Archive for september, 2009

Katakombene -09

I fire år har Thomas på Fred Ut, Sønn invitert filmbloggere og et utvalg av bra Skiensfolk til kjelleren på Lundetangen for å se og utveksle tips om nye audiovisuelle opplevelser. Målet er å finne noe interessant så få som mulig av de som ser mest film og TV har sett. En temmelig vanskelig utfordring, som Thomas har lykkes med hvert år.

I løpet av denne tiden er rammene for arrangementet den samme, men stemningen har forandret seg en del. Fra å knapt kjenne noen utenfor bloggene deres, blir det stadig mer kjente ansikter. Istedenfor å lure på om det er mulig å holde seg våken gjennom en 14-timers maraton, utveksler vi meninger om hva som er en bra midnattsfilm.

Her er en kjapp gjennomgang av årets program:

Sita Sings The Blues er en film jeg har hatt lyst til å se en stund. Det er en tegnefilm snekret sammen på en MAC som en reaksjon på et vanskelig brudd. Den personlige historien spiller en liten rolle. Isteden spilles den opp mot den hinduistiske fortellingen om Rama og Sita, avbrutt av musikal-numre av en kvinnelig blues-sanger. En fantastisk opplevelse for øyne og ører. Synd at de forskjellige fortellingslagene ikke spiller bedre sammen, men den levde opp til forventningene mine.

The land time forgot er en lavbudsjettsfilm med dinosaurer og pterodactyler fra midten av 70-tallet. Her var det god stemning, med latter og kommentarer fra publikum. At filmen også hadde noen bra sekvenser og interessante karakterer (særlig en tysk ubåtskaptein) gjorde absurditetene og de dårlige effektene enda mer underholdende.

Come full circle er en del av en tradisjon hvor deltakerne bidrar. Denne gangen var det Nils J Nesse som bidro med en kortefilm som besto av to forseggjorte drømmelandskap. Virkelig lekker, selv om jeg var usikker på hvordan de to sekvensene hang sammen.

Offside var den store positive overraskelsen i programmet. Vi følger en gjeng med iranske jenter, fast bestemt på å se en landskamp på stadion. Dette er strengt forbudt. Nærmest i sanntid følger vi jentene og soldatene som stopper dem. Morsomt og sympatisk, samtidig som det gir langt bedre forståelse for hva som foregår i Iran. Jeg er sikker på at disse jentene gikk i demonstrasjontog i sommer.

Så var det mine bidrag. Deputy Droopy tar en gag og drar den ut i det absurde. Jeg har sett den mange ganger tidligere og trodde at jeg bare ville sitte å smile. Men jeg lo så tårene trillet igjen. The lady Eve er en screwball-komedie om en tafatt slange-forsker og en kvinnelig bedrager. Og alle vet selvsagt hvordan den ender, men lurer sannsynligvis også underveis på hvordan i all verden de har tenkt å komme seg ditt. Mitt refreng er at dagens romantiske komedier virker primitive i forhold til en film som Lady Eve. Den er ustyrtelig morsom, men leker seg også svært avansert med bedrag og kjærlighet.

Vilse i pannekakan er ikke en del av min barndom, men Thomas hadde et sterkt forhold til denne svenske barne-TV serien. Stikkord er en kjempepannekake som må spises opp, potetgubben som krafser i veggen og stemmene inne i pannekaken. Ja, dette er nok Sveriges svar på Pompel og Pilt.

Kilink Istanbul, en tyrkisk superheltfilm. Og ja, det er like dårlig som det høres ut som. Ganske morsomt, men mangler det minste snev av talent, og ble derfor ikke så morsom som The land time forgot.

Born to fight er egentlig en thailandsk action reel hvor folkene bak Ong Bak viser hva de kan. Det er temmelig imponerende og halsbrekkende. Jeg har sett den før, men tok det som en avslapningsrunde før avslutningsfilmen.

Repo! The genetic opera har jeg usett i DVD-hyllen. Musikal er min favoritt-genre, så en splatter science fiction rock opera hørtes bra ut. Giles fra Buffy i hovedrollen som overbeskyttende far og massemorder overbeviser. Selv om mye av musikken blir for mye musikal og opera klisjeer, klarer gode utøvere som han og Sarah Brightman å selge inn historien. Det hele har mye Grand Guignol og Sweeney Todd over seg, akkurat sånn jeg alltid håpet Phantom of the opera skulle være når jeg kun hørte musikken. Musikken er kjøpt på iTunes og jeg gleder meg til å se ekstra-materialet.

Katakombene -09 var svært underholdende og jeg begynner allerede å glede meg til neste år!

Reklamer

Comments (8)

Idé-litteratur

anathem

Idéene kommer ikke stort større enn i Neal Stephensons Anathem.

Leserne følger Erasmas gjennom nærmere 1000 sider. Han bor i en annen verden. Akkurat hvordan den forholder seg til vår, får vi vite først mot slutten. De første sidene blir vi kjent med det munkelignende fellesskapet helten vår vokser opp i. Snart virvles vennene hans inn i et Harry Potter-lignende mysterium i klosteret. Etter et par hundre sider kastes de ut i en verden i krise, like fremmed for dem som for oss. Boksen univers utvider seg konstant.

Alt dette virker svært spennende. Det er det, men i tillegg inneholder boken store mengder filosofiske dialoger. Hovedpersonene tyr til dette like enkelt som vi tyr til humor. Her har vi en science fiction-bok hvor en alternativ idé-historie og lingvistikk tar rollen til avansert teknologi.

Når jeg slukte boken på ferietur var det som om boken var skrevet til meg i så stor grad at det var vanskelig å forestille seg at noen andre kunne like den. Ganske snart oppdaget jeg at mange venner ble like oppslukt som meg. Riktignok sitter doktor- og mastergrader temmelig løst i den gjengen, men det var godt å oppdage at det ikke bare var jeg som ble fascinert. Det er en bok det er morsomt å diskutere med andre.

Neal Stephenson gjør det ikke lett for leseren eller seg selv. Nye ord gir assosiasjoner til vår verden, men blir forsiktig vridd på. De første femti sidene er det nødvendig å lese sakte for å komme inn i verden og begrepsbruken. Ordlisten bak er god å ha. Ganske raskt skaper dette får problemer, heller et smil over nye begreper som gir språkelig dybde til verden.

Karakterene kan virke litt konstruerte, likevel har alle hovedpersonene en snodig form for personlighet. Alt behøver jo ikke å følge støpeskjeen til den freudianske litterærer psykologien for å være interessant.

Jeg oppdaget boken etter en omtale i Salon før jul. Dessverre er ikke lesekondisen min som før, så det tok sin tid å gå løs på den.

Neal Stephenson har imponert meg tidligere, med nåtidsthrillere og historiske romaner som flyter over av interessante idéer. Han skuffer ikke denne gangen heller. Reisen til Erasmas sendte konstante og behagelige ilinger inn i hjernen min.

Comments (3)

Spesialeffekter med sjarm

Hollywood bruker lett noen titalls millioner på en storfilm, slenger på skuespillere jeg liker, regissører som kan teknikk til fingerspissene og markedsfører hele greia i alle kanaler. Jeg merker at det er noe interessant der, kan til og med like det i øyeblikket, men alt føles sjeleløst og kaldt. Selv når det er underholdende, forsvinner all gleden så fort lyset tennes i salen etter filmen.

DIST9_TSR_1SHT_3

District 9 fortjener all skryt for å gjøre en science fiction-film i storformat sjarmerende, tvers i gjennom. Den klarer å være alt det jeg liker i en popcorn-film, uten å gjøre den flat og pregløs.

Det starter med et manus som bygger opp en spennende verden. En UFO over Johannesburg viser seg å inneholde en liten by med tafatte utenomjordinger. Jordboerne starter med medfølelse, men ender med å utnytte dem på det groveste.

Hovedpersonen er en skikkelig tafatt anti-helt. Gjennom hele filmen, utenom helt på slutten, er han rett og slett usympatisk. Likevel har han en naturlig menneskelighet som gjør det lett å sympatisere. Manuset tar sjanser glattpolerete filmer vanligvis unngår.

Når District 9 har bygd opp sin verden, braker det løs i action. Skytingen og slåssingen betyr noe fordi jeg bryr meg om hovedpersonene, enten de blir spilt av mennesker eller grafikk. Noen macho-slengbemerkninger underveis er i overkant, men alt rundt gjør at jeg bryr meg.

Spesialeffekter er alltid best når de føles som en del av verden. Med unntak av en kjemperobot på slutten, føles all datagrafikken ekte. Jeg sitter aldri og vurderer kvaliteten på utenomjordingene, de blir bare godtatt. Riktignok synes jeg de får stadig større øyne, etterhvert som vi lenger ut i filmen skal synes synd på dem, men ellers holdes spesialeffektene ganske nedpå.

Vanligvis ville jeg vært skeptisk til uklare skifter i perspektiv i løpet av filmen. I starten ser District 9 ut som en dokumentar med intervjuer, håndholdt kamera og personer som snakker til en reporter bak kamera. Senere sees scener fra utenomjordingenes perspektiv uten forklaring. Det flyter imidlertid helt greit og jeg velger å se på det mer som en effekt. Når NYPD Blue begynte med bevegelig kamera var det for å få frem en effekt, ikke for å late som om TV-serien var en dokumentar.

En storfilm behøver altså ikke bare romle av gårde som tomme tønner. Den kan, som District 9, ha en historie og interessante karakterer samtidig som den underholder.

Legg igjen en kommentar

Opera i Neil Gaiman-stil

Etter at den nye operaen åpnet for et år siden, har jeg kjøpt abonnement og vært jevnlig på forestillinger. Musikaler er fremdeles favoritten, men siden jeg liker best musikkspillene med mye musikk og lite tale, duger opera bra. Og Bjørvika gir en utrolig fin ramme for en kveld ute.

Rusalka

Rusalka er en forestilling som må bevise, fordi operasjef Paul Curran tar regien og sceneteknologien endelig blir tatt i bruk for fullt. Og i stor grad leverer man varene i Bjørvika.

Nå er jeg ikke noen opera-veteran, men jeg er glad for at operaen satser på noe utenfor de 10 mest spilte i sesongåpningen. I fjor tæret det på min og andres tillit at mange at de spennende forestillingene ble avlyst på grunn av et avansert scenemaskineri som sviktet.

Det skulle ikke mange gjennomlyttinger til i Spotify før musikken til Rusalka falt lett i øret. Med et par gode arier og jevnt god, dramatisk musikk fungerte den bra som en del av en historie. Gode utøvere hever musikken ytterligere. Men ingenting fra forestillingen ender i noen spilleliste hos meg.

Librettoen er jeg noe mer i tvil om. Det er greit at Rusalka er et eventyr med drømmelogikk, men motivasjoner og beveggrunner henger ofte i løse luften.

Historien er en voksenutgave av Den lille havfruen. En vann-ånd blir forelsket i en menneskeprins. Møtet med den virkelig verden blir rått og brutalt. Prinsen svikter. Konsekvensen av handelen hun gjorde med havheksa for å bli menneske er at hun for alltid må leve som en ond ånd.

Ut av dette skaper regissør Paul Curran og scenografien flere magiske øyeblikk. Forestillingen begynner i et hus i den virkelig verden. Gjennom overturen følger vi en jente gjennom speilet inn i en verden under vannet. Særlig første og andre akt har flere visuelle øyblikk av denne typen. Merkelig hvordan effekter kan virke mer magiske på scenen enn med all verdens datagrafikk. Det hjelper både at det skjer rett foran øynene på meg og at alt er store, fysiske gjenstander som flytter seg gjennom rommet.

Historien og regien gir meg assosiasjoner til Neil Gaiman og Sandman. Sånn går det når en nerd anmelder opera!

Andre akt blir høydepunktet for meg. Her virker regien mest idé-rik og følelsene tonesatt mest presist. Tredjeakt går litt på tomgang: Langt mer stillestående og mindre visuell, uten at musikken klarer å kompensere for det.

Rusalka var en god start på en sesong som virker spenndene. Stort pluss til operaen for at de også bringer forestillingen ut til flere gjennom en direkteoverføring på NRK2 på onsdag.

Legg igjen en kommentar

‘Ponyo’ på 25 ord

Ponyo_p__klippen_ve_147000g

Gammel japansk mester holder koken. Impulsive hvin av fryd i salen. Historien befinner seg et sted mellom uskyldige Totoro og den mer skumle, drømmeaktige Chihiro.

Comments (2)

Drama og lystspill

upperdog
Gode kritikker av Upperdog var mindre viktig for meg enn en fantastisk debut-film av regissør Sara Johnsen for noen år siden. Vinterkyss virket så kontrollert at jeg var overbevist at norsk filmpublikum hadde mer godt i vente.

I stor grad leverer Upperdog. Hovedhistorien om to halvsøsken adoptert fra Vietnam som kommer bort fra hverandre i Norge er godt utført, i manus, regi og skuespill. Både hovedpersonene og et rikholdig galleri av andre karakterer etablerer seg raskt som mennesker med liv utenfor lerretet.

Unntaket for solide skuespillere er Ole Paus. Likevel skjønner jeg godt Sara Johnsen ville ha han med. Etter Paus nidsang for noen tiår-siden om norsk film («I en sofa fra IKEA sitter far og denger mor…»), er det ganske ironisk å se han hjelpeløst prøve å agere vestkantfar. Og på et sett fungerer det likevel.

Hovedvekten i filmen ligger på karakterene. Temaet tatt i betraktning, klarer Sarah Johnsen å unngå å lene seg for tungt på melodramatiske klisjéer. Personene velger ofte å reagere litt annerledes enn vi er vant til fra amerikanske filmer. Ikke så mye at det blir rart, heller realistisk, noe som gjør det er spennende å følge med.

Upperdog nøler heller ikke med å bruke humor. Til tider blir det rene lystspillet med grimaser og folk som går inn og ut av dører. «Jeg merker en påfallende fravær av renhet», sier Lars Ole Kristiansen i Morgenbladet, og mener at filmen er feig. Helt greit, sier jeg, så lenge det er dyktig gjort. Akkurat som i Vinterkyss har Sara Johnsen god kontroll over virkemidlene.

Mange har kalt Upperdog en flettverkfilm, i samme stil som Shortcut og utallige uavhengige filmer de siste åren. Det er jeg ikke enig i. Historien er for fokusert om adoptivsøskenene og noen få karakterer rundt dem til å havne i den genren. 

Soldaten Per, som plages med en hendelse fra Afghanistan, blir en sidehistorie. Filmen er på sitt svakeste når den forsvinner inn i hans forhold til en journalist som tok bilde av han i et svakt øyeblikk. Det bringer hverken han som karakter eller historien videre.

Upperdog er en solid film, underholdende og vellaget. Forhåpentligvis fører den til at flere ser Vinterkyss også, en film jeg føler fikk et alt for lite publikum når den kom.

Legg igjen en kommentar

Vårløsning feier bort museumsmusikalene

Nyheten om at Spring Awakening settes opp på Oslo Nye i januar kan måle seg med at Spotify kom på iPhone. De siste årene har vært en ørkenvanding for musikalelskere i Norge. Det har vært den ene museumsforestillingen etter den andre.

Ja, jeg ser på deg Cats. Og en hel liten flokk med Les Miserables. Samt likt og ulikt som har hjemsøkt teatrene den siste tiden.

Musikalene kan godt være klassikere. Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret høres bra ut og jeg ser frem til å se den senere i høst. Hank von Helvete og en scenografi med assosiasjoner til Oslo plasserer forestillingen i vår egen tid.

Problemet med Cats og Les Miserables er at rettighetshaverne stiller strenge krav til at de skal bruke samme kostymer, regi og scenografi som orginalen. Begge musikalene har noen tiår på baken. Skal de tvinges inn i samme skjema hver gang de settes opp, blir de bare et museum over gamle forestillinger.

Litt nyere musikaler hadde også gjort seg. Man skulle ikke tro det utfra hva som settes opp i Norge, men det kommer hvert år nye interessante oppsetninger. Og blir desperasjonen etter klassikere for stor, så sett i hvert fall opp noe av Stephen Sondheim. Med unntak av Sweeney Todd på Det Norske Teateret, har alt jeg har sett av han i Norge vært amatøroppsetninger.

215px-Spring_awakening

Nå er det vanskelig å garantere for Spring Awakening. Jeg har kun hørt musikken, ikke sett noen scene-versjon.

Historien bygge på et skandaleskuespill skrevet i Tyskland i 1891 om tenåringer i brunst. Det er ganske rett frem om seksuell forvirring og sterke følelser. Til dette har komponistene laget pop-rock med moderne tekster som, med få unntak, ikke tråkker alt for mye i velkjente klisjéer.

Utfra musikken føler jeg at anakronismene gjør at det er mulig å skrelle av et par lag med ironi. Det er en stor utfordring hvordan man skal lage noe som helst i dag, uten å måtte forholde seg til haugevis med pop-kulturelle referanser og knising. Særlig når temaet er sex. Ved å sette handlingen til slutten av 1800-tallet er det mulig å få nok distanse til å ta personene og problemene deres på alvor.

Musikken har blitt tatt frem med jevne mellomrom siden jeg kjøpte platen i USA for et par år siden. Samtidig kjøpte jeg CDen til Grey Gardens, og den har ikke blitt mye spilt. Mye musikal-musikk passer best på scenen. Melodiene er kanskje litt for innsmigrende, men til syvende sist så er antall avspillinger målestokken.

Spring Awakening burde passe perfekt for den første generasjonen High School Musical-fans som har vokst fra Disney og foreldrene deres, men jeg vil også garantert være å finne på en av forestillingene.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: