Archive for april, 2011

Alle skriblerier på et sted

Notatblokken på telefonen min bruker jeg først og fremst til å klore ned korte notater om bøker, apps og mat jeg ønsker å sjekke ut senere. Problemet oppstår når jeg ønsker å dele disse på tvers av flere plattformer: Datamaskin, iOS og Android. Notatblokkene som følger standard med er som regel ikke så spenstige når det gjelder audiovisuelle virkemilder heller.

Evernote er et en app mange andre bruker, men akkurat det jeg trengte fant jeg i Springpad.

Når du har opprettet en konto får du et stort skrivebord. Det bruker du for å sortere alle notatene dine i bunker. Hvert element i en bunke kan bestå av tekst, bilder, filer og utklipp fra nettsider. For svært mange områder finnes det ferdige maler, for eksempel matoppskrifter og restauranter som du ser i eksemplet under. Andre eksempler på ferdige maler er film, musikk, handlelister, kontakter og vin.

Alt innholdet synkes automatisk mot alle enheter du har Springpad-appen på. Jeg har testet det på datamaskin, iPhone, iPad og en Android-telefon. De mobile appene klarer også å håndtere dataene dine offline. På datamaskinene krever tilgang en nettleser og nettilgang, men Springpad jobber med en løsning for offline jobbing der også.

Jeg begynte å ta Springpad i bruk for en uke siden og har allerede begynt å fylle opp med notater, særlig for restaurantbesøk og oppskrifter. Brukergrensesnittet er enkelt og strømlinjeformet. Samtidig er verktøyet såpass åpent, at det kan brukes for å dekke en lang rekke behov.

Best av alt, ubegrenset bruk er gratis. Utviklerne er aktive med å utvide antall plattformer og bruksområder for Springpad. Du kan følge dem på bloggen deres.

Legg igjen en kommentar

Science fiction i lysets hastighet

Er det en genre hvor novellen fremdeles er sentral, så er det i science fiction. Ofte dreier det seg om å slippe leseren inn i en ny verden, med en ny idé og noen interessante personer å bli kjent med. Det er utrolig hvor mye man kan få sagt på noen titalls sider.

Lightspeed Magazine har jevnlig imponert meg det året de har kommet ut. Redaktøren John Joseph Adams har spesialisert seg på kort genre-materiale og demonstrere et godt grep om fantastisk litteratur i podcasten The Geeks Guide to the Galaxy.

Hver måned publiserer Lightspeed to nye historier og to klassikere. Forfatterne er sentrale, enten de er veteraner eller nye og lovende. I tillegg legges det ut essay om temaet i hver novelle og intervjuer. Dette hever nettstedet enda et par hakk over lignende elektroniske tidsskrifter ved å sette historien inn i en sammenheng.

Innholdet leveres i et bredt utvalg av formater. Du kan selvsagt lese det i en nettleser. Lightspeed har velfortjent gjort det sterkt i nomineringen til flere priser for science fiction og elektronisk litteratur. Har du et lesebrett av et eller annet slag, kan du laste det ned til alle de mest aktuelle formatene. Abonnement er også mulig i forskjellige former. Flere av novellene finnes til og med som podcast.

Utrolig nok kan du lese alt innholdet gratis også. Jeg foretrekker å laste ned hver måned i en samlet pakke til Kindle. Det koster noen kroner. Er det greit for deg å lese det i en nettleser eller å formattere det selv med utgangspunkt i html, er det også en mulighet.

Her er noen anbefalinger:

Simulacrum er en perfekt pakke av teknologi og karakterer om en ny teknologi som gjenskaper en person i 3D-grafikk, inkludert personligheten, og hvordan det påvirker forholdet mellom en far og datter.

Halloween-nummeret hadde en av de mest ubehagelige grøsserne jeg har lest, The taste of starlight, om en mann på reise gjennom rommet ved et uhell våkner opp fra kryogenisk søvn tidligere enn han burde.

Standard loneliness package handler om en verden som outsourcer lidelse til fattige arbeidere i den tredje verden, en novelle av den svært lovende forfatteren Charles Yu.

Essayene har brukt litt tid for å holde samme nivå som novellene, men fra april synes jeg Having your cake and eating it two, and three, and four… er ganske bra.

Legg igjen en kommentar

Fantastiske Fire løser alt

Superhelter er en type moderne mytologi som har fasinert meg siden vi byttet tegneserier i gata som barn. Humor og western sto høyere i kurs for de fleste, så jeg fant det lett å bytte til meg amerikanere i trikot. Hver karakterene har en gjenkjennbar kjerne, men for hver ny forteller vokser og forandrer historien seg, samtidig som den bygger på det som har kommet før.

Fantastiske Fire startet på mange måter det som kalles sølvalderen for superheltene i 1961. Kjernen i karakterene er en familie bestående av mor, far, tenåring, bestevenn, og etterhvert et barn. De kastes ut i storslagne eventyr i andre dimensjoner og med besøk fra andre verdener. Det hele har som regel en science fiction-stemning med løsninger som bygger vel så mye på vitenskap og forhandlinger som mer hardtslående argumenter.

De siste månedene har forfatteren Jonathan Hickman fått serien til å ta skikkelig av. Jeg la først merke til han som innovativ serieskaper. Han laget korte serier med originale historier om temaer som terrorisme mot journalister, bioteknologi, tidsreiser med den katolske kirken og en tur til Mars. Disse seriene fortjener en egen arikkel, men la meg si at de overbeviste meg om at Hickman kan håndtere de store idéene som bør være sentrale i en Fantastiske Fire-serie.

Jeg ligger som regel litt etter hefteutgivelsene i USA, men jeg er svært overbevist etter å ha lest samlingen med de fem første historiene fra Hickman.

‘Solve everything’ er tittelen på historien hvor gruppens leder har dårlig samvittighet for å ikke ha løst alle verdens problemer. Dermed setter han igang en intens jakt på en løsning. Historien tar utgangspunt i Reed Richards karakter, gir fortellingen en naturlig patos og utforsker idéen om hva som må til for å skape det perfekte samfunn.

Litt action blir det også, men denging er det mer av i fjerde kapittel hvor musklene i Fantastiske Fire, The Torch og The Thing, drar på ferie. Boken avsluttes med bursdagen til guttegeniet Franlins, noe som først og fremst ser ut til å ha som mål å gjøre oss nysgjerrig på hva som vil skje fremover.

Tegningene til Dale Eaglesham er fine for å få frem teknologi og monstre. Hovedpersonene synes jeg imidlertid ofte forsvinner litt, har forvridde perspektiver og mangler den utrykksfullheten historien burde gi rom for.

I sum er det ikke tvil om at de nye historiene til Jonathan Hickman har spilt Fantastiske Fire opp et par dimensjoner.

Hans andre Marvel-serie, Secret Warriors, er også verdt en titt. Her er superagenten Nick Fury på krigsstien med en nyrekruttert gruppe superhelter som knapt er tørr bak ørene. Agenter og hemmelige konspirasjoner er det sentrale temaet her. Det fenger ikke så mye som Fantastiske Fire, men er god underholdning.

Hvis du er langt unna en tegneserie-butikk, anbefaler jeg å sjekke ut titlene i Comixology på iPhone og iPad.

Legg igjen en kommentar

Den amerikanske friheten

Vanligvis holder jeg meg til litteraturens mer tvilsomme strøk, som tegneserier og science fiction. Men av og til blir jeg nysgjerrig på hva bokklubb-gjengen og litteraturkritikerne holder på med. Derfor kjøpte jeg Freedom av Jonathan Franzen til min Kindle.

Best siden er ikke så effektivt når det er så lenge siden sist jeg leste noe seriøst. For noen år siden raste jeg gjennom en bok i uka, men nå går det noe saktere.

Boken jeg vil sammenligne med er Underworld av Don DeLillo. Den vakte mye av det samme engasjementet hos meg. Grunnrisset av boken ligner: En litterær gjennomgang av USAs nære historie og hvordan det påvirker menneskene som står midt oppi det. Freedom strekker seg over et tidsrom rundt 10 år etter Underworld: Fra slutten av 60-tallet frem til Obama-valget.

Første kapittel hiver oss inn i familien Berglund sett fra en nabo som er temmelig infam i sin beskrivelse. Det hele er pinlig humoristisk, men vi aner at dette ikke er hele historien. Og ganske riktig, de neste kapitlene gir oss historien fra andre synsvinkler, blant annet skandalene som blir antydet allerede fra de første setningene.

Store idéer, interessante karakterer og humor hjelper for å dra meg med gjennom en bok, uansett genre. Den svulstige tittelen kan virke vanskelig å leve opp til, men boken problematiserer og drøfter faktisk godt hva frihet kan bety i praksis for mennesker de siste tiårene. Freedom lever opp til hypen fra i høst.

Men er amerikansk frihet så aktuelt i sosialistiske Norge? Jeg tror knapt noe land i verden er så amerikansk som Norge, kanskje ikke en gang USA. Hvordan mennesker, familier og samfunn forholder seg til nye normer er derfor gjenkjennbart.

Legg igjen en kommentar

Borgerkrigen fra dag til dag

I disse dager er det 150 år siden borgerkrigen i USA startet. Oppmerksomheten er ikke helt den samme rundt jubileumet i Norge som over dammen, men for alle historieinteressert med dragning mot Nord-Amerika anbefaler jeg iPad-appen The Civil War Today.

Når du har lastet den ned, er det egentlig ganske lite materiale å finne. Grunnen er at appen publiserer informasjon dag for dag, akkurat slik de som levde for 150 år siden opplevde krigen. Siden vi nå bare er noen dager inne i konflikten, får du akkurat det samme perspektivet.

Alt virker så opplagt i ettertid, men det var ikke så enkelt for dem som sto midt oppe i det. Hvilken side ville du valgt? Ville det være riktig å gå til angrep på motparten? Ville det hele være fort over? Hvem ville være best til å lede hver side gjennom konflikten? The Civil War Today gir deg mulighet til å kjenne på følelsen av usikkerhet.

Hver dag publiserer appen to nye artikler, en som forteller om den viktigste nyheten og en annen som gir bakgrunn. I tillegg legges det ut mer kildemateriale enn det vil være mulig å gå i gjennom selv for en historienerd hver dag: Bilder, kart, originale aviser og dagbøkene til flere mennesker på begge sider i krigen.

The Civil War Today viser noe av potensialet e-bøker har på nettbrett. Enten du kikker gjennom stoffet som legges ut i ettertid, følger artiklene fra dag til dag eller graver deg ned i alt bakgrunnsmaterialet, får du god valuta for 45 kroner over de neste fire årene. Prikken over ien er gode muligheter for deling, et daglig spørsmål, poeng for aktiviteter og oppkobling mot Gamecenter. Jeg har lagt appen på første side av iPad-skjermene mine.

Legg igjen en kommentar

Etter Valentine

Et ekteskapsproblem må alltid være så ekstremt på film. Konflikten må være så klar, ofte representert i et ytre problem som rusmisbruk, mishandling eller utroskap. Jeg vet ikke om denne jakten på ytre forklaringer er noe som har irritert regissør og manusforfatter Derek Cianfrance, men jeg føler Blue Valentine er en anti-tese til den tradisjonelle samlivsfilmen.

Filmen åpner med en morgenscene. Et ektepar er på vei til jobb og skal få ungen på skolen. Du merker irritasjonen og konflikten under overflaten, men her er det ingen skriking eller vodka-flasker gjemt i skuffen, bare trist hverdag. Det skuffende livet som ektepar blir satt opp mot scener fra hvordan det unge paret flere år tidligere møttes, flørtet og fant ut at de ville gifte seg.

Hva som skjer i årene mellom og hvorfor de nå hele tiden er på randen av eksplosjon, forklares ikke. Men utfra det vi ser kan vi som tilskuere gjette oss frem til en del. Det som var sjarmerende under den første forelskelsen blir irriterende og kilde til konflikter etter flere år sammen.

Regissøren gir skuespillerne masse rom til å utvikle rollene. Michelle Williams (som jeg husker godt som innflytteren i ungdomsserien Dawson’s Creek) og Ryan Gosling gyver løs på materialet med dødsforakt.

Uten de store ytre konfliktene krever Blue Valentine forsiktighet og stort mot. Skuespillerne er viktige, men regissøren lever opp til tilliten deres og vår som publikum. Han holder tilbake og spiller med nennsom hånd på de mer sentimentale strengene historien gir rom for.

Flørtingen i starten er søt nok. Traileren viser kun scener fra denne delen av filmen, men dette er ikke er noen Valentine-film. Jeg kan knapt tenke meg et verre utgangspunkt for en date enn Blue Valentine. Men det er en bra film, og ofte er vel det det viktigste.

Legg igjen en kommentar

Tre reiser til Washington DC: Fremtid

Min første intense spillopplevelse på datamaskin var Voodo Castle på VIC 20. Det var et ekstremt enkelt tekstspill. Du går med tekstkommandoer fra et rom til et annet. Hvert rom består kun av et par linjer med tekst. Alt jeg kunne gjøre var å skrive inn et verb og et substantiv for å manipulere verdenen. Likevel ble jeg sugd inn i spillet. Men langt bak i tankene drømte jeg om et spill som var enda virkeligere.

Etter å ha tilbrakt noen timer i spillet Fallout 3 slo det meg at det var alt jeg kunne drømme om at spill kunne bli for 25 år siden. Spillet har alle kjennetegn til et klassisk rollespill med en hovedperson som blir stadig sterkere, som jeg kan styre hvordan utvikler seg og som slåss med motstandere med varierende styrke ved hjelp av taktiske valg. Men først og fremst er det en omhyggelig konstruert digital verden som imponerer.

Spillet foregår 200 år etter en krig med kjernevåpen som la hele USA øde. Familien din har vært stengt inne i en bunkers. Av grunner som blir klart i løpet av introduksjonen din til spillet, må du forlate det trygge redet. Utenfor er det et kaos av kannibaler, mutanter, zombier og politiske fraksjoner som prøver å bygge opp verden igjen.

Stedet du havner er rett i utkanten av Washington DC. Det er tydelig at jeg beveger meg i en nøye uttenkt verden med kjente geografiske landemerker fra den amerikanske hovedstaden. Hvor jeg kan bevege meg føles naturlig i forhold til historien. Vriene monstre og sammenraste bygninger setter begrensningene, heller enn usynlige vegger.

Ofte er landskapet åpent. Jeg ser store bygninger i horisonten som jeg kan bevege meg mot og utforske. Andre ganger er det lett å gå rett gjennom et område flere ganger, uten å oppdage inngangen til en hemmelig bunkers. Faktisk har jeg aldri før spilt et rollespill hvor verden har virket så naturlig.

Fallout har sin begrensning i at de fleste konfliktene til syvende og sist løses med kamper. En håndfull oppdrag som kan løses på fredelig vis med etterforskning, moralske valg, politikk og overtalelse setter likevel sitt preg på opplevelsen. Sammen med interessante dialog-alternativer og karakterer, setter det sitt preg på inntrykket jeg sitter igjen med.

Underveis ble jeg temmelig frustrert fordi introduksjonen ikke gjorde at jeg forsto hvordan lys fungerte på mørke steder. Noen skjellsord ble slengt mot skjermen når jeg satt meg fast i merkelig hull i landskapet. Til tross for disse problemene, har jeg brukt noen timer i Fallout-verdenen.

Fem nedlastbare utbygninger har kommet ut til spillet. Broken Steel anbefales varmt, særlig for de som runder spillet. Det bygger ut med en historie etter slutten og flere muligheter til å bygge ut karakteren din. Point Lookout er også vel verdt pengene ved å bygge ut spillverden med et helt nytt område sør for Washington DC. De andre er for basert på slåssing til å skille seg ut.

I fjor kom også et helt nytt spill i serien som flytter handlingen til Las Vegas. Det holder samme høye nivå. En stor forbedring er at valgene dine får enda større konsekvenser for utgangen på spillet. Så vidt jeg kan se er det i hvert fall tre helt forskjellige finaler, avhengig av hvilke fraksjoner du velger å støtte.

James Barnett har laget et oljemaleri basert på et bybilde spillere av Fallout 3 sikkert drar kjensel på, byen Megaton.

Legg igjen en kommentar

Glanset kultur

Stakkars Aftenposten K! Det er ikke så ofte det lanseres et nytt, ambisiøst kulturmagasin i Norge med ambisjon om å nå ut til tusenvis av lesere. Med lansering få dager etter Plot druknet de litt i viraken rundt den debuten.

K er imidlertid vel verdt å lese hvis kultursidene er den delen av avisen du har lyst til å lese først eller kjøper Dagens Næringsliv for Etter Børs-sidene. Artiklene er lange og gode, først og fremst i genrene portrett og analyse. Men de gir også førstesiden til Susanne Sundfør for et dikt hun har skrevet. Småstoffet er til og med interessant.

Innsikt kan bli for tettpakket med informasjon etter min smak. Da liker jeg bedre de store flatene og bruken av hvitt i K.

En mulig kritikk, som også gjelder Innsikt, er at det blir en del gjenbruk fra Aftenposten og at det er mye materiale innkjøpt fra utlandet. Jeg synes ikke det er så farlig så lenge den totale pakken er verdt prisen. Vi får se hva den blir etter at introduksjonprisen på 29 kroner går opp.

Det er en viss fare for at magasinene til Aftenposten blir papirets svar på TV2 Zebra. Kan det noen gang tenkes å kjøre en nyhetssak der først? Jeg tror det er nødvendig for at K og Innsikt skal bli vesentlige, ikke bare bra.

iPad-versjonen koster det samme som papirversjonen. Den bruker standard navigasjon i andre elektroniske magasiner: Flipp mellom artikler og scroll nedover i en tekst. Sidene fra magasinet gjenskapes uten ekstramateriale, men alt virker håndlaget og forseggjort. Jeg liker godt nummereringen av sidene som klart viser hvor lang en artikkel er.

Konklusjonen min er at Aftenposten K er svært bra, men at jeg håper på en mer dristig redaksjonell profil når konseptet har begynt å sette seg.

Legg igjen en kommentar

Kom enkelt i gang med norske e-bøker

Lanseringen av norske e-bøker gikk ganske på tverke. Mange ser ut til å ha gitt opp før de har begynt. Det er synd. PR og politikk har gjort kjøp av en e-bok mer komplisert enn det behøver å være.

I fremgangsmåten under fjerner jeg mest mulig tull og tar med noen tips som gjør prosessen enklere. Etter å ha fått din første norske e-bok opp på telefonen eller nettbrettet, tar jeg med noen tips om hva du kan prøve etter å ha fått den opp.

1. Glem Bokskya i første omgang. Den er ikke nødvendig og føles uferdig. Bokskya har sikkert fremtiden foran seg, men det er bare en snubletråd for ditt første bokkjøp.

2. Gjør telefonen eller nettbrettet klart ved å installere Bluefire Reader for iOS og Aldiko for Android.

3. Opprett en Adobe ID. Denne bruker du for å åpne kopisperren norske forlag har lagt inn i bøkene. Når du har registrert brukernavn og passord første gang i butikk og lese-app, går de neste kjøpene automatisk uten at du tenker på dette noe mer.

4. Bruk Digitalbok for dine kjøp. Det finnes flere butikker, men navigasjone deres er rotete. Digitalbok har e-bok i sentrum, derfor er det lettere å finne frem. Dessuten gir de gratis bort den underholdende romanen Trynefaktor av Torgrim Eggen som du kan prøve ut første bokbestilling på. Kjøpsprosessen burde være velkjent for alle som har handlet på nett tidligere.

5. Bruk Min Side på nettbutikken fra din telefon eller ditt nettbrett for å laste ned boken. Når du klikker, vil du bli spurt hvor du vil åpne den. På iOS sier du at du skal åpne den i Bluefire Reader.

Første gang du gjør dette bruker du Adobe ID for å åpne kopisperren. For fremtidige kjøp går dette automatisk.

Hva med Bokskya?

Som sagt, nå har du fått boken opp på telefon eller nettbrettet uten å bruke den. For å ta den i bruk, kobler du kontoen i butikken din opp mot Bokskya og går på nettsidene deres for å få tilgang til bøkene du har kjøpt på tvers av norske bokhandlere.

Bokskya er to ting: En forlagsstyrt Dropbox for norske e-bøker og en e-bok-leser i nettleseren. Siden du i overskuelig fremtid kan laste ned det du har kjøpt fra Digitalbok, er ikke lagring viktig. Leseren har alt for lite funksjoner foreløpig, men sjekk ut Ibis Reader for en idé om hva den kan bli i fremtiden. Den fungerer riktignok kun med bøker uten kopisperre.

Hva betyr det for meg at bøkene har kopisperre?

Det begrenser hvilke programmer du kan lese bøkene på. Amazons Kindle og Apples iBooks takler for eksempel ikke norske e-bøker.

Forskjellige filformater er ikke noe problem. Får du tak i en bok uten kopisperre, bruker du programmet Calibre for å legge det over på det leseformatet du måtte ønske.

Hvordan er pris og utvalg?

På eldre bøker er prisen grei, men for dyr på nyheter. Utvalget er veldig begrenset.

De siste dagene har jeg lest omtaler av en dansk bok, ‘Den siste gode mand’ av A J Kazinski. Et raskt søk på nordiske e-bøker viste at jeg kunne kjøpe den til halve prisen hvis jeg tok til takke med originalspråket. Kopisperren eksisterte heller ikke, utover at boken blir merket med ditt navn for å kunne spore tilbake en kopi som flyter rundt på internett. Heretter sjekker jeg nok ut Saxo og Bokus før jeg kjøper e-bok i Norge.

Konklusjonen min er at norske e-bøker ligger etter utviklingen, men er du interessert er det ingen grunn til å ikke ta det norsk tilbudet i bruk.

Legg igjen en kommentar

Tre reiser til Washington DC: Nå

Underholdningsverdien i bøkene ‘Da Vinci-koden’ og ‘Engler og demoner’ av Dan Brown forsvarer jeg når som helst. Filmene finnes det derimot ingen unnskyldning for . Heller ikke den ‘kanskje det er noe sant i dette’-holdningen noen lesere i konspirasjonsmodus satt igjen med etter å ha lest dem. En handling som styrter fremover på en blanding av adrenalin og quiz-kunnskap kompenserer for dårlig språk og klisjefylte karakterer.

LostSymbol.jpg

I tredje bok om Robert Langdon, ‘The lost symbol’, balanserer hele tiden Dan Brown på kanten. Som løpegutt for frimurerne i Washington DC fenger ikke helten på samme måte som tidligere. Har jeg blitt for vant til Dan Browns stil? Går det ikke fort nok? Blir det dårlige for dårlig?

Jeg kan tilgi mye av pulp, underholdningslitteratur, så lenge den har et glimt av galskap og forfatteren ser ut til å ha det moro. For øyeblikket er jeg for eksempel opphengt i serieheltene fra begynnelsen av forrige århundre. Straks er jeg ferdig med Conan. Litterær kvalitet i genrehistorier må måles etter en annen målestokk enn bokklubb-bøker.

De siste sidene av ‘The lost symbol’ klargjør mitt problem med boken. Uten mål eller mening dumper Dan Brown restene av flere års research på leserne. Historie og spenning er fraværende. Oppgitt gir jeg opp boken. Fra å føle at historien var grei nok blir den dårlig.

Dan Brown har det ikke gøy lenger! Han tar researchen om det okkulte Washington mer seriøst enn leserens ønske om å bli underholdt. Da er det bare å gi opp. Fremtidige bøker av Dan Brown må få svært gode kritikker for at jeg skal lese dem.

Så takk til alle blod fans har tatt de tidligere konspirasjonsteoriene så seriøst at et forfatterskap potenaielt er ødelagt.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere liker dette: