Spesialeffekter med sjarm

Hollywood bruker lett noen titalls millioner på en storfilm, slenger på skuespillere jeg liker, regissører som kan teknikk til fingerspissene og markedsfører hele greia i alle kanaler. Jeg merker at det er noe interessant der, kan til og med like det i øyeblikket, men alt føles sjeleløst og kaldt. Selv når det er underholdende, forsvinner all gleden så fort lyset tennes i salen etter filmen.

DIST9_TSR_1SHT_3

District 9 fortjener all skryt for å gjøre en science fiction-film i storformat sjarmerende, tvers i gjennom. Den klarer å være alt det jeg liker i en popcorn-film, uten å gjøre den flat og pregløs.

Det starter med et manus som bygger opp en spennende verden. En UFO over Johannesburg viser seg å inneholde en liten by med tafatte utenomjordinger. Jordboerne starter med medfølelse, men ender med å utnytte dem på det groveste.

Hovedpersonen er en skikkelig tafatt anti-helt. Gjennom hele filmen, utenom helt på slutten, er han rett og slett usympatisk. Likevel har han en naturlig menneskelighet som gjør det lett å sympatisere. Manuset tar sjanser glattpolerete filmer vanligvis unngår.

Når District 9 har bygd opp sin verden, braker det løs i action. Skytingen og slåssingen betyr noe fordi jeg bryr meg om hovedpersonene, enten de blir spilt av mennesker eller grafikk. Noen macho-slengbemerkninger underveis er i overkant, men alt rundt gjør at jeg bryr meg.

Spesialeffekter er alltid best når de føles som en del av verden. Med unntak av en kjemperobot på slutten, føles all datagrafikken ekte. Jeg sitter aldri og vurderer kvaliteten på utenomjordingene, de blir bare godtatt. Riktignok synes jeg de får stadig større øyne, etterhvert som vi lenger ut i filmen skal synes synd på dem, men ellers holdes spesialeffektene ganske nedpå.

Vanligvis ville jeg vært skeptisk til uklare skifter i perspektiv i løpet av filmen. I starten ser District 9 ut som en dokumentar med intervjuer, håndholdt kamera og personer som snakker til en reporter bak kamera. Senere sees scener fra utenomjordingenes perspektiv uten forklaring. Det flyter imidlertid helt greit og jeg velger å se på det mer som en effekt. Når NYPD Blue begynte med bevegelig kamera var det for å få frem en effekt, ikke for å late som om TV-serien var en dokumentar.

En storfilm behøver altså ikke bare romle av gårde som tomme tønner. Den kan, som District 9, ha en historie og interessante karakterer samtidig som den underholder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: