Archive for mars 19, 2007

Drøye filmer

Nå som exploitation ikke bare kommer tilbake, men gjør sitt inntog på respektable kinoer, er det på tide å finne et norsk ord for det. Tradisjonelt defineres det som filmer med en i overkant stor mengde vold og sex. Noen vil si at de appellerer til menneskenes laveste instinkter. Etter å ha sett Crank i helgen, vil jeg si at de er temmelig drøye.

Det elementet er imidlertid bare overflaten. Jeg lar stadig vekk være å se filmer fordi de høres for voldsomme ut. Apacalypto synes jeg var i overkant, for eksempel. Det interessante ligger i at de i tillegg til voldsomhetene må lene seg på et par store idéer og energi for kompensere for lave budsjetter. Drøye filmer blir en slags populærkulturens dogmefilm.

Nå er vel ikke Crank en direkte exploitation film, men den har noen av kjennetegnene. Den enkle idéen er en leiemorder med en gift innabords som gjør at han kun holder seg i live hvis adrenalinet konstant pumper. Han må slåss, ta ville sjanser og pule, hvis ikke eksploderer hjertet. Og han må jo få tatt voldsom hevn før han dør.

Resultatet er 85 minutter med hektisk action. Noen spektakulære krasjscener i et kjøpesenter klarere ikke å skjule at pengemengden var begrenset. Så lenge dataanimasjon erstattes med oppfinnsomhet er jeg glad til. Subtilt er neppe rette adjektivet, men det fører til drøye scener du neppe har sett på film før.

En solid anti-helt er en forutsetning for å lykkes under slike omstendigheter og Jason Statham leverer varene. Jeg har tidligere likt han svært godt i første Transporter film, og han gjør sjelden en dårlig jobb. Hadde vi levd på 80-tallet, hadde Statham vært større enn han er.

Med få unntak betyr oppjaget klipping en regissør som ikke vet hvor kameraet skal plasseres. I Crank virker MTV-stilen naturlig på grunn av sinnstilstanden til hovedpersonen. Tospannet bak kameraet vet hva de gjør.

Noe mesterverk er Crank ikke, men vel verdt å leie på en kveld for gutta (eller sammen med action-entusiaster). Til å være en film uten kinodistribusjon får den usedvanlig mye reklame på TV om dagen. En drøy firer på terningen.

Japan er i en egen kategori, litt bortenfor exploitation. Det drøye, mer voksne elementet, er nok noe av det som tiltrakk de vestlige pioner-fansen: «Dette er i hvert fall ikke Disney eller den lille muldvarpen.»

I England kom det nettopp ut en boks med det distributøren påsto var de viktigste animene. I tillegg til Akira og Ghost in the shell, var Ninja Scroll en del av pakken. Jeg har hørt mye om denne historiske action-filmen og var svært spent når DVDen ble sprettet forrige helg.

Den vandrende krigeren Jubei snubler over en konfrontasjon mellom en ninja-klan og en gjeng med 8 svært bisarre demoner. Eneste overlevende på menneskesiden er kvinnen Kagero. En utsending fra keiseren presser Jubei til å hjelpe til i konflikten.

Filmen utvikler seg snart til en serie dueller, det tar ikke mange minuttene mellom hver kamp. Forholdet mellom de tre anti-heltene skisseres nok til å holde på interessen til seerne, men uten at jeg rekker å savne slåssingen. Hver kamp er nøye gjennomtenkt, jeg føler at seeren blir forklart de strategiske utfordringene og løsningene.

Tegnefilm gjør at alt kan gjøres ekstremt drøyt. I starten ble det nesten for mye av det gode for meg. Tidspunktet da jeg besluttet meg for å følge med på ferden var når en demon-sexscene i ettertid viste seg å være nødvendig for plottet. Direkte smakfullt kan det imidlertid ikke sies å være.

For ti år siden var nok det faktum at filmen var å få tak i vel så viktig som kvaliteten for suksess i vesten. Jeg klarer ikke helt å se at Ninja Scroll fortjener klassikerstempelet, så den får en livlig treer på terningen. Men den måtte jo sees siden den omtales så ofte.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: