Archive for juni, 2010

Oversikt over London-artikler

Det er noen år siden forrige reiseblogging. Dette var så gøy at jeg er litt lei meg for at jeg ikke gjorde det samme under Roma-turen i fjor. Men det byr seg vel nye anledninger.

Grunnen til at det blir lite blogging på Typisk Tor Andre, er at jeg har hendene fulle med NetCom-blogging. Men det var jo gøy å skrive om noe annet enn mobiltelefoner igjen også.

Artiklene jeg har skrevet fra London er:

Legg igjen en kommentar

Best utenfor Kina

Ba Shan er den beste kinesiske maten jeg har spist utenfor Kina.

Tidligere har jeg sett på steder med menyer med masse bilder er tegn på en turistfelle. Kelnerne her legger en coffee table bok med mat på bordet med store bilder og tekst.

Etter litt blaing finner jeg dobbeltstekt svin og bønner med bacon. Begge deler er nostalgivalg, retter jeg spiste første gang på Kinaturen min i 2006. Minner om svunne måltider setter listen høyt.

Svinet kom i en enorm gryte fylt med svinekjøtt av bacontypen, paprika, stangselleri, hele hvitløk-kløfter og masse tørket Szechuan-chili. Tofu-biter hadde trukket til seg de gode smakene. En liten slant med fett i bunn var en smaksbombe. Retten var brennhet og vanskelig å stoppe å spise av.

Som siderett fikk jeg et fat med bønner, krydret med bacon og hvitløk, og smakte akkurat som jeg husket fra mitt første måltid i Kina.

Prisen for en rett ligger noen hakk høyere enn på Baozin Inn, rundt hundrelappen. Porsjonene er enorme, så en rett er mer enn nok for en person. Dette er stedet å gå i en gruppe, spise en større middag og dele på alt.

Comments (1)

Ferielektyre og to kjappe

Wolf Hall, om Henrik VIII sett fra Thomas Cromwells perspektiv, var ferielektyren. Derfor passet det å få med seg noen historiske bygninger som har vært nedprioritert ved tidligere besøk. Tower of London var interessant, men turen ut av byen til Hampton Court Palace var langt morsommere. Kongen holdt til ganske mye der ute, så hvis du har sett Tudors på TV dukker det opp hver gang noen skal i audiens.

Bygget og området er velholdt og godt tilpasset turister med mye informasjon, gratis audioguide og aktiviteter. Noen ganger prøver de litt for hardt, som med en utkledd fyr i Henrik VIII-kostyme som snakker med de besøkende og touch-skjermer som er lite sensitive. Men Hampton Court ga et godt bilde av hva som skjedde ved kongens hoff.

Alt var ikke gourmet restauranter i spisingen. Noen ganger var det bare fast food av høy kvalitet. Jeg hadde fått anbefalt Wasabi fra noen på jobb, en kjede med japansk mat, særlig sushi. Enorme mengder med sushi ligger stablet opp ved døren. Så er det bare å plukke det du er interessert i. De 8 bitene jeg plukket og en juice kom på 80 kroner. Ferdige sammensatte pakker gir nok mer valuta for pengene.

Her er min fangst. De bitene som stiller størst krav til kvaliteten på fisken, som tunfisken, falt litt i gjennom. Spicy reker og tangblanding var derimot veldig gode. Min anbefaling er å velge sushi eller maki med mye smak.

Navnet på Gourmet Burger Kitchen interesserte meg. De serverte en lang rekke hamburgere og amerikansk mat med originalt tilbehør. Jeg valgte en liten, enkel burger til 40 kroner, for å sjekke ut at det grunnleggende var på plass.

Størrelsen var det lite å si på. Brødet smakte mye og burgeren var god, men litt tam. Med kun ost og ketchup, ble det for lite smak. Jeg tror de er laget for chorizopølse, sopp og annet ekstrautstyr. Enten du velger en av de ferdigkomponerte hamburgerene på menyen eller setter sammen noe selv, er valgmulighetene mange.

Engelske chips er litt kjedelig, men grillsausen var chunky og smakfull. Milkshaken var enorm (servert i en stålbeholder nok til litt over to glass som de du ser på bildet) og nok til i hvert fall to personer. Hele oppdekningen du ser på bildet kom på 130 kroner. Det er mye i forhold til andre måltider i byen, men lite hvis du sammenligner med en lignende meny på McDonald i Norge.

Legg igjen en kommentar

Shopping, tapas og tiårets beste

Stort sett kjøper jeg alt av lesestoff, musikk og film elektronisk. Likevel må jeg, lettere tvangsmessig, innom bokhandlere og DVD-butikker når jeg ser det. Og Apple-butikken i Regency Street, selvsagt.

Det slår meg at mange av de store mediabutikkene ikke finnes lenger, men jeg fant en HMV i Oxford Street og Foyles i Soho. fopp får imidlertid min varmeste anbefaling i Shaftesbury Avenue. Den har gode tilbud og et godt utvalg av mer interessante bøker, CDer og DVDer. Det er tydelig en god redaksjonell hånd bak tilbudet.

Kombinert med Tower of London tidligere på dagen, begynte tiden frem til musical på kvelden å bli knapp. I samarbeid med min gode venn TimeOut improviserte jeg litt og endte opp på Providore & Tapa Room.

Et blikk på menyen tydet på mange klassiske småretter, men de fleste med en liten overraskende vri. Jeg satt sammen en meny med tre retter og dessert i samarbeid med kelneren, før han anbefalte en rosévin som passet bra til det varme været og maten.

Først fikk jeg en ertesuppe. Det var løftet om wasabi og mynte som gjorde meg nysgjerrig, men dessverre holdt disse smakene seg for mye i bakgrunnen. Utseendemessig var retten en nytelse, noe som gjentok seg for alle rettene: En tykk suppe, med noe olje, mynteblader og en klatt creme fraiche som kan skimtes nede i dypet. Godt, men ikke fullt så spennende som beskrivelsen tydet på.

Andre rett var derimot innertier. En omelettlignende sak av søtpotet, feta og spinat toppet med salat, youghert, pesto og pinjekjerner. Retten hadde mer enn utseendet med seg, en overraskende og vellykket sammensetning av smaker.

Midtøstenaktig innbakt hakket lam var en smaksbombe. Den tykke søtsyrlige massen på yougherten måtte jeg ha hjelp fra kelneren for å identifisere. Det var granateplesirup. I salaten var blodappelsinen prikken over ien.

En plommekake til dessert var ordinær i forhold til resten av måltidet, men dessertvinen til var en fantastisk avslutning.

Providores var blant mine dyreste restaurantbesøk med en sluttregning på 600 kroner, men for fire retter og to vinglass syntes jeg det var vel verdt prisen.

På kvelden så jeg Wicked, som jeg tidligere har sett i Chicago. Denne utgaven var vel så bra, med en større scene som ga enda mer rom for spektakkelet på scenen med flyvende hekser, drager og smaragdbyen fra Oz.

Mange musicaler gjorde hevd på å være tiårets beste på plakater over hele byen, men Wicked får min stemme. Musikken står bra på egen hånd, historien er en engasjerende feministisk utgave av Trollmanen fra Oz og karakterene er minneverdig. Riktignok har den til tider litt for mye på hjertet, det går veldig fort på slutten, men det fungerer likevel svært bra.

Legg igjen en kommentar

Beijing middag

Sist jeg var i London lå det en Fujian-restaurant litt i utkanten av Chinatown med mat fra et område sør i Kina jeg hadde besøkt. Nå ligger Baozi Inn her.

Intriøret er Beijing hutong inspirert, maten drar inspirasjon fra større deler av landet.

Jeg bestiller Beijing nudler. De er ferske og gode, om ikke så gode som de jeg spiste tidligere i uken. Tilbehøret er svin i østerssaus, sprø agurk og bønnespirer, samt en dæsj hvitløkspaste.

Menyen har to sider med småretter. Stedet har navnet sitt etter en real dampet bolle med svinekjøtt (formet som en kjøttbolle) og saus. Spinat med bønner, hvitløk og ingefær var friskt tilbehør.

Jeg rapte hvitløk i flere timer etterpå, men dette er solid kinesisk mat for rundt hundrelappen.

Avenue Q levde opp til mine høye forventninger. Morsomt og til tider saftig om livet i en gate befolket av avdankede sitcom-stjerner og dukker fra Sesam Stasjon, selvsagt til fengende sanger om rasisme, porno og kjærlighetsproblemer.

Comments (3)

Markedsdag

Tate Britain var litt skuffende. Det var nesten ikke noe William Blake og utstillingen Rude Britannia som jeg hadde gledet meg til åpner først i neste uke.

Tate Modern var derimot bedre enn noen gang med ny presentasjon av verker fra samlingen og en utstilling om fotografering i skjul. Mye rart, spennende og ubehagelig.

Lunsjen ble inntatt på Borough Market, noen hundre meter fra Tate Modern. Det er et torv med mye spennende ferskvarer: Grønnsaker, ost, blomster og kjøtt. Eierne tilbyr både smaksprøver og varme retter du kan kjøpe med råvarene de selger.

Jeg falt for navnet The Posh Banger Boys og kjøpte chorizopølse på surdeigsbrød. Inne på torvet drakk jeg en appelsin- og tranebærjuice. En baker tilbød en sjokoladekake, myk og svampete, med mørk smak, men en desto søtere glasur.

Nå bærer det til Leicester Square, kinesisk mat og Avenue Q.

Legg igjen en kommentar

Med lammesjy i fanget

Det er noen år siden jeg besøkte og skrev om St John sist, men jeg visste helt klart at jeg ville ditt igjen.

Tradisjonell engelsk mat, servert på en rettfrem måte er temaet. Her er det ingen matokkulte uttrykk i menyen, kun hovedingridiensene. Riktignok er noen av dem ukjente for norske ganer, men du slipper alt jåleri.

Jeg angret litt på valget av forrett etter at flere margbein ble brakt ut til bordene rundt meg. Aspargesen var bra, den. En tykk neslesuppe smakte mildt av spinat. Begynn enkelt, tenkte jeg. Dessuten hadde jeg aldri spist dette på restaurant før.

Kokkene hadde tydeligvis funnet godt lam i dag. Det var dagens. Jeg valgte lammetunge. I sentrum lå kjøttet som grå klumper, men med gulerøtter, reddiker og gressløk dandert utspekulert tilfeldig, ser det svært godt ut.

I teorien liker jeg norske lammetradisjoner som pinnekjøtt og smalahoved. I praksis blir det ofte for salt, for røkt og for tørt.

Smaken på lammetungen var alt jeg liker med norsk lam, bare perfekt saltet og med en fantastisk konsistens. Søte, møre gulerøtter til passet bra. Reddikene er jeg mer lunken til.

På veien ut klarte kelneren å miste tallerkenen med lammesky i fanget på meg. Heldigvis har jeg flere bukser i kofferten. Og jeg fikk en fantastisk eplesorbet som plaster på såret.

En god sorbet skal få frem smaken uten at vann, sukker og den kornete konsistensen distraherer. Her kom en naturlig eplesmak godt frem. Dette var langt unna tuttifrutti slushy, som du risikerer selv på bra steder i Oslo.

Etter dette høydepunktet var det få desserter som fristet. Eccleskake og Lancanshire-ost gjorde meg nysgjerrig. Kelneren sa at den ville passe bra til slumpen med rødvin igjen i glasset, så da var valget greit.

Kaken var kraftige saker. Gjemt i en vannbakkelslignende deig, lå en liten rosinpudding. Ved siden av lå en tykk skive med en mild, smakfull ost, for myk til ostehøvel og for hard til smørekniv.

Prisen er som en god norsk restaurant. Og mange av rettene var mer kjente enn de jeg valgte, hvis du synes dette så rart ut.

Comments (4)

Tampopo nudler

Koya åpnet for to måneder siden, men ligger allerede blant TimeOuts ti på topp anbefalte spisesteder.

Kjernen i menyen er nuddelsupper. Og for noen nudler! Tykke, gode og med en fantastisk konsistens, tydelig hjemmelaget. Dette er mer enn mettende fyllstoff.

Jeg valgte en enkel utgave med vårløk og tofusnerk. Du kan også velge mellom varianter med forskjellige typer kjøtt, grønnsaker og strø.

Innmat på menyen fristet også. Kumage (med mer kjøtt enn jeg har fått tidligere), servert med en søt plommesaus og en liten klatt skarp sennep.

Når jeg kom like før åpningstid, sto det allered tre japanere og ventet. Det skulle borge for kvaliteten. Med en pris på mellom 6 og 12 pund for en rett, passer dette fint som en mettende lunsj som skal vare noen timer.

Anbefalt film: Tampopo

Comments (1)

%d bloggere like this: