingen.

Og ikke nok med det. I løpet av kort tid overtar Joss Whedon en av de bedre Marvel-seriene fra den siste tiden, Runaways. Brian K. Vaughn har fingrene i ganske mange av de mest interessante tegneseriene fra de siste årene, og nå overlater han snart heltene sine til Buffy-sjefen.

De første 12 numrene fortalte historien om 6 tenåringer som oppdager at foreldrene deres er superskurker. Ungdomsopprør har knapt noen gang fått en bedre allegorisk utforming. Alt burde være et perfekt utgangspunkt for Joss Whedon: Tøffe jenter (og noen gutter), sterke følelser og popkulturell humor i episke fortellinger.

Starten virker nesten litt for skjematisk i oppbyggingen av konflikten og hvordan kreftene reflekterer alle super-arketypene, men det gjør det litt tøft også. I de påfølgende 30 numrene klarer Brian K. Vaughn å utvikle historien på logiske og overraskende måter, uten noen gang å hvile i status quo.

Det fungerer absolutt best når ungdommene konfronterer sine egne fiender. Møtene deres med andre helter er morsomme, for eksempel når de helt tydelig oppfatter Spiderman som en skikkelig gæmlis, men jeg liker Runaways best når de ikke støtter seg på andre helter.

Tegnestilen kan jeg styre min begeistring for. Noen ganger nærmer den seg klønete, men hovedsaklig er det bare det at jeg ikke liker den nesten-anime-stilen en del Marvel-serier prøvde seg på en periode for å appellere til ungdom. Der tror jeg imidlertid løpet er kjørt og at vi må leve med disse tegningene.

Om ikke Joss Whedon klarerer å overvinne frustrasjonene med TV og film-bransjen, så har han funnet et utløp for sin kreativitet i tegneserier. En del av fansen hans fra andre medier vil kanskje slite med å finne frem til dette, men det er vel verdt innsatsen for å gjenskape noe av godfølelsen fra Buffy og andre favoritter.

Legg igjen en kommentar

Halve filmen til Norge

Mange kinoentusiaster har lenge sett frem til Grindhouse, en dobbeltfilm laget av Quentin Tarantino og Robert Rodriguez. Den er en hyllest til møkkafilmer med stort trykk som ble vist i USA på 70-tallet.

Skuffelsen er derfor stor når jeg nå ser på Filmweb at vi ikke får se samme utgave i Norge som i USA. Her vises den ene halvparten 1. juni og den andre halvparten 14. september.

Jeg er en talsmann for å se film på kino og kjøpe DVDer originalt. Teorien blir også praktisert. Jeg putter penger bak overbevisningen min. Så når venner som laster ned filmen fra nettet etter premieren i USA spør meg om mitt inntrykk av Grindhouse, må jeg be dem vente 3 og en halv måned.

Fint om filmbransjen viste at kampen mot piratkopiering strakk seg lenger enn til propaganda og rettssaker. Fornuftig distribusjon av produktene hadde nok hjulpet mer.

Jeg er så provosert at jeg vurderer å anstrenge meg for at alle som vurderer å se Death Proof på kino i Norge skal vite før de går inn i salen at de får halve filmen til doble prisen.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: