Archive for mars 17, 2007

‘Blodsbånd’ på 25 ord

For første gang: Mer søtsuppe og mindre action hadde gitt bedre fokus på det viktige i historien. Gjerne mer fra solid filmmaker med gode samarbeidspartnere.

Legg igjen en kommentar

Utvasket verdenskrig på kino

Andre verdenskrig er fremdeles interessant, men jeg håper trenden med å vaske ut fargene gir seg. Brev fra Iwo Jima, Flags of our fathers og The good german manipulerer alle bildene i en grad som har gjort meg oppmerksom på hvor trendy dette er.

På 70-mm festival i januar på Cinemateket så jeg South Pacific. Musikken og historien var fantastisk, men overforbruk av fargefilter (noe som sikkert ble sett på som dristig og moderne når den ble laget) fikk en ellers frisk film til å virke gammeldags. Jeg frykter at samme skjebne vil ramme en del av dagens kinoproduksjoner som bruker vettløs digital fargemanipulering.

The good german er på tryggest grunn i så måte. Den er en sort/hvitt-film basert på en bok i talløse gråsjatteringer. Det er som om regissør Stephen Soderbergh bestandig har hatt lyst til å lage en ny-innspilling av Den tredje mann. Teknikken, musikken, fotografering og klipping er laget i klassisk Hollywood-stil. Kjenner av film noir og klassikerne vet at det kunne bli svært ambivalent.

Innholdet er imidlertid oppdatert. Dokumentariske opptak fra et Berlin i ruiner og en rett fram holdning til sex og vold river publikum ut av de nostalgiske følelsene. Ofte føler jeg at kontrasten mellom hyllesten til en forgangen stil og fortellingen blir for sterk til at filmen blir effektiv. Både et mer moderne thriller-uttrykk eller en klarere klassikerstil hadde nok vært bedre, noe burde i hvert fall vært gjort for å få form og innhold til å fungere bedre sammen.

Kate Blanchett er den som best finner balansen mellom en forgangen stil og å gjøre filmen mer realistisk. Hun seiler opp til å bli en stadig klarere favoritt på skuespillersiden. George Clooney virker i utgangspunktet som god rollebesetning, men han klarer ikke å fylle ut karakteren.

Stephen Soderbergh er langt mer interessant når han mislykkes enn de fleste vellykkede filmmakere. Jeg finner det vanskelig å anbefale The good german til noen som bare går på kino av og til. Selv filmentusiaster vil neppe la seg rive med, men de vil sette pris på en regissør som behersker den kommersielle filmen, men ofte velger å utfordre seg selv og publikum med noe helt annet.

Jeg var svært skuffet over Flags of our father, men hadde likevel stor tro Brev fra Iwo Jima. De ble langt på vei innfridd. Historien om den menige japanske soldat som snubler seg gjennom alle høydepunktene i det store slaget med amerikanerne og hans øverstkommanderende, er langt mer interessant og godt fortalt enn førstefilmen i tospannet.

Clint Eastwood forteller en mer rett frem historie her, noe som er forfriskende etter de forvirrede tilbakeblikkene i Flags of our father. Håndverkeren Eastwood behersket rett og slett ikke teknikken for postmodern fortellerteknikk. I Brev fra Iwo Jama er alt behagelig og dyktig fortalt.

Jeg har et klart forbehold på manus-siden. Filmen blir ofte anstrengende didaktisk. Har man vist en dum japansk offiser, må man vise en snill litt senere. Paul Haggis får skylden. Han sto blant annet bak fjorårets Oscar-vinner, Crash, en film jeg synes var latterlig anstrengt i forsøket på å vise alle sider av historien.

I tillegg synes jeg fortsatt at den utvaskede fargebruken er helt forfeilet, med unntak av noen scener hvor rød flammer skaper interessante visuelle effekter. Det virker uansett ikke særlig gjennom tenkt.

En svak femmer blir det likevel på Clintern. Så han får kanskje satse på Mel Gibson-strategien for å lykkes fremover, ja til undertekster.

Brev fra Iwo Jima går på kino nå. The good german har norsk premiere 20.04.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: