Archive for april, 2007

Sol ute, sol inne

Hver gang jeg ser Metropolis fra 1927, den eneste stumfilmen så langt jeg virkelig liker og har i mitt DVD-bibliotek, spør jeg meg selv i hvilken grad verden går fremover. For 80 år siden laget Fritz Lang en film breddfull med idéer og visuelle landskap som har brent seg fast i den kulturelle bevisstheten.

Nå misliker jeg undergangprofetier om at alt var så mye bedre før. Overfladisk kan også være var gøy. Og hvert år kommer det masse interessante filmer. Når det gjelder det visuelle er både Matrix, Blade Runner og Brazil mesterverker. Så sent som for et par måneder siden gikk Children of men, en science fiction med mye å tygge på i norske kinosaler.

Likevel, burde ikke langt flere filmer blåst en svart/hvitt stumfilm av banen?

Kanskje er det derfor jeg koste meg sånn på Sunshine, en ambisiøs film om en romferd mot solen 50 år inn i fremtiden. Assosiasjonene går til klassikere fra 60- og 70-tallet, da stemning og visuell storhet var vel så viktig som popcorn-underholdning. Jeg var hele veien engasjert i historien og menneskene isolert i verdensrommet, på oppdrag for å redde menneskeheten fra undergangen.

Realismen var det eneste lille elementet som murret langt bak i hodet mitt. Både konseptet med en sol som kjølner, bruke en atombombe som startkabel og en del om hva menneskekroppen tålte i vakum virker litt i overkant. Naturlovene strekkes en god del for metaforene. Men skitt au. Hva folk synes er realistisk på film dreier seg vel så mye om konvensjoner som virkelighetens verden.

Jeg godtok dette, men jeg er altså svak for poetiske romfilmer. Til og med Stephen Soderberghs nyinnspilling av Solaris likte jeg godt.

Samtidig ser jeg at Sunshine står med et ben i underholdningen og en annen i pastisjen. På mange måter er det forståelig at filmen kan oppfattes som klisjeer i elegant og pretensiøs innpakning. Manusforfatter Alex Garland og regissør Danny Boyle var flinkere til å få med seg alle zombie-filmen 28 days later.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Å sette kulturen på spill

I forrige valgkamp ble begrepene ‘å sette bestemor (ikke bestefar) på anbud’ og ‘stoppeklokkeomsorg’ innført. Fargen på ord er ofte mer effektiv retorikk enn argumentasjon.

Etter at kulturminister Giske ønsker å koble kulturmidler til fri flyt av pengespill, , er det all mulig grunn til å sett i gang et lite metafor-kappløp.

Her er mitt lille forslag: Den rødgrønne regjeringen setter kulturen på spill.

Jeg ønsker meg en plakett eller logo på alle hus og arrangementer som er avhengig av denne typen sponsormidler: «Tiltaket er støttet av gambling levert av Norsk Tipping og den norske stat.»

Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med dette, men publikum bør kunne kreve å vite hva slags kjemikalier og tilsetningsstoffer som ble brukt for å stappe pølsen.

Legg igjen en kommentar

Tegneserienes gale magiker

«Hva om alt sammen er sant»? står det midt på hjemmesiden til tegneserieforfatter Grant Morrison. Tatt i betraktning at han skriver om superhelter og science fiction, signaliserer spørsmålet at vi har med original å gjøre.

grantmorrison

Jeg har fulgt karrieren hans fra 80-tallet, parallelt med mer kjente folk som Neil Gaiman (Sandman), Frank Miller (Sin City, Daredevil, 300) og Alan Moore (Swamp Thing, Watchmen, League of extraordinary gentelmen). Grant Morrison er muligens minst kjent i dette selskapet, men jeg tror han er min favoritt. Over påsken leste jeg noe av det siste som har kommet fra hans hånd.

animalman

Første gang jeg ble oppmerksom på han var i serien Animal Man. Morrison tok en tredjeklasses superhelt. Gjennom realisme og engasjement for dyrs rettigheter, samtidig som genren ble tatt på alvor, laget han en fascinerende serie.

Nummer 5 er min favoritthistorie i en tegnerserie noen gang. I «The Coyote gospel» blir en karakter som ligner mistenkelig på Per Ulv fra Warner Brothers-tegnefilmene en frelser for karakterer utsatt for vold av sine skapere. Coyote vandrer ut fra sin verden til vår for å tale saken til alle som blir sprengt i luften eller banket opp for vår underholdning.

Dermed er et par linjer i karrieren definert: En kjærlighet for glemte helter. Selv når Morrison skriver kjente karakterer, gir han dem problemer å hanskes med som gjør dem mer relevant. I tillegg liker han å ta en meta. Animal Man ender opp med å refse forfatteren sin kraftig for det han blir utsatt for.

doompatrol

Neste store prosjekt var Doom Patrol, en ny versjon av en superheltgruppe fra 1963 med svært entusiastiske fans. Akkurat som X-men er de sett ned på av menneskene de prøver å redde fra utspekulerte skurker. Faktisk var Doom Patrol først med dette konseptet. Historiene ble tatt så langt ut at de grenset til det absurde.

En relansering på slutten av 80-tallet dro superheltgruppen over i mer kjent og kjedelig terreng. Stol på Grant Morrison til rare opp en serie. Etter halvannet år tok han over og introduserte karakterer som Crazy Jane, en dame med splittet personlighet og en superkraft for hver. En bi-karakter var Danny the Street, en gate med homsete tilbøyeligheter.

Inspirasjonskildene til historiene var Jorge Luis Borges og dadaisme. Det hele hadde en litt skummel surrealistiske stemning, med innfall av hysterisk humor. Min favoritt er når en skurk (med utseende som et kubistisk maleri) presses opp i et hjørne, trekker frem et egg og proklamerer truende «Jeg vil ikke nøle med å bruke det.»

Faren med denne typen galskap er at alt blir litt tiltvunget rart, men i Doom Patrol fra denne perioden fungerte alt som en del av en helhet.

invisibles

Høydepunktet så langt i karrieren er The Invisibles, en serie om en celle anarkistiske terrorister som tar i bruk magi og liberale mengder rusmidler for å knekke den store, undertrykkende verdenskonspirasjonen.

Jeg lånte disse ut til en venn av meg. Ved tilbakelevering spurte jeg hva han syntes. Litt nølende sa han: «Jo, det var jo bra, men tror han at historiene han forteller er virkelige?» Sitatet fra websiden kan tyde på dette. På konvensjon har han visstnok sagt at deler av The Invisibles ble fortalt av en alien som kidnappet han.

Et stykke ut i serien kom min favoritt brevspalte i en tegneserie noen gang. Salget var på vei nedover og tittelen sto i fare for å bli lagt ned. Grant Morrison laget da et magisk tegn som han ba alle meditere til mens de hadde sex på et gitt tidspunkt. Ikke vet jeg om det var grunnen til at The Invisibles fortsatte til forfatteren hadde fortalt det han hadde på hjertet. Jeg bidro i så fall ikke til annet enn at jeg fortsatte å kjøpe tegneserien.

Alt dette får Grant Morrison-tegneserier til å høres rarere ut enn de er. Med unntak av Seaguy synes jeg alt han skriver tar hensyn til at de fleste leser tegneserier for å bli underholdt. Grant Morrison har med stort hell og over lang tid skapt salgsuksesser av helter som X-men, Justice League og, i disse dager, Supermann. Galskapen lurer likevel alltid like rundt hjørnet.

Av de nyere seriene er jeg mest imponert over We3. Her er sirkelen sluttet for min del. Igjen er det dyrs rettigheter som står i sentrum, men uten kjedelig pekefinger. Det militære eksperimenterer med å bruke teknologi for å gjøre søte kjæledyr til drapsroboter.

Hovedpersonene er en hund, katt og kanin brukt i diverse attentater. Problemet oppstår når prosjektet legges ned, noe ikke alle er villig til å godta. Dyrene raser ut i verden i et anfall av hypervold.

Ekstrem nedslaktning utført av de amoralske ‘heltene’ balanseres mot at dyrene får personlighet. Etter et vellykket oppdrag ser hunden opp på treneren sin med store bedende øyne og tungen halveis ut av munnen og sier: «R GUD DOG?» Katten har derimot en annen innstilling. Med smale øyne hveser den frem: «BOSSSSSS! ST!NK! HUNGRY.»

Tegningene bidrar til å gi dyrene personlighet. Frank Quitely sørger for stor detaljrikdom i både karakterer og bakgrunner. Svakheten er at bildene kan bli for mye av statiske illustrasjoner, men tegneren kompenserer for dette med svært oppfinnsom oppdeling av sidene og tegneserierutene.

Et Grant Morrison-prosjekt fra de siste årene jeg bare er sånn passe fornøyd med er Seven Soldiers of Victory. Opplegget er svært ambisiøst med 7 miniserier på 4 numre hver, og enkle hefter for å sparke i gang og avslutte historien. Syv helter er nødvendig for å stoppe trusselen fra de mektige Sheeda som med jevne mellomrom opp gjennom historien angriper jorden.

I løpet av de 30 heftene sneier vi innom de fleste temaene beskrevet i seriene over. Mye er spennende og godt gjort, men jeg hadde følelsen at Grant Morrison hadde gjort det meste bedre før.

Jeg gleder meg til å se hva slags annen galskap fyren kommer opp med fremover. Et par serier må jeg lese meg opp på, for eksempel New X-men og 52.

Legg igjen en kommentar

‘The host’ på 25 ord

Fantastisk blanding av horror, humor, drama og satire. Balansen forrykkes i andre halvdel (medisinsk eksperimentering), men femmeren dras i land av ambisiøs fingerspissfølelse for monstergenren.

En gledelig overraskelse er det at The host får kinovisning i juli. En honnør til distributøren Arthaus som har en tendens til å finne frem til mye nytt og spennende ved å basere filmutvalget på å følge med på hva som skjer på internasjonale filmfestivaler.

Legg igjen en kommentar

Bra dårlig action

Med fare for å spenne forventningene for høyt der ute, filmkomedie i 2007 blir neppe bedre enn Hot Fuzz.

De siste årene har vi vært gjensøkt av parodier som tror det er morsomt med dårlig kopier av minneverdige scener forsøksvis hektet sammen med plumpe vitser og forglemmelig karakterer. Jeg som likte denne typen filmer så godt tidligere!

Gjengen fra Shaun of the dead starter i en annen ende. De lager et manus som nesten kunne vært en middels film i genren. Deretter sper de på med humor over en lav sko: verbalt, slapstick og drøy voldsballett.

Den uortodokse purken Nicholas Angel fyller Londons fengsler. Kollegaene er ikke helt fornøyd med at han bryter tariffen. Derfor havner vår helt i en søvnig landsby. Angel har problemer med å tilpasse seg sitt nye liv, og særlig sin partner. Det er ikke helt lett å overbevise de nye kollegaene om at en rekke ulykker skyldes en morder. Dermed er det duket for klassisk buddy-action.

Alt er regissert med stor kjærlighet og forståelse for action-filmene de parodierer. De kan alle de billige og dårlige triksene fuskerne i faget bruker. Eneste skuffelsen for meg var at de ikke beviste at de kunne trykke ut en vellaget biljakt eller slåsskamp, men det hører kanskje ikke hjemme i en parodi.

Hot Fuzz bruker hvert minutt godt. Historien er selv i oppbyggingen morsom hele veien. Slutten tar helt av, uten å bryte logikken i genren. Noen vil kanskje mene det blir litt mye av det gode i finalen, men jeg synes filmen gjør seg fortjent til hver bloddråpe og hvert bisarre endelikt for skurkene.

Jeg har plassert Hot Fuzz høyt opp på min foreløpige topp-liste for 2007.Den består lattertesten med glans. Jeg lo mye, lenge og godt under hele filmen. For å ta åpningen om at komedie knapt blir bedre i 2007 seriøst, gir jeg filmen en sekser.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: