Rasisme eller ambivalens

Uansett hvor mye jeg leser og hører om klassikere, bøker eller filmer, ender de ofte opp med å overraske. The Searcher er en western-klassiker med John Wayne. Både de ytre og indre landskapene har brent seg fast på genren i en slik grad at de kjennes igjen i mange nyere filmer.

Det samme kan ikke sies om musikalen Flower drum song fra samme team som Sound of Music, men en Hollywood-produksjon med asiater i alle hovedrollene fra begynnelsen av 60-tallet gjør det vanskelig å si ‘typisk’. Likevel har den et sus av klassisk musikal over seg.

Ved lansering i 1956 ble The Searcher ansett for å være en solid western-film med suksess. Jakten på en niese kidnappet av indianere representerte en heltemodig periode i amerikansk historie. John Wayne var en stjerne, John Ford en av regissørene mange kunne navnet til og western en trygg genre å satse på.

På 70-tallet begynte imidlertid mange å stille spørsmål om hovedpersonens forhold til indianere. Flere av kommentarene og handlingene er tydelig rasistisk motivert. Hevntørsten kan sies å være dypere motivert av hatet til indianerne enn lysten til å redde en uskyldig jente. I en scene er John Wayne bare millimeter unna å skyte henne, fordi hun er uhelbredelig besmittet av å ha levd utenfor sivilisasjonen i flere år.

De siste årene oppfattes rasismen som en kritikk av enkle 50-tallsverdier. Det skjer tross alt en utvikling i hovedpersonens holdning og han jobber hele tiden med en 1/8-dels indianer.

Så hvilket perspektiv er rett? Sannheten er at filmen er temmelig ambivalent. Perspektivet på amerikansk historie er, som i 50-talls perspektivet, romantisk. Noe av humoren og holdningen er i beste fall nedlatende mot indianerne. Men det er heller ikke tvil om at regissøren har stor sympati med motstanderen og ikke støtter seg til hovedpersonens rasisme.

The Searcher er ganske enkelt ambivalent, den lar seg ikke lett oppsummere av ideologi. Desto bedre, sier nå jeg.

Underveis i filmen kom det noen inn i stuen og lo godt over at jeg så på en John Wayne-film. Mange har nok først og fremst dannet seg et bilde av skuespilleren gjennom parodier. Noen mester-skuespiller er han ikke, men The Duke har nok utstråling og teknikk til å lage en interessant karakter under de rette forutsetninger, som han gjør her.

Mest imponerende er følelsen av tid filmen gir. Letingen foregår over 10 år og det er sjelden jeg får en slik følelse av tid som går i løpet av to timer. Alt for ofte synes jeg det virker som om man har vanskelig å skape en episk følelse på lerretet. Effektiv bruk av hva som ikke vises og smart bruk av et brev gir klar følelse av at tiden går.

Dobbeltdisk-utgaven jeg kjøpte for hundrelappen for noen måneder siden var god valuta for pengene. Dokumentarene hyper kanskje filmen mer enn den fortjener, men den inneholdt også mye interessant informasjon. Bakomfilmen fra 50-tallet var litt kjedelig, men hysteriske tobakksreklamer gjorde den vel verdt å se.

Flower drum song var dyrere enn alle de andre filmene jeg kjøpte i Thailand til sammen. Amerikansk import koster nok mer enn lokalt produserte DVDer (og jeg snakker ikke bare om kopier). En musikal av Rodgers & Hammerstein jeg knapt hadde hørt om og ikke visste fantes på film fristet overmåte.

Handlingen foregår i det kinesisk innvandrermiljøet i San Fransisco på 50-tallet. Vi har en postordrebrud, tradisjonelle gamle menn og den oppvoksende generasjon som har en annen holdning til verdiene fra hjemlandet. Dette gir ypperlig grunnlag for hjerte og smerte. Før jeg lot meg rive helt med slo det meg at mye av handlingen føles relevant til norsk innvandrerdebatt.

Temaet om kulturkollisjon går gjennom flere av duoens beste musikaler, særlig South Pacific, den musikalen fra dem jeg liker best, til tross for en svak filmversjon. Hammerstein hadde også tatt opp temaet rasisme i Show Boat, musikalen mange sier definerte det vi i dag forbinder med ordet.

Rasistisk kan aldri Flower drum song sies å være, men den er kanskje litt enkel og sterotyp. Postordrebruden er veldig naiv og gamlefar svært streng. I sum viser imidlertid filmen et bredt rollegalleri med forskjellige holdninger til tradisjoner. Til syvende sist viser bondepiken fra Kina seg å være både bestemt og smart, så klaging på karakterene virker smålig.

I hovedsak synes jeg musikken er ganske forglemmelig. Et unntak er en liten sang på et par minutter om postordrebrudens holdning til USA og sin tilkommende. Den er svært enkel og teksten snirkler seg inn til poenget på en elegant måte gjennom gjentakelser. Nå skal det sies at jeg kjenner denne sangen fra tidligere på en plate med Sarah Brightman, så det er mulig at ‘hørt den før’-syndromet gjorde meg mer positiv.

Produksjonen er imidlertid Hollywood med full steam forover. Dansenummer, scenografi og spilleglede gjør at jeg lar meg rive med. Selv om musikken ikke står på egne ben, fungere den godt som en del av et show.

Drum Flower Song er nok under middels Rodgers & Hammerstein, men de er bedre når de er dårlig enn de fleste andre når de er bra. DVDen klarer å få akkurat nok tilleggsmateriale inn på en disk til å sette filmen inn i en kontekst og uten å slenge på masse fyllstoff. Mest for musikal-entusiaster og de som liker de mer kuriøse hjørnene av filmhistorien.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: