Nostalgi med Spiderman og Supermann

Hjemme i gata på 70-tallet var bytting av tegneserier nesten like stort som fotballkort… i hvert fall blant de jeg hang med. Donald og Fantomet var sikre vinnere hos de fleste. Jeg lette derimot etter superhelter, noe de færreste andre var interesserte. For et Sølvpilen var det mulig å få to sort/hvitt utgaver av Marvel-helter fra 60-tallet, karakterer ingen hadde hørt om. Oh lykke.

Disse seriene dukket noen år senere opp i nye fargelagte utgaver. Første nummeret av Edderkoppen leste jeg formelig i stykker. Det var en sterkt medvirkende årsak til at jeg ble helt slått ut av den første Spiderman-filmen. Nummer to var kanskje vel så bra, men den festet seg ikke så godt.

Årets premiere klarer langt bedre å gjenskape følelsen av å lese tegneserien enn toern. Jeg har alltid foretrukket heltene som har overrasket meg med merkelige plottvist, overbefolkete kamper, merkelige allianser og nye skurker med overraskende krefter. Styrken til Spiderman 3 er at den klarer å gjenskape følelsen av å lese et år med slike hefter.

Merkelig nok blir det jeg trodde skulle bli svakheten, antallet skurker, styrken til filmen. Alt er gjort med stor innlevelse av regissør Raimi. Noen hendelser gjør at tilfeldighetene trekkes litt langt, men alt henger følelsemessig og visuelt i sammen. Det er viktigst i en tegneseriefilm. (Eneste unntaket er det nye Grønne Trollets manipulasjon av Mary Jane. Den skjønte jeg ikke i det hele tatt).

Kampen mellom Grønne Trollet og Spiderman som nærmest åpner filmen er fantasisk, langt bedre enn noe i første film. Det hjelper at skurken ikke er hemmet av en heldekkende maske over ansiktet. Nå synes jeg riktignok at action-scenene mister energi etter hvert som filmen skrider frem. Finalen reddes heller av mengden galskap enn god planlegging og utførsel.

Men hvem pokker er Venom? Jeg hørte spørsmålet fra gamle fans og jeg er slett ikke sikker på at skurken hadde kunnet bære en film alene. Heldigvis var vesenet en av flere motstandere. Da blir det som når en helt fra et blad som aldri ble gitt ut i Norge hadde en gjesteopptreden. Det bare illustrer at det finnes en stor og ukjent verden av supre karakterer der ute.

Tommelen opp fra meg for Spiderman, men det er neppe nok til å komme inn på årets topp-liste. Mengden plottråder kan forvirre, men de som henger med i de følelsemessige svingene har et par timer med underholdning foran seg vel verdt tiden. Særlig hvis man har en svakhet for tegneserier.

superman

Er det egentlig så ille å lage noe komplisert og sammensatt? På 80-tallet bestemte utgiverne av Supermann seg for å strigle hele sitt univers av helter. Hele planeter med parallelle supherhelter ble utslettet over et år. Supermann selv ble startet fra bunn med ny bakgrunnshistorie. På veien ble blant annet en superhund, ensomhetsborgen, en by på en flaske og kryptonitt i alle regnbuens farger borte.

Mange av disse elementene har sivet inn her og der i årenes løp, hvilket viser at dagens tegneserieskapere har mange av de samme nostalgiske følelsene som meg rundt det vi vokste opp med. Det er ikke tvil om at vi i dag sitter igjen med noe som kan sies å være mer realistisk, gjennom oppdateringene for 25 år siden. Marvel har gjort noe av det samme de siste årene med Ultimate-seriene.

På veien forsvant noe av det fantastiske. Nå har min helt Grant Morrison tatt tak i den gamle Supermann. Forfatteren finner ingen grunn til å gjøre helten realistisk, han opphøyes heller til noe i nærheten av en halvgud som omgås Samson fra Bibelen og den greske kjempen Atlas med største selvfølgelighet. Alle fan-favorittene jeg listet opp over tyter også ut på hver side.

Oppfinnsomheten til Grant Morrison stopper ikke ved nostalgi heller. Hver side har små setninger med så bra idéer at de kunne ha bært en mini-serie alene: Mennesker genetisk manipulert til å bli levende selvmordbomber, tidsspisende monstre og underjordiske intelligente dinosaurer.

Den gjennomgående historien er at Lex Luthor manipulerer Supermann til å fly inn i solen. Siden kreftene hans kommer fra gult lys får helten en overdose. Han er i ferd med å dø av stadig økende krefter. Etterkommere fra fremtiden antyder at Supermann før han dør skal utføre 12 umulig mirakler.

Alt er stort, fantastisk og mytologisk, men samtidig har det noe uskyldig over seg. Noe av feilen forlaget kanskje gjorde under striglingen var å tro at det gjorde at det var vanskelig å identifisere seg med den gamle Supermann. De store fortellingene engasjerer da fremdeles, selv om heltene har all verdens krefter.

Tegningene til Frank Quitely er en fryd i sin detaljrikdom. I tillegg til tekst og dialog, gjør den det lett å fantasere videre over hva tegneserieuniverset kan inneholde.

All-star Superman er en bok jeg fremdeles, flere dager etter at den var ferdiglest, tar opp og titter i. Det skjer ikke så ofte med tegneserier lenger. Faktisk er det nesten som det første nummeret av Edderkoppen. Noen ekstra år på baken har gjort meg så blasert at jeg ikke leser boken helt i filler, til tross for at den kiler borti fantasimusklene mine.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: