Etterforskning

TV-serier som fokuserer på etterforskning, helst en sak i løpet av en episode, blir gjerne kalt procedurals i USA. Det eneste i genren som har klart å fange interessen min for mer enn et par episoder er CSI. Komprimert historiefortelling av denne typen er underholdende og falsk, men filmen Zodiac og HBO-serien The Wire viser oss litt mer av virkeligheten bak fiksjonen.

Verden oversvømmes snart av detektiv-show i CSI-formatet. Utviklingen tok et steg i retning av parodien med en gruppe som fokuserer på den matematiske siden av kriminalitet. Våre venner i Las Vegas var heller ikke de første. De trakk bare inn et element av teknologi og vitenskap i konseptet til Law & Order.

Utfordringen for CSI er å fortelle en, ofte et par, engasjerende historier uten å kjede seeren. For å bli god på dette må manusforfattere og regissør beherske en komprimert fortellerstil. De må vite akkurat hvilke deler som må med og hva som kan kuttes.

Skaperne må forholde seg til et sett med konvensjoner. Det betyr ikke nødvendigvis å følge dem, men å være klar over publikums forventninger. Her er CSI beste eleven i klassen. Med jevne mellomrom leverer de episoder som forsiktig utfordrer et temmelig mainstream publikum. Siste sesongs episode hvor forbrytelsen ble sett fra synspunktet til tre avdøde på likhuset er et eksempel.

CSI i Las Vegas har også en svært gjennomført og lekker visuell stil, enten det er neon-opplyste bakgater, forsteder på kanten av ørkenen i gjennomtrengende sollys eller fetisjering av vitenskap.

Til slutt mestrer også skuespillerne telegramstilen i manuset. De formidler akkurat nok personlighet til at vi bryr oss når de settes i et moralsk dilemma eller konfronteres med seg selv.

En episode i CSI er som å ta en vårrull på Deli de Luca: Fingermat i et par jafs som i det minste føles litt sunnere og verdig enn annen gatekjøkkenmat.

På 40 minutter er det begrenset hvor mye forvirring og ambivalens det er mulig å introdusere. Joda, etterforskningen kan gå i gal retning, men den er kun en rett linje som skifter retning når en ny puslespillbit dukker frem.

I Zodiac, filmen om en seriemorder i San Fransisco for 40 år siden, blir den mer realistiske forvirringen i en kriminalsak fremstilt. Alt er usikkert og flyter. Ofte står man helt uten mistenkte, senere alt for mange. Motivene til morderen blir aldri forklart. Her kan man snakke om en vev med mange løse tråder. Grunnen er at sannsynligvis er ikke saken oppklart, til tross for at filmen kommer frem til en hovedmistenkt.

Fokuset blir i stor grad på etterforskningen, 70-tallet i USA og hvordan saken påvirker etterforskerne. Saken er nok viktig for David Fincher, men mer fordi det er en del av hans historie enn fordi saken er interessant. På mange måter er Zodiac en anti-procedural.

Regissøren bygde sitt ry opp på dristige visuelle triks i blant annet Fight Club og Seven. Sistnevnte formet vår oppfatning om hvordan en film om seriemordere skulle se ut. Han kan sine gamle kunstner, men behøver ikke lenger å sparke publikum på leggen og peke på lerretet for å lage en interessant scene. All datagrafikk og teknikk er underordnet historien.

Jeg satt trollbundet under hele filmen, men føler at Zodiac er mer en film jeg beundrer enn liker. Anbefales, men jeg gidder ikke kjøpe den på DVD, i motsetning til Fight Club og Seven.

Kanskje har vi en perfekt balanse mellom underholding og realisme i The Wire. Historien min med denne TV-serien er litt rar. Jeg så premieren i 2002 og syntes den var bra, men gadd ikke se resten. Nå har jeg brukt flere måneder på å komme gjennom første sesong. Ingen tvil om at den er bra, jeg har lest de som har påstått at den er verdens beste TV-serie, men det krevde litt jobb for meg å komme gjennom den.

The Wire gir et tverrsnitt av innbyggerne i Baltimore som påvirkes av narkotikahandel, fra toppen til bunnen. Alle får sin del av oppmerksomheten. Alt blir derfor veldig ambivalent, ingen er bare helter eller skurker.

En sesong er en fortelling. Stilen minner meg om det beste av amerikansk magasinjournalistikk: Viljen til å fortelle en komplisert historie gjennom mange menneskers perspektiv. Så er det vel-rennomerte journalister, krimforfattere og TV-produsenter som står bak. I tillegg til en oppklaringen av en rekke forbrytelser, føler jeg meg klokere etter sesongen, både om hvordan narkotikahandelen fungerer i en moderne storby og de menneskelige mekanismene bak.

Og det er underholdende, la det være ingen tvil om det. Regien bruker all oppmerksomhet om å få mest mulig ut av et sterkt lag skuespillere. Her er det lagt liten vekt på stemningsskapende bilder. Hvor mye kan du få ut av slummen og innstengte kontorer uten å bli spekulativ?

The Wire får, til tross for en sendrektighet i å komme meg i gjennom den som kan konkurrere med lesingen av På sporet av den tapte tid, min varmeste anbefaling. Det er merkelig at ikke noen norsk kanal har kastet seg over dette mesterverket enda.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: