Shopping, tapas og tiårets beste

Stort sett kjøper jeg alt av lesestoff, musikk og film elektronisk. Likevel må jeg, lettere tvangsmessig, innom bokhandlere og DVD-butikker når jeg ser det. Og Apple-butikken i Regency Street, selvsagt.

Det slår meg at mange av de store mediabutikkene ikke finnes lenger, men jeg fant en HMV i Oxford Street og Foyles i Soho. fopp får imidlertid min varmeste anbefaling i Shaftesbury Avenue. Den har gode tilbud og et godt utvalg av mer interessante bøker, CDer og DVDer. Det er tydelig en god redaksjonell hånd bak tilbudet.

Kombinert med Tower of London tidligere på dagen, begynte tiden frem til musical på kvelden å bli knapp. I samarbeid med min gode venn TimeOut improviserte jeg litt og endte opp på Providore & Tapa Room.

Et blikk på menyen tydet på mange klassiske småretter, men de fleste med en liten overraskende vri. Jeg satt sammen en meny med tre retter og dessert i samarbeid med kelneren, før han anbefalte en rosévin som passet bra til det varme været og maten.

Først fikk jeg en ertesuppe. Det var løftet om wasabi og mynte som gjorde meg nysgjerrig, men dessverre holdt disse smakene seg for mye i bakgrunnen. Utseendemessig var retten en nytelse, noe som gjentok seg for alle rettene: En tykk suppe, med noe olje, mynteblader og en klatt creme fraiche som kan skimtes nede i dypet. Godt, men ikke fullt så spennende som beskrivelsen tydet på.

Andre rett var derimot innertier. En omelettlignende sak av søtpotet, feta og spinat toppet med salat, youghert, pesto og pinjekjerner. Retten hadde mer enn utseendet med seg, en overraskende og vellykket sammensetning av smaker.

Midtøstenaktig innbakt hakket lam var en smaksbombe. Den tykke søtsyrlige massen på yougherten måtte jeg ha hjelp fra kelneren for å identifisere. Det var granateplesirup. I salaten var blodappelsinen prikken over ien.

En plommekake til dessert var ordinær i forhold til resten av måltidet, men dessertvinen til var en fantastisk avslutning.

Providores var blant mine dyreste restaurantbesøk med en sluttregning på 600 kroner, men for fire retter og to vinglass syntes jeg det var vel verdt prisen.

På kvelden så jeg Wicked, som jeg tidligere har sett i Chicago. Denne utgaven var vel så bra, med en større scene som ga enda mer rom for spektakkelet på scenen med flyvende hekser, drager og smaragdbyen fra Oz.

Mange musicaler gjorde hevd på å være tiårets beste på plakater over hele byen, men Wicked får min stemme. Musikken står bra på egen hånd, historien er en engasjerende feministisk utgave av Trollmanen fra Oz og karakterene er minneverdig. Riktignok har den til tider litt for mye på hjertet, det går veldig fort på slutten, men det fungerer likevel svært bra.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: