Andre keisere på nabofest

I sommer diskuterte jeg entusiastisk musikken til Kaiser Chiefs med noen venner. Litt ut i samtalen ble jeg litt forvirret i hvordan de beskrev musikken. Etter noen oppklarende spørsmål forsto jeg at de snakket om Kaizers Orchestra. De er også bra, men misforståelsen bidro til en noe mindre surrealistisk samtale.

Kaiser Chiefs gjorde meg til fan på første album, Employment. Vanligvis tar det to plater for å overbevise meg om at en hypet gruppe er verdt mer enn en piratnedlasting. Det gjaldt for eksempel Franz Ferdinand. Coldplay klarte jeg å sortere ut etter første plate. I teorien er det så bra med gode melodier, engasjerte tekster og sympatiske bandmedlemmer. I praksis er det noe av det kjedeligste jeg har hørt. Jeg var nødt til å slå opp på sangen Clocks for å huske navnet på gjengen.

Med sin andre plate Yours Truly, Angry Mob holder Kaiser Chiefs på oppskriften som engasjerte meg i første runde: Melodiøs gitarrock med ironiske tekster litt på tvers av trykket i det musikalske uttrykket. Live-versjonene på bonuslåtene gjør seg svært godt også hermetisk. De minst vellykkede sangene er de med minst metall i seg, som balladen Try your best.

Singelen Ruby er fengende, men mangler noe av ambivalensen jeg liker i de beste sangene. Angry Mob er favoritten så langt og føles som en oppfølger til I predict a riot på Employment. Mobben er imidlertid de konstant sinte tabloidmediene og deres lesere. Den begynner som en rett frem rockelåt med vers og refreng, men stopper nesten helt opp etter to runder og går over i et nytt refreng som synges som et anthem:

We are the angry mob
We read the papers every day
We like who likeWe hate who we hate
But we’re also easily swayed

På første gjennomlytt virker Kaiser Chiefs veldig enkelt, men sangene holder seg godt ved flere gjennomlyttinger. Andre platen holder tempoet oppe. De minner meg litt om 10cc med iørefallende melodier og ironiske tekster som beveger seg i andre områder enn hjerte og smerte.

Bloc Party er for meg en mer tradisjonell historie, ved at første albumet langt fra overbeviste. En remix av Banquet har riktignok gått på Ipoden konstant i to år, men ellers følte jeg at de var grovt overvurdert. Med andre-albumet A weekend in the city er jeg overbevist.

Mange har klaget over at Bloc Party har blåst seg litt opp og blitt for gigantomaniske, men for meg fungerer det veldig bra. De er fremdeles melodiske, men langt mer ambisiøse i arrangementene.

Favoritten min på platen er Uniform, en sang som bygger seg sakte opp. Det begynner med et melankolsk vers og refreng om livstrett ungdom. Etter to runder legges det på mer gitarer og mer rock. Helt frem til låten runder av etter fem og et halvt minutt skjer det noe interessant i utviklingen av sangen.

‘Cause we’re so handsome and we’re so bored
So entertain us, tell me a joke
Make it long, make it last
Make it cruel, just make me laugh

Bloc party har utviklet seg og blitt mer avanserte siden den siste platen. Jeg regner med at disse to platene vil gå en stund på Ipoden. Merkelig forøvrig at jeg for første gang på mange år begynner å se frem til nye plater fra band jeg liker. Arcade Fire er neste nye utgivelse jeg ser frem til.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: