Matdagbok fra Italia

Roma blir bedre jo flere ganger jeg kommer tilbake. Listen min med spisestedene og severdighetene jeg liker best er så lang at det kan fylle et besøk. Samtidig vet jeg at det alltid er noe nytt å oppdage.  Forrige uke var jeg en uke i Roma. Turistløypen med innlagte ruiner og renessansekunst skal jeg spare dere for, men tenkte jeg skulle dele noen mattips.

I Italia er det viktig å huske at enkelhet og gode råvarer står i sentrum. Etter første besøket mitt i voksen alder var jeg svakt skuffet på grunn av en lommebok som skulle vare i flere måneder og høye forventninger, men nå synes jeg selv turistfeller som regel har noe spennende å by på hvis du ser riktig sted på menyen.

La oss begynne med en kompromissløs pizza i Napoli. På jakt etter ur-pizzaen havnet vi på Da Michele. Det var lett å spise seg gjennom menyen siden den kun besto av to retter: Margherita og Marinara. Den første består av tomatsaus, basilikum og mozzarella. For den som lever i villfarlsen om at sistnevnte hadde noe med sjømat å gjøre, kan jeg berolige med at forskjellen kun var et strø av organo og fjerning av osten.

Reiseselskapet kommenterte at det smakte som pinnebrød med tomat. Jeg hadde ikke den store matåpenbaringen, men kan garantere en matopplevelse vel verdt prisen. I Norge hadde du ikke fått et glass vann for prisen av et mettende måltid med øl til, noe som førte til lang kø av lokalbefolkningen.

Hakket mindre kompromissløst er Baffetto i Roma. Det hører med på turistløypen og ligger en prisklasse høyere, men er vel verdt køen. Jeg har prøvd Quattro Formaggio, Skinke og Squashblomster. Favoritten er nok fire oster. Et kraftig uvær siste dagen forhindret meg fra å teste ut ’full pakke’ med alle restene i kjøleskapet, inkludert et egg.

Is er en viktig del av et Italia-besøk og jeg sviktet litt med et snitt på en om dagen. San Crispino har lenge vært favoritten min. Smakene er enkle, rene og kommer klart frem. Med en mann i hvit frakk, et kresent utvalg og forskjellig temperatur for hver beholder med gelato for å smaken best frem, får jeg Willy Wonka-følelse.

For noen år siden dro jeg på en ekspedisjon til EUR, en forstad bygget opp av Mussolini, vel verdt et besøk etter at den obligatoriske rundturen er gjort. Dette var før kart på mobilen og GPS, så jeg klarte ikke å finne Il Gelato (Via Aventino 59). Til slutt ga jeg opp. Det var derfor fint å oppdage at de nylig har åpnet et utsalg noen få hundre meter fra der jeg bor i Roma. Smakene er mer rocka enn på San Crispino og kan fort bli en ny favoritt.

En annen oppdagelse er den sardinske restauranten Perdingianu & Croccoriga. Vi ble overøst av antipasti og forretter, så før hovedretten var alle stappmette. Favoritten i første runde var tynne, brunede skiver av squash i olivenolje. De andre tilberedte grønnsakene og skinkene fikk også ben å gå på.

Deretter fulgte et opptog av ravioli, pasta og risotto med rødvinssaus. Stjernen for meg var en spaghetti med tørket rogn revet over. Retten hadde en intens smak av fisk og kaviar.

I nabolaget ligger vinbaren Via Cavour 313. I tillegg til godt utvalg i viner har de veldig god mat, utover den vanlige plukkemenyen. En ting jeg ikke helt klarer å komme over er at serveringspersonalet gjerne lar deg prøvesmake et par forskjellige typer før du bestemmer deg for hva du skal ha i glasset.

Den mest spennende retten jeg spiste var en biff tartar av kalv med et godt strø av trøfler. Sammen med forskjellig pølser og skinker utgjorde det et måltid. Jeg oppdaget vintypen Il Nobile på turen og drakk det til. Mitt inntrykk etter tre forskjellige viner er en ganske kraftig smak uten for mye av eikesmaken som ofte irriterer meg i mange anerkjente viner.

På forrige besøk i Roma bestemte jeg meg for å prøve et måltid som er mer på linje med det man betaler for en middag på en bra restaurant i Oslo. Etter lesing i min trofaste TimeOut-guide og sammenligning av menyer landet jeg på Antico Arco, noe som viste seg å være et så godt valg at jeg gjentok besøket denne gangen.

På sesongens meny synes jeg særlig en suppe av mynte, romersk squash og olivenolje med blekksprut var godt.

Høydepunktet var venteretten fritert vanilje med jordbær, noe som best kan beskrives som et vagt barndomsminne om vafler med jordbærsyltetøy.

Hovedretten tempuralam var en liten nedtur. Jeg synes reisefølgets duebryst ledsaget av potetmos med trøfler virket som et langt bedre valg.

Takk og lov for at jeg tok med meg en parmaskinke og sterk salami for å få en myk overgang til norsk mat igjen!

Artikkelen er tidligere publisert på Fus-bloggen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: