Idé-litteratur

anathem

Idéene kommer ikke stort større enn i Neal Stephensons Anathem.

Leserne følger Erasmas gjennom nærmere 1000 sider. Han bor i en annen verden. Akkurat hvordan den forholder seg til vår, får vi vite først mot slutten. De første sidene blir vi kjent med det munkelignende fellesskapet helten vår vokser opp i. Snart virvles vennene hans inn i et Harry Potter-lignende mysterium i klosteret. Etter et par hundre sider kastes de ut i en verden i krise, like fremmed for dem som for oss. Boksen univers utvider seg konstant.

Alt dette virker svært spennende. Det er det, men i tillegg inneholder boken store mengder filosofiske dialoger. Hovedpersonene tyr til dette like enkelt som vi tyr til humor. Her har vi en science fiction-bok hvor en alternativ idé-historie og lingvistikk tar rollen til avansert teknologi.

Når jeg slukte boken på ferietur var det som om boken var skrevet til meg i så stor grad at det var vanskelig å forestille seg at noen andre kunne like den. Ganske snart oppdaget jeg at mange venner ble like oppslukt som meg. Riktignok sitter doktor- og mastergrader temmelig løst i den gjengen, men det var godt å oppdage at det ikke bare var jeg som ble fascinert. Det er en bok det er morsomt å diskutere med andre.

Neal Stephenson gjør det ikke lett for leseren eller seg selv. Nye ord gir assosiasjoner til vår verden, men blir forsiktig vridd på. De første femti sidene er det nødvendig å lese sakte for å komme inn i verden og begrepsbruken. Ordlisten bak er god å ha. Ganske raskt skaper dette får problemer, heller et smil over nye begreper som gir språkelig dybde til verden.

Karakterene kan virke litt konstruerte, likevel har alle hovedpersonene en snodig form for personlighet. Alt behøver jo ikke å følge støpeskjeen til den freudianske litterærer psykologien for å være interessant.

Jeg oppdaget boken etter en omtale i Salon før jul. Dessverre er ikke lesekondisen min som før, så det tok sin tid å gå løs på den.

Neal Stephenson har imponert meg tidligere, med nåtidsthrillere og historiske romaner som flyter over av interessante idéer. Han skuffer ikke denne gangen heller. Reisen til Erasmas sendte konstante og behagelige ilinger inn i hjernen min.

Advertisements

3 kommentarer »

  1. fredut said

    Anathem er et imponerende stykke verdensbygging, og dens asimovmøtereco-stemning er unik, men den føles mer steril og noe mindre undrholdende enn the Baroque Cycle, som rett og slett er de beste bøkene jeg noensinne har lest.

  2. norserintrah said

    Kanskje fordi alle hovedpersonene har vokst opp i klostermiljøet? I Baroque-bøkene får vitenskapsmennene selskap av folk på bunn av samfunnet. Det gir en fin kontrast til all den abstrakte tenkingen.

  3. fredut said

    Tror det er noe der, savner de avsindige actionsekvensene fra Barokksyklusen også. De er jo der i Anathem (spesielt satellittgreia på slutten) men de også preges av at de skildres gjennom øynene på munken Erasmas.

RSS feed for comments on this post · TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: