Archive for mai, 2007

Etterforskning

TV-serier som fokuserer på etterforskning, helst en sak i løpet av en episode, blir gjerne kalt procedurals i USA. Det eneste i genren som har klart å fange interessen min for mer enn et par episoder er CSI. Komprimert historiefortelling av denne typen er underholdende og falsk, men filmen Zodiac og HBO-serien The Wire viser oss litt mer av virkeligheten bak fiksjonen.

Verden oversvømmes snart av detektiv-show i CSI-formatet. Utviklingen tok et steg i retning av parodien med en gruppe som fokuserer på den matematiske siden av kriminalitet. Våre venner i Las Vegas var heller ikke de første. De trakk bare inn et element av teknologi og vitenskap i konseptet til Law & Order.

Utfordringen for CSI er å fortelle en, ofte et par, engasjerende historier uten å kjede seeren. For å bli god på dette må manusforfattere og regissør beherske en komprimert fortellerstil. De må vite akkurat hvilke deler som må med og hva som kan kuttes.

Skaperne må forholde seg til et sett med konvensjoner. Det betyr ikke nødvendigvis å følge dem, men å være klar over publikums forventninger. Her er CSI beste eleven i klassen. Med jevne mellomrom leverer de episoder som forsiktig utfordrer et temmelig mainstream publikum. Siste sesongs episode hvor forbrytelsen ble sett fra synspunktet til tre avdøde på likhuset er et eksempel.

CSI i Las Vegas har også en svært gjennomført og lekker visuell stil, enten det er neon-opplyste bakgater, forsteder på kanten av ørkenen i gjennomtrengende sollys eller fetisjering av vitenskap.

Til slutt mestrer også skuespillerne telegramstilen i manuset. De formidler akkurat nok personlighet til at vi bryr oss når de settes i et moralsk dilemma eller konfronteres med seg selv.

En episode i CSI er som å ta en vårrull på Deli de Luca: Fingermat i et par jafs som i det minste føles litt sunnere og verdig enn annen gatekjøkkenmat.

På 40 minutter er det begrenset hvor mye forvirring og ambivalens det er mulig å introdusere. Joda, etterforskningen kan gå i gal retning, men den er kun en rett linje som skifter retning når en ny puslespillbit dukker frem.

I Zodiac, filmen om en seriemorder i San Fransisco for 40 år siden, blir den mer realistiske forvirringen i en kriminalsak fremstilt. Alt er usikkert og flyter. Ofte står man helt uten mistenkte, senere alt for mange. Motivene til morderen blir aldri forklart. Her kan man snakke om en vev med mange løse tråder. Grunnen er at sannsynligvis er ikke saken oppklart, til tross for at filmen kommer frem til en hovedmistenkt.

Fokuset blir i stor grad på etterforskningen, 70-tallet i USA og hvordan saken påvirker etterforskerne. Saken er nok viktig for David Fincher, men mer fordi det er en del av hans historie enn fordi saken er interessant. På mange måter er Zodiac en anti-procedural.

Regissøren bygde sitt ry opp på dristige visuelle triks i blant annet Fight Club og Seven. Sistnevnte formet vår oppfatning om hvordan en film om seriemordere skulle se ut. Han kan sine gamle kunstner, men behøver ikke lenger å sparke publikum på leggen og peke på lerretet for å lage en interessant scene. All datagrafikk og teknikk er underordnet historien.

Jeg satt trollbundet under hele filmen, men føler at Zodiac er mer en film jeg beundrer enn liker. Anbefales, men jeg gidder ikke kjøpe den på DVD, i motsetning til Fight Club og Seven.

Kanskje har vi en perfekt balanse mellom underholding og realisme i The Wire. Historien min med denne TV-serien er litt rar. Jeg så premieren i 2002 og syntes den var bra, men gadd ikke se resten. Nå har jeg brukt flere måneder på å komme gjennom første sesong. Ingen tvil om at den er bra, jeg har lest de som har påstått at den er verdens beste TV-serie, men det krevde litt jobb for meg å komme gjennom den.

The Wire gir et tverrsnitt av innbyggerne i Baltimore som påvirkes av narkotikahandel, fra toppen til bunnen. Alle får sin del av oppmerksomheten. Alt blir derfor veldig ambivalent, ingen er bare helter eller skurker.

En sesong er en fortelling. Stilen minner meg om det beste av amerikansk magasinjournalistikk: Viljen til å fortelle en komplisert historie gjennom mange menneskers perspektiv. Så er det vel-rennomerte journalister, krimforfattere og TV-produsenter som står bak. I tillegg til en oppklaringen av en rekke forbrytelser, føler jeg meg klokere etter sesongen, både om hvordan narkotikahandelen fungerer i en moderne storby og de menneskelige mekanismene bak.

Og det er underholdende, la det være ingen tvil om det. Regien bruker all oppmerksomhet om å få mest mulig ut av et sterkt lag skuespillere. Her er det lagt liten vekt på stemningsskapende bilder. Hvor mye kan du få ut av slummen og innstengte kontorer uten å bli spekulativ?

The Wire får, til tross for en sendrektighet i å komme meg i gjennom den som kan konkurrere med lesingen av På sporet av den tapte tid, min varmeste anbefaling. Det er merkelig at ikke noen norsk kanal har kastet seg over dette mesterverket enda.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Rasisme eller ambivalens

Uansett hvor mye jeg leser og hører om klassikere, bøker eller filmer, ender de ofte opp med å overraske. The Searcher er en western-klassiker med John Wayne. Både de ytre og indre landskapene har brent seg fast på genren i en slik grad at de kjennes igjen i mange nyere filmer.

Det samme kan ikke sies om musikalen Flower drum song fra samme team som Sound of Music, men en Hollywood-produksjon med asiater i alle hovedrollene fra begynnelsen av 60-tallet gjør det vanskelig å si ‘typisk’. Likevel har den et sus av klassisk musikal over seg.

Ved lansering i 1956 ble The Searcher ansett for å være en solid western-film med suksess. Jakten på en niese kidnappet av indianere representerte en heltemodig periode i amerikansk historie. John Wayne var en stjerne, John Ford en av regissørene mange kunne navnet til og western en trygg genre å satse på.

På 70-tallet begynte imidlertid mange å stille spørsmål om hovedpersonens forhold til indianere. Flere av kommentarene og handlingene er tydelig rasistisk motivert. Hevntørsten kan sies å være dypere motivert av hatet til indianerne enn lysten til å redde en uskyldig jente. I en scene er John Wayne bare millimeter unna å skyte henne, fordi hun er uhelbredelig besmittet av å ha levd utenfor sivilisasjonen i flere år.

De siste årene oppfattes rasismen som en kritikk av enkle 50-tallsverdier. Det skjer tross alt en utvikling i hovedpersonens holdning og han jobber hele tiden med en 1/8-dels indianer.

Så hvilket perspektiv er rett? Sannheten er at filmen er temmelig ambivalent. Perspektivet på amerikansk historie er, som i 50-talls perspektivet, romantisk. Noe av humoren og holdningen er i beste fall nedlatende mot indianerne. Men det er heller ikke tvil om at regissøren har stor sympati med motstanderen og ikke støtter seg til hovedpersonens rasisme.

The Searcher er ganske enkelt ambivalent, den lar seg ikke lett oppsummere av ideologi. Desto bedre, sier nå jeg.

Underveis i filmen kom det noen inn i stuen og lo godt over at jeg så på en John Wayne-film. Mange har nok først og fremst dannet seg et bilde av skuespilleren gjennom parodier. Noen mester-skuespiller er han ikke, men The Duke har nok utstråling og teknikk til å lage en interessant karakter under de rette forutsetninger, som han gjør her.

Mest imponerende er følelsen av tid filmen gir. Letingen foregår over 10 år og det er sjelden jeg får en slik følelse av tid som går i løpet av to timer. Alt for ofte synes jeg det virker som om man har vanskelig å skape en episk følelse på lerretet. Effektiv bruk av hva som ikke vises og smart bruk av et brev gir klar følelse av at tiden går.

Dobbeltdisk-utgaven jeg kjøpte for hundrelappen for noen måneder siden var god valuta for pengene. Dokumentarene hyper kanskje filmen mer enn den fortjener, men den inneholdt også mye interessant informasjon. Bakomfilmen fra 50-tallet var litt kjedelig, men hysteriske tobakksreklamer gjorde den vel verdt å se.

Flower drum song var dyrere enn alle de andre filmene jeg kjøpte i Thailand til sammen. Amerikansk import koster nok mer enn lokalt produserte DVDer (og jeg snakker ikke bare om kopier). En musikal av Rodgers & Hammerstein jeg knapt hadde hørt om og ikke visste fantes på film fristet overmåte.

Handlingen foregår i det kinesisk innvandrermiljøet i San Fransisco på 50-tallet. Vi har en postordrebrud, tradisjonelle gamle menn og den oppvoksende generasjon som har en annen holdning til verdiene fra hjemlandet. Dette gir ypperlig grunnlag for hjerte og smerte. Før jeg lot meg rive helt med slo det meg at mye av handlingen føles relevant til norsk innvandrerdebatt.

Temaet om kulturkollisjon går gjennom flere av duoens beste musikaler, særlig South Pacific, den musikalen fra dem jeg liker best, til tross for en svak filmversjon. Hammerstein hadde også tatt opp temaet rasisme i Show Boat, musikalen mange sier definerte det vi i dag forbinder med ordet.

Rasistisk kan aldri Flower drum song sies å være, men den er kanskje litt enkel og sterotyp. Postordrebruden er veldig naiv og gamlefar svært streng. I sum viser imidlertid filmen et bredt rollegalleri med forskjellige holdninger til tradisjoner. Til syvende sist viser bondepiken fra Kina seg å være både bestemt og smart, så klaging på karakterene virker smålig.

I hovedsak synes jeg musikken er ganske forglemmelig. Et unntak er en liten sang på et par minutter om postordrebrudens holdning til USA og sin tilkommende. Den er svært enkel og teksten snirkler seg inn til poenget på en elegant måte gjennom gjentakelser. Nå skal det sies at jeg kjenner denne sangen fra tidligere på en plate med Sarah Brightman, så det er mulig at ‘hørt den før’-syndromet gjorde meg mer positiv.

Produksjonen er imidlertid Hollywood med full steam forover. Dansenummer, scenografi og spilleglede gjør at jeg lar meg rive med. Selv om musikken ikke står på egne ben, fungere den godt som en del av et show.

Drum Flower Song er nok under middels Rodgers & Hammerstein, men de er bedre når de er dårlig enn de fleste andre når de er bra. DVDen klarer å få akkurat nok tilleggsmateriale inn på en disk til å sette filmen inn i en kontekst og uten å slenge på masse fyllstoff. Mest for musikal-entusiaster og de som liker de mer kuriøse hjørnene av filmhistorien.

Legg igjen en kommentar

Nostalgi med Spiderman og Supermann

Hjemme i gata på 70-tallet var bytting av tegneserier nesten like stort som fotballkort… i hvert fall blant de jeg hang med. Donald og Fantomet var sikre vinnere hos de fleste. Jeg lette derimot etter superhelter, noe de færreste andre var interesserte. For et Sølvpilen var det mulig å få to sort/hvitt utgaver av Marvel-helter fra 60-tallet, karakterer ingen hadde hørt om. Oh lykke.

Disse seriene dukket noen år senere opp i nye fargelagte utgaver. Første nummeret av Edderkoppen leste jeg formelig i stykker. Det var en sterkt medvirkende årsak til at jeg ble helt slått ut av den første Spiderman-filmen. Nummer to var kanskje vel så bra, men den festet seg ikke så godt.

Årets premiere klarer langt bedre å gjenskape følelsen av å lese tegneserien enn toern. Jeg har alltid foretrukket heltene som har overrasket meg med merkelige plottvist, overbefolkete kamper, merkelige allianser og nye skurker med overraskende krefter. Styrken til Spiderman 3 er at den klarer å gjenskape følelsen av å lese et år med slike hefter.

Merkelig nok blir det jeg trodde skulle bli svakheten, antallet skurker, styrken til filmen. Alt er gjort med stor innlevelse av regissør Raimi. Noen hendelser gjør at tilfeldighetene trekkes litt langt, men alt henger følelsemessig og visuelt i sammen. Det er viktigst i en tegneseriefilm. (Eneste unntaket er det nye Grønne Trollets manipulasjon av Mary Jane. Den skjønte jeg ikke i det hele tatt).

Kampen mellom Grønne Trollet og Spiderman som nærmest åpner filmen er fantasisk, langt bedre enn noe i første film. Det hjelper at skurken ikke er hemmet av en heldekkende maske over ansiktet. Nå synes jeg riktignok at action-scenene mister energi etter hvert som filmen skrider frem. Finalen reddes heller av mengden galskap enn god planlegging og utførsel.

Men hvem pokker er Venom? Jeg hørte spørsmålet fra gamle fans og jeg er slett ikke sikker på at skurken hadde kunnet bære en film alene. Heldigvis var vesenet en av flere motstandere. Da blir det som når en helt fra et blad som aldri ble gitt ut i Norge hadde en gjesteopptreden. Det bare illustrer at det finnes en stor og ukjent verden av supre karakterer der ute.

Tommelen opp fra meg for Spiderman, men det er neppe nok til å komme inn på årets topp-liste. Mengden plottråder kan forvirre, men de som henger med i de følelsemessige svingene har et par timer med underholdning foran seg vel verdt tiden. Særlig hvis man har en svakhet for tegneserier.

superman

Er det egentlig så ille å lage noe komplisert og sammensatt? På 80-tallet bestemte utgiverne av Supermann seg for å strigle hele sitt univers av helter. Hele planeter med parallelle supherhelter ble utslettet over et år. Supermann selv ble startet fra bunn med ny bakgrunnshistorie. På veien ble blant annet en superhund, ensomhetsborgen, en by på en flaske og kryptonitt i alle regnbuens farger borte.

Mange av disse elementene har sivet inn her og der i årenes løp, hvilket viser at dagens tegneserieskapere har mange av de samme nostalgiske følelsene som meg rundt det vi vokste opp med. Det er ikke tvil om at vi i dag sitter igjen med noe som kan sies å være mer realistisk, gjennom oppdateringene for 25 år siden. Marvel har gjort noe av det samme de siste årene med Ultimate-seriene.

På veien forsvant noe av det fantastiske. Nå har min helt Grant Morrison tatt tak i den gamle Supermann. Forfatteren finner ingen grunn til å gjøre helten realistisk, han opphøyes heller til noe i nærheten av en halvgud som omgås Samson fra Bibelen og den greske kjempen Atlas med største selvfølgelighet. Alle fan-favorittene jeg listet opp over tyter også ut på hver side.

Oppfinnsomheten til Grant Morrison stopper ikke ved nostalgi heller. Hver side har små setninger med så bra idéer at de kunne ha bært en mini-serie alene: Mennesker genetisk manipulert til å bli levende selvmordbomber, tidsspisende monstre og underjordiske intelligente dinosaurer.

Den gjennomgående historien er at Lex Luthor manipulerer Supermann til å fly inn i solen. Siden kreftene hans kommer fra gult lys får helten en overdose. Han er i ferd med å dø av stadig økende krefter. Etterkommere fra fremtiden antyder at Supermann før han dør skal utføre 12 umulig mirakler.

Alt er stort, fantastisk og mytologisk, men samtidig har det noe uskyldig over seg. Noe av feilen forlaget kanskje gjorde under striglingen var å tro at det gjorde at det var vanskelig å identifisere seg med den gamle Supermann. De store fortellingene engasjerer da fremdeles, selv om heltene har all verdens krefter.

Tegningene til Frank Quitely er en fryd i sin detaljrikdom. I tillegg til tekst og dialog, gjør den det lett å fantasere videre over hva tegneserieuniverset kan inneholde.

All-star Superman er en bok jeg fremdeles, flere dager etter at den var ferdiglest, tar opp og titter i. Det skjer ikke så ofte med tegneserier lenger. Faktisk er det nesten som det første nummeret av Edderkoppen. Noen ekstra år på baken har gjort meg så blasert at jeg ikke leser boken helt i filler, til tross for at den kiler borti fantasimusklene mine.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: