Opera i Neil Gaiman-stil

Etter at den nye operaen åpnet for et år siden, har jeg kjøpt abonnement og vært jevnlig på forestillinger. Musikaler er fremdeles favoritten, men siden jeg liker best musikkspillene med mye musikk og lite tale, duger opera bra. Og Bjørvika gir en utrolig fin ramme for en kveld ute.

Rusalka

Rusalka er en forestilling som må bevise, fordi operasjef Paul Curran tar regien og sceneteknologien endelig blir tatt i bruk for fullt. Og i stor grad leverer man varene i Bjørvika.

Nå er jeg ikke noen opera-veteran, men jeg er glad for at operaen satser på noe utenfor de 10 mest spilte i sesongåpningen. I fjor tæret det på min og andres tillit at mange at de spennende forestillingene ble avlyst på grunn av et avansert scenemaskineri som sviktet.

Det skulle ikke mange gjennomlyttinger til i Spotify før musikken til Rusalka falt lett i øret. Med et par gode arier og jevnt god, dramatisk musikk fungerte den bra som en del av en historie. Gode utøvere hever musikken ytterligere. Men ingenting fra forestillingen ender i noen spilleliste hos meg.

Librettoen er jeg noe mer i tvil om. Det er greit at Rusalka er et eventyr med drømmelogikk, men motivasjoner og beveggrunner henger ofte i løse luften.

Historien er en voksenutgave av Den lille havfruen. En vann-ånd blir forelsket i en menneskeprins. Møtet med den virkelig verden blir rått og brutalt. Prinsen svikter. Konsekvensen av handelen hun gjorde med havheksa for å bli menneske er at hun for alltid må leve som en ond ånd.

Ut av dette skaper regissør Paul Curran og scenografien flere magiske øyeblikk. Forestillingen begynner i et hus i den virkelig verden. Gjennom overturen følger vi en jente gjennom speilet inn i en verden under vannet. Særlig første og andre akt har flere visuelle øyblikk av denne typen. Merkelig hvordan effekter kan virke mer magiske på scenen enn med all verdens datagrafikk. Det hjelper både at det skjer rett foran øynene på meg og at alt er store, fysiske gjenstander som flytter seg gjennom rommet.

Historien og regien gir meg assosiasjoner til Neil Gaiman og Sandman. Sånn går det når en nerd anmelder opera!

Andre akt blir høydepunktet for meg. Her virker regien mest idé-rik og følelsene tonesatt mest presist. Tredjeakt går litt på tomgang: Langt mer stillestående og mindre visuell, uten at musikken klarer å kompensere for det.

Rusalka var en god start på en sesong som virker spenndene. Stort pluss til operaen for at de også bringer forestillingen ut til flere gjennom en direkteoverføring på NRK2 på onsdag.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: