Archive for juni, 2007

På tur i San Fransisco

Etter to og en halv dag (pluss en for 8 år siden) er det bare å slå fast at byen er like sjarmerende som den ser ut som på film. Sentrum ligger ganske tett runde bakker og bukten. Høyhus, fiskehavn med turistpreg og uendelig mengder hyggelige viktorianske hus ligger i gangavstand fra hverandre. Kollektivtrafikken er godt utbygd, og for de som er bedagelig anlagt er det meste av turistattraksjoner bare en femti-lapp unna.

Kabelbanen sto øverst på listen min. På forrige besøk for noen år siden hadde jeg gjort unna Golden Gate Bridge, San Fransisco Museum of Modern Art og Chinatown, så en tur fra Fishermans Wharf til kjøpesentrene rundt Union Square var første prioritet. To baner gikk fra området ved hotellet over bakkene til sentrum.

kabel0001

På toppen tok jeg en tur innom sporveismuseet hvor maskineriet som drev vognene fremdeles lå. Alt er mekanisk. Store hjul driver rundt kablene vognene hekter seg på. Operasjonen av en stang av førereren sørger for at banen hekter seg på riktig linje. Jo hardere han trykker sammen håndtaket, jo fortere går det. Ganske finurlig – men neppe særlig økonomisk og effektivt – system, det eneste i sitt slag i aktiv drift.

Etter å  ha gjort unna DVD-shopping (på Virgin Megastore og et kjøpesenter i Japantown) bar det til det asiatiske kunstmuseet. Det er en sørgelig realitet at samlinger i Kina og Thailand er temmelig amatørmessig presentert. USA vet imidlertid hvordan de skal gjøre en bred presentasjon av asiatisk kunst interessant. Det gleder meg alltid med et museum som viser kontinuiteten ved å blande historie og samtidskunst.
 alcatraz0001

Alcatraz er vel verdt et besøk av flere grunner. For et overblikk over San Fransisco skyline er det kanskje et av de beste (Twin Peaks er heller ikke å forakte for å ta inn over seg hele byen). I tillegg til fengselet var det interessant å få vite mer om det militæret fortet som var utgangspunktet for øyas moderne historie, indianerokkupasjonen på 70-tallet og statusen Alcatraz har som naturreservat.

Fengselet dominerte imidlertid en svært god audioguide med dramatisering av viktige hendelser og forklaringer fra tidligere innsatte og voktere. Dette er en svært populær turistattraksjon, så det er viktig å bestille billetter på forhånd og komme i gang fra morgenen av. Selv i 10-tiden litt utenfor sesong ble det temmelig folksomt.

Golden gate park er et enormt parkområde som konkurrer med de beste i klassen bynære grøntområder. Planteliv av alle typer, uteliggere, bybeboere og kunstmuseer konkurrer om oppmerksomheten.

de Young museumet for moderne kunst har overtatt de tidligere lokalene til Asian Art Museum. SF MOMA i sentrum er nok bedre og mer sentralt, men institusjonen i parken har en geografisk og tidsmessig bredere utstilling.

I parken har de i tillegg til plantene som står ute, et drivhus med mer eksotiske planter, Conservatory of Flowers. Turister med fotoapparat tok ivrig bilder av de fineste orkidéene. Jeg fant separatutstillingen med kjøttetende planter langt mer interessant. Jeg vet det, interessene mine kan være temmelig morbide.

Både parken og byen hadde fortjent enda mer enn de to og en halv dagene jeg hadde til rådighet. Hvilken storby gjør ikke det?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

God, gammel årgang

Action-scenene er selvsagt viktigst i en ny Die Hard-film. Og de holder et nøyt nivå, særlig når gode, gamle Bruce Willis bruker gatestil i møte med kung fu-berter og akrobatiske franskmenn. Noe av kjørtøy-vrakingen kunne de godt spart seg for min del. Å kutte kampen mellom en trailer og et jetfly hadde hevet filmen flere hakk.

McClane var lett gjenkjennelig med sin snarrådighet. Til tross for mye flaks har jeg hele tiden følelsen av at han er sårbar og kan feile, noe det er vanskelig å si om de fleste filmheltene de siste årene. Perfekt komisk timing i en kommentar etter å ha blåst ut hjernen på en skurk, er heller ikke å forakte.

La meg slippe å namedroppe alle de andre skuespillerne i Die Hard 4, la meg bare si at de alle gjør en god jobb og fortjener et oppslag på IMDB.

Svakheten med filmen er historien. Selvsagt kan en produsent komme unna med et manus med en lang rekke dramatiske kamper løselig bundet sammen og noen fargerike karakterer, i hvert fall når det dreier seg om action. Jeg har gjort det mange ganger selv når jeg skulle arrangere rollespill på kort varsel, men til langt lavere lønn. De filmene publikum går på flere ganger og kjøper DVDen til har imidlertid litt mer substans.

Skurken er altså en sur hacker. Det er hele motivasjonen. Når jeg etterpå bemerket at det var litt tynt, insisterte resten av gjengen på at jeg hadde et rosenrødt bilde av de som sitter på PC- support.

Videre synes jeg det var litt i overkant for en gruppe med nok ressurser til våpen, biler, helikopter og en liten hær å stoppe hele USA for noen skarve milliarder. Røkke kunne forklart dem at det er langt lettere og tryggere å låne penger til å kjøpe et norsk selskap og true med å selge det til Russland.

Jeg er likevel godt fornøyd med morsom action og likandes karakterer i et manus med noen artige idéer om data-terror, men dette ligger langt unna nivået til fjorårets Mission Impossible og James Bond.

Legg igjen en kommentar

Problemet med amerikansk gourmet

På finere amerikanske restauranter skal de alltid putte så mye på tallerkenen, ikke bare i mengde, men også i antall ingredienser. Dermed øker vanskelighetsgraden. Jo flere ingredienser man putter i gryten, jo vanskeligere blir det å balansere. På USA-turen for et par uker siden opplevde jeg et litt skuffende måltid med dette problemet og et annet hvor det knapt var noe å utsette.

Vel framme i Palo Alto bønnfalte magen om en skikkelig middag. Til tross for at hele kroppen var litt døgnvill av 9 timers tidsforskjell, føltes ikke flymaten helt tilfredsstillende. Så snart jeg var installert på hotellrommet, internettforbindelsen testet ut og Facebook oppdatert, spaserte jeg til nærmeste kjøpesenter for et måltid.

Etter en kjapp runde med smugtitting på menyene til diverse spisesteder, falt valget på et sted som serverte en risotto. Den lange listen med skjell, skalldyr og fisk gjorde meg litt skeptisk om det var den klassiske italienske varianten det var snakk om, men sjømat var det kroppen min hadde lyst på.

Retten var for så vidt god, men levde ikke helt opp til navnet. Når moren min laget risotto på 70-tallet var det navnet på en alt-i-samme-gryte greie som hadde mye til felles med kinesisk stekt ris. I Italia er risotto tittelen på en rett hvor kraft omhyggelig blir kokt inn i ris gjennom lang tid under konstant røring.

Kraften i USA-risottoen var god, ikke noe juks der. Smaken av vin var kanskje litt dominerende. Problemet var at den ble servert i suppemengder med en kjedelig risklump oppi. Sjømaten var veldig OK, det vil si fersk og med lite smak. Sammensetningen av 7 forskjellige typer skjell og fisk virket helt tilfeldig.

Jeg ble mett og kunne ikke klage på kvaliteten, men det hele var ingenting å skrive hjem om. Selv om det kanskje er det jeg har gjort nå.

Avslutningen av vinturen i Napa ValleyCeladon var en langt større suksess. Bordene var bak i et gammelt verkstedlokale der slitt murstein og restene av gamle maskiner ikke ble forsøkt skjult av elegant, litt glorete dekor, et absolutt tiltalende interiør.

Måltidet startet med tre plukkeretter. Krabbekakene var greie nok. Kjøtt satay med en saus med konsistens som peanøttsmør var langt bedre enn de søte, tynne peanøttsausene du lett får på enklere steder. Favoritten var fritert blekksprut kandisert med honning. Alle rettene hadde mye tilbehør og var litt overlesset, men svært smakfulle og godt balansert i smaker.

En tomatbasert bønnesuppe med løk, stangselleri, gulerøtter og urter var i seg selv ordinær, men passet perfekt inn i måltidet som oppkjøring til hovedretten.

Jeg vet ikke helt om dimensjonene på lammeskanken kommer frem på bildet, men den var enorm. Ikke et menneske kunne klart å spise den opp. Den var laget på marokkansk vis med couscous, nøtter, rosiner og vårløk. Krydringen var perfekt Midtøsten. Jeg så for meg magedansing etter den første biten.

En sorbet av blackberry og vin avsluttet måltidet, pass friskt og med mye smak av ingrediensene. Litt vannkrystallisering var eneste minuset i hele måltidet.

Legg igjen en kommentar

På tjukken

Hvor blir det av de norske oversettelsene av filmtitler? ‘På tjukken’ (eller sjukken eller kjukken dersom distributøren er usikker i språkføringen) er da vel så morsom som originaltittelen Knocked Up på årets andre store komedie. Filmweb har tydeligvis bedre smak: Filmplakaten har filnavnet ‘Am_Plakat_Smelt’.

Utgangspunktet høres slett ikke så koselig ut. Den seriøse yrkeskvinnen Allison drar ut og havner etter en fuktig kveld til sengs med slubberten Ben. Fomling med kondomet fører til at ‘hun blonde fra Greys Anatomy’ blir smelt på tjukken. Og så tar det to timer å finne ut om de to passer sammen.

På et merkelig vis klarer komedien å være koselig, samtidig som guttepraten fører med seg mye grovkornet humor. Og det funker som pokker, morsomt og engasjerende, akkurat som i regissør Judd Apatows forrige film, The 40-year old virgin. Til sammenligning er Knocked Up kanskje hakket mindre morsom, men tar enda bedre vare på karakterene.

På karakterskalaen vaker den like under Hot Fuzz.

Men hva er det med norske kinodistributører og komedier? Store actionfilmer har premiere i Norge og USA på likt, mens det tar månedsvis før komedier kommer, hvis de kommer i det hele tatt. Tror de Lange Flate Ballær er det eneste som funker her i landet?

Knocked Up har norsk premiere 17. august.

Legg igjen en kommentar

Læring i Silicon Valley

Oppdraget mitt på USA-turen i forrige uke var å finne ut hva bedrifter i Silicon Valley gjør med opplæring. På besøk til bedrifter som Apple, Google, Electronic Arts og Genentech (for å nevne de som var på Wired-listen i år), fikk jeg et innblikk i effektive kompetansestrategier, opplæring i salgsapparat og virtuelle verdener.

Turen ble arrangert av Abelia. I denne artikkelen konsentrer jeg meg om det som kan ha allmenn interesse for de som leser denne bloggen. I tillegg har jeg en del notater om hva det jeg så betyr for jobben min i NetCom.

Med interessante og morsomme arbeidsoppgaver i en stor bedrift, er det viktig å huske hvordan det jeg driver henger sammen med de store linjene. Det er så lett å bli oppslukt av sine egne gjøremål. Sammenhengen mellom strategi og opplæring var et av de store temaene som fanget min oppmerksomhet på turen.

Besøket i Googleplex ga ikke nødvendigvis de største faglige impulsene, men det var en god påminnelse om hvordan en sterk bedriftskultur kan gjennomsyre hele arbeidsmiljøet (sjekk ut foto-essayet i linken). Bygget så på avstand ut som et hvilket som helst hovedkvarter, men innenfor skrek hvert hjørne ut om å bli lekt med.

I resepsjonen hang det en skjerm med søkeord som ble slått opp akkurat da. Noe ble sikkert sensurert, men på de minuttene vi sto og ventet på navnelapp dukket både ‘pupp’ og ‘Ku Klux Klan activities’ opp. På pulten lå en stor ball av kastede navneklistremerker. På alle sider av korridoren var kreative rom for diskusjoner og nettverking.

Vi fikk også en lunsj her. Fotoapparat var forbudt, men jeg kan skrive under på at måltidet kan måle seg med det beste denne uken. Alle ingrediensene var friske, rettene nylaget fra all verdens kjøkken. Og gratis. På veggene sto det merkevareløfte for kantinen som viste hvordan lunsjen hang sammen med Googles strategi.

Mer konkret for læring så vi hvordan en nøyaktig og dristig læringsstrategi formet opplevelsen i Monterey Bay Aquarium. En venn av meg som er biolog kunne fortelle meg akkurat hvor jeg skulle når jeg nevnte noen dager før avreise at jeg skulle til et aller annet akvarium i California. Det er visst et av verdens mest anerkjente.

Visjonen deres er definert som at de skal ‘inspirere til miljøvern i verdenshavene’. Dette følges opp i utstillinger, presentasjon og aktiviteter. Suksessen måles ved å intervjue en familie før besøk og noen måneder etterpå.

Foruten den klare sammenhengen mellom strategi og læringsmål, synes jeg det er altfor sjelden opplæring jobber mot adferdsendring. Å ‘kjenne til’ eller ‘å kunne’ er vagt og vanskelig å måle. Det er først når kunnskapen fører til handling den virkelig har nådd frem. Både norske institusjoner og bedrifter kan ha noe å lære fra Monterey Bay Aquarium.

Fordelen med bedriftsbesøk er at vi får se bedriften. Hadde jeg for eksempel hørt et fordrag om lederlæringen i Electronic Arts på en konferanse, hadde det hele virket litt abstrakt og fjernt. Ved å møte hele opplæringsavdelingen og vandre rundt i lokalene får presentasjonen mer tyngde.

Opplæring av forhandlere interesserte meg mest. I så måte var Apple mest relevant. Lanseringdato av iPhone ble annonsert samme dag som vi besøkte dem. Vi fikk se hele batteriet av kanaler opplæringsavdelingen brukte for å nå ut til et verdensomspennende forhandlerapparat. Det var mye e-læring (blant annet distribuert gjennom iTunes), men også en del elektronisk fordelt skriftlig materiale og et forsterket korps med omreisende konsulenter som ga opplæring i butikkene.

For folk i opplæring er det bestandig gøy å høre at toppledelsen har fokus på opplæring, og vi ble fortalt at opplæringsmaterialet vi fikk se skulle godkjennes av Steve Jobs. Han ville se gjennom det fordi han følte kompetansen i butikkene var kritisk for kjøpsopplevelsen til kunden. Nå ser jeg materialet lakk ut på nettet kun få dager senere.

En interessant teknikk for å spre opplæring til selgere på veien som Genentech brukte var podcast. Etter endt grunnopplæring fikk alle iPod. Opplæring på audio var svært populært mens selgerne reiste fra kunde til kunde. Grafisk material som kunne kjøres ut på datamaskin eller TV ble også sendt til ipoden. Som opplæringskonsulent i NetCom synes jeg all opplæring på mobile enheter er kjempeinteressant.

Virtuelle verdener, for eksempel Second Life, er ærlig talt mest hype i bedriftssammenheng. Det kan kanskje si noe interessant om en ny villighet til å kommunisere i 3D-verdener utenfor en spill-sammenheng, men spørsmålet er hvordan et firma kan nyttiggjøre seg det.

Når DnB og NRK velger å opprette kontor i Second Life er det i beste fall merkevarebygging, og kanskje ikke særlig bra merkevarbygging dersom de ikke vet akkurat hva de vil i en virtuelle verden.

Qwaq imponerte meg derimot kraftig som et verktøy for bedrifter (uten at jeg tror det er direkte relevant for jobben min). De kan opprette spesiallagde virtuelle rom for møter, distribuert peer-to-peer. Siden juksing ikke er så viktig i et 3D-møterom, kan de fordele nettverkstrafikken langt mer elegant en kommersielle verdener.

Enda viktigere er det at applikasjonen er renset for all unødvendig grafikk og dekorasjon. Brukergrensesnitt er tilpasset jobben en bedrift er interessert i: Seriøse møter for team som er spredd geografisk. Foruten 3D-modeller av prosjekter (som skip eller hus), kan de ta med Office-applikasjoner inn i den virtuelle verden og redigere dem sammen. Å se avatarer jobbe sammen om å endre Word-dokumenter og Excel-regneark ga en aha-opplevelse om hva virtuelle verdener kan bli.

3 hektiske dager ga mange idéer til egne opplæringsoppgaver. Finner jeg på noe lurt skriver jeg sikkert noe om det, som jeg har gjort før.

Legg igjen en kommentar

Vindranker i Napa Valley

diamondoaks0001

På grunn av min endeløse snakking om mat, tror mange at jeg er like opptatt av vin. Det er jeg egentlig ikke. Vinflasker kan stå i månedsvis i skapet uten å bli rørt. Et glass til maten eller en spesiell anledning kan være godt og jeg kan nok bruke noe av matvokabularet til å beskrive opplevelsen, men jeg husker aldri en vingård og har kun den mest basiske forståelse av hva druetypene står for.

En tur gjennom Napa Valley med tre smakestasjoner er likevel slett ikke å forakte. Variasjonen i dalen gjør det mulig å dyrke et bredt utvalg av forskjellige druetyper. Bredden i vin er tilsvarende. I løpet av en dag hadde jeg følelsen av kjøre gjennom en kompakt versjon av europeiske Middelhavsområder. Komedien Sideways har neppe gjort populariteten til denne turistattraksjonen mindre.

Først stopp på programmet var lunsj på Diamond Oaks. Vingården var plassert litt opp i åssiden. Druene herfra ble ofte solgt og brukt av andre produsenter.

Etter to hvite og to røde var min favoritt en 2004 Cabernet Sauvignon, Alexander Valley Estate.

Siden jeg ikke stoler helt på egne beskrivelser, siterer jeg fra katalogen på nettet: Vinen har en rik smak av jordbær med stenk av kakao, fylt ut med mandler og vanilje. Fruktig, lett og fin, altså.

På neste stopp endte vi opp langs rankene litt oppe i fjellet hvor vi kunne se ned på Napa Valley. På markene til Merryvale fikk vi en grundig forklaring på dyrkingen av råvarene, samtidig som vi smakte på tre viner. Favoritten her var en hvitvin som minte litt om julegløgg, med en sterk smak av søtlig krydder, uten at det ble kvalmende søtt.

Den mest utfyllende omvisningen fikk vi på Rutherford Hill Winery, en gård som var svært profesjonell både på vinlagingen og turistopplevelsen rundt. Forklaring av produksjonsmetodene sto i sentrum, med blant annet en tur inn i et hulenettverk hvor vinen blir modnet på eiketønner.

Vinsmakingen var svært overdådig her. Jeg kom meg i gjennom 6 stykker og flere sto på kartet. Favoritten var en rødvin blandet av flere druetyper.

Ganske dominerende i flere av vinene var eikesmaken som har blitt så populær de siste årene. Første gang jeg ble klar over dette fenomenet var i dokumentaren Mondovino. Deretter kjøpte jeg en cider i England som nærmest var udrikkelig på grunn av at dette ‘krydderet’ ble for dominerende.

På Rutherford Hill Winery bruker de franske eiketønner i kun to – tre år for å sikre eikesmaken. Jeg synes ettersmaken ble for dominerende i noen av rødvinene jeg smakte, både her og de andre stedene. Favoritten til flere fra Merryvale hadde for mye av dette og garvesyre til at den ble en suksess i min gane.

For mat og vin er Napa Valley en konsentrert og interessant reise. Kommer jeg over til San Fransisco en senere gang, har jeg også lyst til å ta vintoget gjennom området.

Mett og trett drar jeg hjem til Palo Alto før bedriftsbesøkene til Apple, Google og Electronic Arts i morgen.

Legg igjen en kommentar

Ikke helt som ventet

Reklamen kan selge en god film som noe annet enn det den er. Da er det lett å bli skuffet, uavhengig av andre kvaliteter. The breach er mer drama enn thriller, The election er et uforutsigbart tilskudd til mafia-genren og Fearless har andre kvaliteter enn som asiatisk slåssfilm.

Nå trodde jeg at omtalen av The breach skulle begynne med å omtale Billy Ray som en regissør som har funnet sitt tema, men så viste det seg at før og etter den forrige filmen jeg husker han fra, Shattered glass, har han laget mange lett glemte greier. Men la meg for et øyeblikk late som om dette var de to filmene han har laget.

Shattered glass var basert på en historie fra virkeligheten om en lovende journalist som lagde fantastiske reportasjer. De var nesten for gode til å være sanne, så var det akkurat det de var også. For gode til å være sanne. Hele filmen sirklet om spørsmålet hvordan det var mulig for journalisten å juge så han nesten trodde det selv, samt hvordan han slapp unna med det så lenge.

Den ultimate løgnen må vel være spionen som forræder sitt eget land. I The breach følger vi en agentspire som får i oppdrag å overvåke en av FBIs dyktigste agenter. Veteranen har solgt informasjon til Sovjet og Russland med det resultat at hemmeligheter for milliarder har endt i feil hender og minst to personer har blitt drept.

Spillet som følger er ikke så dramatisk på det ytre plan, men desto mer psykologisk utfordrende. Den store gåten er hvorfor spionen spionerte, for allerede de første minuttene avslører at han blir tatt. I etterforskningen blir også agentspiren utfordret på hvem han er. Utforskningen av menneskesinnets irrganger er både fryktløs og nennsom.

Chris Cooper og Ryan Phillipe får lerretet til å gløde. Gode støttespillere bidrar til at dette er en utpreget skuespillerfilm.

Et godt manus, en regissør som vet hva han vil med det og gode prestasjoner i alle hovedrollene gjør dette til en helstøpt film. Visuelt er det hele ganske ordinært, nesten litt TV-filmaktig. Kanskje er det derfor jeg til tross for mye entusiasme kun ender opp på en sterk firer.

Etter å ha hørt om Hong Kong-filmen The election lenge, fant jeg den nylig til under hundrelappen på Platekompaniet. Til tross for lunkne kritikker hørtes den interessant ut.En av triadene i Hong Kong velger rutinemessig sin leder. Etter å ha fulgt det politiske spillet frem mot avgjørelsen, bryter det ut fullt kaos når en av rivalene ikke godtar resultatet. Filmen følger den påfølgende krigen og ettervirkningene.

The election er utrolig fascinerende, men rytmen er merkelig og undergraver filmen. Det er som tre forskjellig kapitler, med en epilog, alle med svært forskjellig tone.

Først har vi en del med politikk, litt Presidenten, hvor inneforstått dialog går så raskt at du bare må regne med å miste tråden. Deretter får vi en brutal actionkomedie der alle jakter på et dragehode, lederens regalia. Jeg synes den biten var veldig vellykket, men den sto i kontrast til innledningen. Deretter er vi litt tilbake til politikken igjen, men en nærmest sosialantropologisk dokumentasjon av triade-ritualer dominerer. Avslutningen er nærmest litt Sopranos i sin hverdagslige råskap.

The election er i høyeste grad en film jeg liker svært godt, men ser store svakheter ved. Jeg synes regissør Johnnie To burde tatt ansvar for å forme stoffet mer til en helhet. Nå virker det nærmest som en antologi-film i fire deler. Jeg står over å gi karakter, i og med at følelsene mine er så delte.

Egentlig hadde jeg litt dårlig samvittighet for å ikke plassere Jet Lis siste martial arts film, Fearless, på topp-listen min for i fjor. Den var bra og underholdende, men ikke helt oppe i terningkast 5, det vil si nok for å komme blant årsbeste. En anmeldelse på Twitch påsto at det gjorde at filmen gikk fra likegyldig til veldig bra.

I utgangspunktet likte jeg altså filmen ganske godt allerede. En tidlig slåsskamp på toppen av noen stillaser virker litt for manipulert av datagrafikk, ellers var alle kampene svært solide. Noen vil kanskje synes at det er for få av dem, men historien dreier seg først og fremst om utviklingen av en karakter, fra overmot gjennom krise til ny seier.

Problemet i filmen lå i hvordan historien til hovedpersonen blir fortalt. Etter at overmot har ført til at hele hans verden raser sammen, klarer begge versjonene å vise hvordan ny mening skapes i møtet med et enkelt landsbyliv. Ønsket om å forlate dette livet er vanskeligere å skjønne, derfor satt jeg med en likegyldig følelse på slutten av filmen.

Den lengre utgaven fyller ut dette tomrommet. Motivasjonen for å ta opp martial arts med ydmykhet blir forklart. Ved å skape mer pusterom i mellomakten, skaper regissøren bedre forståelse for karakterutviklingen.

Likevel steg min vurdering av filmen kun et halvt hakk, fra en sterk firer til en svak femmer. Jet Li har fått en verdig avslutning på sin martial arts filmkarriere, men den topper ikke tidligere klassikere.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: