Journalistikk fra designperspektiv

Redaktør Tyler Brûlé i det nye magasinet Monocle forteller at han i idé-fasen betraktet hva folk tok med seg fra kiosken før de skulle ut å fly. Skal man dømme etter det endelig resultatet så han en strøm av unge forretningsfolk som kjøpte med seg Economist, Vanity Fair og Wallpaper. Sistnevnte magasin var han med på å starte for 10 år siden.

De siste årene har det dukket opp mange blader på Narvesen med mye design og en liten dash kultur. Miksen i Monocle er imidlertid helt annerledes. Her ligger vekten på aktualitet, økonomi og kultur i tillegg til design. Hovedoppslagene i første nummer er Kinas rolle i Afrika, etter min mening en av de viktigste og mest underrapporterte sakene i media.

I motsetning til Economist kliner de seg ikke helt opp til det aktuelle nyhetsbildet. Friskere i formen er de også. Artiklene er heller ikke sensasjonelle historier, som i Vanity Fair. Misforstå ikke, jeg liker begge magasinene, men innfallsvinkelen er en annen.

Jeg tror det som gjør Monocle så interessant er at det beskriver nyheter som et designmagasin. Det vil vise oss en del av verden Dagbladet og de andre dagsmediene ikke har skrevet så mye om enda. Et intervju med direktøren i Lego er det eneste som føles litt gammelt. Stemningen og følelsen er viktigere enn fakta og avsløringer. Dermed spiller det opp til noe av det som etter min mening er magasiners styrke, å få lese noe om et tema jeg ikke visste var interessant før jeg er godt inne i artikkelen.

Med et så bredt spekter av tema, blir det viktig å redigere stramt. Designet bidrar til dette. Magasinet er delt opp i fem hoveddeler. Ingressen innledes med et ‘preface:’, i tilfelle vi ikke skjønner hva avsnittet er. Bildene er nummerert med korte, faktafylte undertekster. Til tross for det strenge preget, er designet en nytelse å bla i gjennom.

Reklamene ødelegger aldri lesbarheten ved å dele opp artikler, og den kommer i moderate mengder. Eneste kritikken er noen sider som gjør grensen mellom kjøpt plass og redaksjonelt innhold litt uklar.

Et innlegg med en manga signaliserer bredden og det internasjonale preget på stofftilfanget. Noe mesterverk er kanskje ikke historien om en dansk-japansk hemmelig agent (og jeg hater mangelen på håndtegnet tekst), men mangaen er en bra bonus.

Så får vi se om flyplass-hordene kjøper Monocle. Jeg føler at det fyller et hull i min allerede rikholdige mediameny, men erfaringen er at de potetgull-variantene jeg liker fort forsvinner fra butikken. Narvesen kjørte en ivrig promotering av bladet på Nationalteateret i forrige uke, så det burde være lett å finne et eksemplar å bla i gjennom for å se om Monocle virker interessant.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: