Archive for juni 3, 2007

Ikke helt som ventet

Reklamen kan selge en god film som noe annet enn det den er. Da er det lett å bli skuffet, uavhengig av andre kvaliteter. The breach er mer drama enn thriller, The election er et uforutsigbart tilskudd til mafia-genren og Fearless har andre kvaliteter enn som asiatisk slåssfilm.

Nå trodde jeg at omtalen av The breach skulle begynne med å omtale Billy Ray som en regissør som har funnet sitt tema, men så viste det seg at før og etter den forrige filmen jeg husker han fra, Shattered glass, har han laget mange lett glemte greier. Men la meg for et øyeblikk late som om dette var de to filmene han har laget.

Shattered glass var basert på en historie fra virkeligheten om en lovende journalist som lagde fantastiske reportasjer. De var nesten for gode til å være sanne, så var det akkurat det de var også. For gode til å være sanne. Hele filmen sirklet om spørsmålet hvordan det var mulig for journalisten å juge så han nesten trodde det selv, samt hvordan han slapp unna med det så lenge.

Den ultimate løgnen må vel være spionen som forræder sitt eget land. I The breach følger vi en agentspire som får i oppdrag å overvåke en av FBIs dyktigste agenter. Veteranen har solgt informasjon til Sovjet og Russland med det resultat at hemmeligheter for milliarder har endt i feil hender og minst to personer har blitt drept.

Spillet som følger er ikke så dramatisk på det ytre plan, men desto mer psykologisk utfordrende. Den store gåten er hvorfor spionen spionerte, for allerede de første minuttene avslører at han blir tatt. I etterforskningen blir også agentspiren utfordret på hvem han er. Utforskningen av menneskesinnets irrganger er både fryktløs og nennsom.

Chris Cooper og Ryan Phillipe får lerretet til å gløde. Gode støttespillere bidrar til at dette er en utpreget skuespillerfilm.

Et godt manus, en regissør som vet hva han vil med det og gode prestasjoner i alle hovedrollene gjør dette til en helstøpt film. Visuelt er det hele ganske ordinært, nesten litt TV-filmaktig. Kanskje er det derfor jeg til tross for mye entusiasme kun ender opp på en sterk firer.

Etter å ha hørt om Hong Kong-filmen The election lenge, fant jeg den nylig til under hundrelappen på Platekompaniet. Til tross for lunkne kritikker hørtes den interessant ut.En av triadene i Hong Kong velger rutinemessig sin leder. Etter å ha fulgt det politiske spillet frem mot avgjørelsen, bryter det ut fullt kaos når en av rivalene ikke godtar resultatet. Filmen følger den påfølgende krigen og ettervirkningene.

The election er utrolig fascinerende, men rytmen er merkelig og undergraver filmen. Det er som tre forskjellig kapitler, med en epilog, alle med svært forskjellig tone.

Først har vi en del med politikk, litt Presidenten, hvor inneforstått dialog går så raskt at du bare må regne med å miste tråden. Deretter får vi en brutal actionkomedie der alle jakter på et dragehode, lederens regalia. Jeg synes den biten var veldig vellykket, men den sto i kontrast til innledningen. Deretter er vi litt tilbake til politikken igjen, men en nærmest sosialantropologisk dokumentasjon av triade-ritualer dominerer. Avslutningen er nærmest litt Sopranos i sin hverdagslige råskap.

The election er i høyeste grad en film jeg liker svært godt, men ser store svakheter ved. Jeg synes regissør Johnnie To burde tatt ansvar for å forme stoffet mer til en helhet. Nå virker det nærmest som en antologi-film i fire deler. Jeg står over å gi karakter, i og med at følelsene mine er så delte.

Egentlig hadde jeg litt dårlig samvittighet for å ikke plassere Jet Lis siste martial arts film, Fearless, på topp-listen min for i fjor. Den var bra og underholdende, men ikke helt oppe i terningkast 5, det vil si nok for å komme blant årsbeste. En anmeldelse på Twitch påsto at det gjorde at filmen gikk fra likegyldig til veldig bra.

I utgangspunktet likte jeg altså filmen ganske godt allerede. En tidlig slåsskamp på toppen av noen stillaser virker litt for manipulert av datagrafikk, ellers var alle kampene svært solide. Noen vil kanskje synes at det er for få av dem, men historien dreier seg først og fremst om utviklingen av en karakter, fra overmot gjennom krise til ny seier.

Problemet i filmen lå i hvordan historien til hovedpersonen blir fortalt. Etter at overmot har ført til at hele hans verden raser sammen, klarer begge versjonene å vise hvordan ny mening skapes i møtet med et enkelt landsbyliv. Ønsket om å forlate dette livet er vanskeligere å skjønne, derfor satt jeg med en likegyldig følelse på slutten av filmen.

Den lengre utgaven fyller ut dette tomrommet. Motivasjonen for å ta opp martial arts med ydmykhet blir forklart. Ved å skape mer pusterom i mellomakten, skaper regissøren bedre forståelse for karakterutviklingen.

Likevel steg min vurdering av filmen kun et halvt hakk, fra en sterk firer til en svak femmer. Jet Li har fått en verdig avslutning på sin martial arts filmkarriere, men den topper ikke tidligere klassikere.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: